Belme

belme
drikke grådig, helle (i seg)

--

Vi er inne i belmingens høysesong. Det helles nedpå med julebrus og i juleøl i store kvanta. Jeg vil først si at jeg er klinkende klar over at dette ligger nært på et vanskelig tema (særlig for barn som må forholde seg til foreldres uvanlighet i høytiden). Likevel vil jeg løfte fram dette ordet. Det gjør jeg fordi det er flott, og fordi det finnes mange som belmer uten å ødelegge for andre.

Jeg ble var på dette ordet da jeg støtte på et engelsk verb med lik betydning: quaff. Dette kommer fra tysk quassen, og ordboken påstår det er onomatopoetisk. Ved det menes at verbet etterligner lyden som oppstår når man gjør dette. Jeg prøver å høre for meg en glupsk og belmende person. Hører jeg "quass, quass" eller "quaff, quaff"? Legger jeg godviljen til gjør jeg vel det.

Så tilbake til det norske. Det er nok ikke onomatopoetisk, men peker likevel på belmingens særegne lyd og skue. Ordet kommer antageligvis fra dialektordet bemle, som betyr å plaske. Synonymer understreker handlingens voldsomhet: belje (fra belg, som betyr buk), styrte (som et fossefall) og sluke (sluk betyr egentlig avgrunn). En plaskende elv som styrter i en foss ned mot magens avgrunn. Det er belming. Ingen drikker slik lenger. I alle fall ikke mennesker.

Nesten

nesten

på det nærmeste, så godt som

--

Lille julaften. Det er nesten, eller så godt som, jul nå. Jeg benekter ikke at dens atmosfære er over oss, men julens kjerne og stjerne lar vente på seg én dag til. Nesten kommer fra neste, som vi skal beskue litt nærmere her.

Ordet neste kan være et verb, et substantiv eller et adjektiv. Verbet kommer fra husflidsterminologi, og vil vies liten oppmerksomhet her. Substantivet finner vi som regel i sammenhengen du skal elske din neste som deg selv, som er bevingede ord med opphav i ankomsten mange feirer i morgen kveld. Vi har bruken fra latin proximus som betyr den nærmeste eller nabo (jfr. eng. love thy neighbour).

Adjektivet neste er en gammel superlativsform. For de som ikke husker skolegrammatikken, er superlativ den sterkeste formen av adjektivet. Bra - bedre - best. På norrønt gav adjektivet nær superlativen næstr. Den aller nærmeste. Nesten.

Idiot

Idiot
person som oppfører seg svært dumt

--

Hva kjennetegner en idiot? Svarene på dette har vært mange oppigjennom, og alle har de vært sterkt preget av aktuell historisk og kulturell kontekst. Idiotene er de som har stukket seg ut fra mengden på en negativ måte. I det gamle Hellas var idioten en privatperson som ikke brydde seg katten om politiske eller offentlige affærer. Senere er ordet blitt brukt om generell uvitenhet eller mangel på (ut)dannelse.

Selve ordet kommer fra det greske adjektivet ἴδιος [idios], som betyr egen. Vi finner det blant annet i ordene idiolekt, ideosynkrasi og idiom. De to første omtaler språk og meninger som er særegent for én person. Idiomene er uttrykk og vendinger som er unike for et bestemt språk. De kjennetegnes ofte av billedspråk, og gir sjelden mening om de oversettes ord for til et annet språk. Et eksempel på norsk er å gå rundt grøten. Briten ville her sagt to beat about the bush om det samme fenomenet. Så i en diskusjon mellom dem ville idiombruk (idioti?) blitt besværlig. To walk around the porridge gir like liten mening som å filleriste busken.

Det finnes mange slags idioter. Sportsidioter, fagidioter og jubelidioter. Alle er de personer som viker fra fellesskapet grunnet ensporede interesser eller sneversynthet. Men behøver det alltid å være negativt? Er det noe klart skille mellom brennende engasjement og idioti? Jeg vil ikke forsøke å gi noe svar på dette, så jeg lar spørsmålet stå åpent. For oss idioters skyld.

Jul

jul
hedensk norrøn midtvinterfest
minnehøytid for Jesu fødsel

--

Jeg burde vel egentlig skrevet om advent nå, men det betyr ganske enkelt ankomst. Ikke noe mer å si om det. Hva skal komme? Julen og Jesus. Den norrøne jol var en midtvintersfeiring 12. januar. Det var Håkon den Gode som flyttet festen til 25. desember. Han bevarte ordet, men fylte den med annet innhold (jfr. gjennomstrekningen i innleggets innledning). Nå skulle julen handle om Jesus. Men vi nordmenn ser ut til å savne den gamle jolen. Beskrivelser av den tradisjonelle feiringen ligner påfallende mye den som praktiseres i dag. Feiringen bestod av rituelle ofringer til gudene, stort inntak av øl og gedigne etegild.

På engelsk er også ordet yule blitt brukt, selv etter landet ble kristnet, men de gikk over til christmas på 1000-tallet. Fra det samme ordet finner vi adjektivet jolly, som kan oversettes med festlig, muntert eller lystig. Har vi noen slike adjektiver på norsk? Ettersom julete er ganske flåsete, vender jeg meg heller til substantivet julestemning. Så hvis du knytter den til god mat og lystig lag, har du både språket og tradisjonen på din side.

Den norrøne julefeiringen var ikke dedikert til noen spesiell gud. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva de feiret, men tiden forteller oss mye. Det var en midtvinterfest. Solen snudde. Etter et par søk i internettfora ser jeg at mange undrer seg over motivet for dagens jul. Om man ikke har noen religiøs tilknytning, hva skal man feire? Og svaret lyder likt flere steder: julen markerer at vi går lysere tider i vente. Det er da noe å feire. Så det er ikke bare i praksis vi nostalgisk mimrer om den tradisjonelle julefeiringa, men også i teorien.

Luftslott

luftslott

fantastisk og urealistisk plan

--

Vi har alle bygget noen luftslott oppigjennom. De er som slott flest; store, flotte og imponerende. Dessverre mangler de noe vesentlig: et fundament. Slik vi kan si at en idé henger i løse luften, mangler luftslottene kontakt med virkeligheten. Det er de dagdrømmene som går helt ut av kontroll. I et diskusjonsforum fant jeg et godt eksempel på et luftslott:

"Sally smiled at Bob. Bob now starts planning what their lives will be like together and already thinks she'll say yes if he proposes marriage. That is building a castle in the air"

Den opprinnelige formuleringen er bâtir des châteaux en Espagne, og kommer fra 1300-tallets Frankrike. Den språkvåkne leser vil her reagere på at Spania plutselig ble dratt inn. Slik er det opprinnelige uttrykket: å bygge slott i Spania. Hvorfor Spania? Én kilde hevder at franske poeter så på et slott i Spania som det ulitmate kjærlighetsredet, og dermed ble dét den ultimate dagdrøm. En annen kilde skildrer Spanias situasjon på 1300-tallet. På grunn av muslimsk okkupasjon ble spanjolene tvunget ut av byene og måte drive langs landeveiene. Da ble det ikke så gode muligheter for å bygge slott.

I dag er tilgangen på slott i Spania ganske god. Over 20 000 nordmenn er bosatt der, og det skulle ikke forundre meg om et par av dem har bygget sitt eget. Derfor mister den opprinnelige formuleringen sitt poeng. Britene innså nok dette tidligere, for da det franske uttrykket ble tatt inn i engelsk på 1500-tallet fikk det en ny vri: to build castles in the air.

Felle

felle
person som en har eller gjør noe sammen med

--

"What's up, fella?". Vi har alle hørt dette på engelsk. Fella er en avledet form fra fellow som brukes om mann eller person: "well, would you look at that strange fellow". Og det kommer (som flere andre engelske ord) fra gammelnorsk. Opphavsordet félagi betyr direkte oversatt "person som man deler eiendommen sin med". For å finne likheten mellom det norske felle, må vi bruke fellow adjektivisk, som i setningen "we are fellow students".

På norsk finner vi sjelden dette ordet alene, men oftere i sammensatte ord. De vanligste er ektefelle og reisefelle. Ektefellene er i samme ekteskap, og reisefellene deler en reise. Videre har jeg hørt trosfelle, meningsfelle og bofelle i hyppig bruk. Min klare favoritt er åndsfelle, som er vårt språks beste variant av det engelske soulmate. I prinsippet kan man sette -felle bak ethvert ord og dermed gjøre ordet samlende.  Det er bare kreativiteten som her setter grenser.

I dag blir fellesnakk ofte erstattet av felles i bruken "vi har så mye til felles". Dette er en stivnet genitivsform (eieform) fra gammelnorsk, der til styrte genitiv. Vi finner en rekke slike former på norsk: til bords, til fjells, til sjøs, til overs.

Epitet

Hva har Alexander den store, Harald Hårfagre og Mor Teresa til felles? Jo, de har epiteter. Epitetene er mer enn kallenavn, da navn og epitet smelter sammen (særlig etter personens død). Så selv om noen kjendisers kallenavn er aldri så hyppig brukt, må nok Charter-Svein og Rimi-Hagen se langt etter epitetsstatus.

Epitetenes funksjon er å skille de famøse fra deres navnebrødre /-søstre, i tillegg til å hedre/laste minnet om dem. Som regel blir epitetene gitt av vedkommendes venner eller fiender, men kan også være konstruert av navneinnehaveren selv. Et godt eksempel på denne dobbeltheten er den grusomme greske kongen Antiokos IV (215-164 fvt.). I sin grenseløse ærgjerrighet lagde han sitt egen epitet: epifanes, som oversettes den åpenbarte guddom. Denne tittelen lot han til og med trykke på alle landets mynter. Men ettersom hans popularitet var temmelig monologisk, lagde folket sin egen variant: epimanes (den gale).

Så nå sitter jeg her og lurer. Kan jeg klare det? Vil jeg i mitt ettermæle bli en av de heldige? Det er jo lov å drømme, og i Drømmeland kjenner ærekjærheten ingen grenser. Så hadde de kommet i oppfyllelse ville støtta mi sett slik ut:

Kjetil den ordgjetne

Fordra

fordra
utholde, tåle, like

--

Jeg kan ikke fordra trekkspillmusikk! (Eksempelet er hentet fra bokmålsordboka, og trenger ikke nødvendigvis å gjenspeile denne bloggerens egne preferanser).
Det er mye vi ikke kan fordra. Det er ufordragelig. Vi takler det ikke. Ordet er nesten utelukkende brukt med nektelse, og da med negativt fortegn. Jeg har i alle fall ikke hørt noen si "ja, den filmen fordro jeg utmerket".

Så til selve ordet. For-dra.  Først er det oversiktlig å skille det fra foredra, som betyr å fremføre noe (jfr. foredrag). Fordra har sitt opphav i det tyske ertragen, som bokstavelig talt betyr å bære noe helt ut. Vi finner et lignende bilde i norsk språk: å bære over med noen. På både norsk og engelsk sammenligner vi ofte det vi ikke takler med byrder/laster som er for tunge: uutholdelig, unbearable, ufordragelig. Draget er her et åk som er for tungt.

Helt til slutt vil jeg gå tilbake til første setning. Ordbøkene gir nemlig svært ulike eksempler på det ufordragelige. Mens bokmålsordboka helst ikke fordrar trekkspillmusikk, holder nynorskordboka sin lastknapp på jazz. Dette er enda et eksempel på ordbokforfatterens makt: de får være med å definere vår generasjon. Så om det er du som sitter der om 20 år, og skal formulere nye eksempler til dette ordet: vær så snill, ønsk dubstep velkommen.

Rutte

rutte
disponere, kunne bruke

--

Han hadde ikke så mye å rutte med. En god beskrivelse av en student i uken mellom den åttende og femtende i hver måned. En som har mye å rutte med, lever med (om enn kortvarig) økonomisk velstand. Etter en kikk i ordboken skjønner jeg at ordet ikke bare er positivt. Med sløse (beslektet med slusk og slurv) og ødsle (leve i overdådighet) som synonymer får plutselig ordet en langt mer negativ klang. Hvor kommer så dette ordet fra, når det tilsynelatende ikke har noen negativ betydning?

En etymologisk ordbok gir et kontant svar. Å rutte er beslektet med rytter og har samme opphavet:  ruten (fra lavtysk) betyr landeveisrøveri. Og slike kan da ikke ha trøbbel med økonomien. Men hvordan skal vi forstå vår bruk av ordet: å ha å rutte med?.

Dette gir ikke ordboka (eller andre nettkilder jeg har kommet over) noe fullgodt svar på. Jeg må derfor ty til gjetning. Vi finner et svært likt ord på nynorsk: å rute, som betyr å bråke eller ståke. Ordet er oppgitt med samme opphav som rutte. Det handler her om en aggressiv livsstil (også økonomisk!). Mitt forslag er derfor at det å ha å rutte med må bety at man slenger rundt seg med penger som om man skulle vært en røver. Tenk på den neste gang du mener du har gjort et røverkjøp.

Byrå

byrå
kontor eller instutisjon

--

Ved første øyekast kan dette virke som et ganske kjedelig ord, men det stemmer ikke! (i alle fall ikke for meg). Jeg ville forsøke å finne ut mer om dette ordet, og skjønte fort at det ikke er norsk. I likhet med andre ord som slutter på en å-lyd, kommer dette fra fransk -eau.

Chateau, trikot, byrå.

Ordet kommer fra burel, som er et grovt ullstoff, og siden det før var vanlig å ikle skrivebord med slikt materiale kalte man skrivebordet bureau. Og dette ordet har utviklet seg. Skrivebordene befinner seg på et kontor, som ofte er en del av en instutisjon. Og når vi ser forhold der kontorrottene og institusjonene får for mye makt kaller vi det byråkrati. Skrivebordsvelde, med andre ord.


Vi vil snakke om en instutisjon, men sier bare skrivebord. Er ikke det litt rart? Dette fenomenet kalles metonymi, og er veldig vanlig. Andre eksempler er å omtale journalister som presse, eller i setninger som "Norge vant landskampen". Det er ikke snakk om noen konkret presse, og hele Kongeriket er ikke inkludert i fotballkampen. Likevel skjønner vi det. En metonymi kan minne om en metafor, men med kobling i assosiasjoner, ikke likhet.

Ringrev

ringrev
erfaren bokser; luring

--

Allerede i definisjonen finner vi (noe av) opphavet til dette ordet. Ringen det her er snakk om, er bokseringen. Definisjonen av av ordet rev vi er ute etter, er lur person. En erfaren (og dermed lur) boksekjempe er en ringrev. Da står vi igjen med reven. Hvorfor er den så lur?

Mikkel var i alle fall ikke spesielt lur. Han var for hardhendt med krittet, og alt for ærgjerrig med valg av adressat. Hvem nå enn som har skrevet den håpløse barnevisa, tegner et bilde som er langt fra folketroens opprinnelige bilde. Legender verden over gjennom tusenvis av år har tegnet reven som symbol på listighet og lureri. Mer om dette kan leses her.

Men hvorfor ordet rev? Det engelske fox kommer fra vestgermansk fuchs som går tilbake til fuh - hale. Det spanske ordet velger samme løsning: raposa (rev) fra rabo (hale). En etymologisk ordbok forteller meg at logikken er rimelig lik på norsk. På dansk heter det jo ræv, og en (reve- eller heste-)rumpe er da vitterlig synonymt med hale.

Toe

toe (sine hender)
fraskrive seg ansvaret

--

Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.».

Avsnittet er hentet fra Matteusevangeliet i Bibelen. Jesus sitter på tiltalebenken og folkemengden fråder  av raseri. De vil ha ham korsfestet for blasfemi. Pilatus har myndighet til å felle dommen, men ser intet grufullt i det Jesus har gjort. Så da han blir nødt til å felle dommen, gnir han hendene mot hverandre, som en symbolsk gjerning: jeg tar ikke denne mannens skjebne på min kappe.

Uten at jeg finner forklaringen på hvorfor, bruker vi ordet toe på norsk om denne måten å gni eller vaske sine hender på. Uten konteksten ville ikke ordet vaske alene gitt mening i denne teksten. Å vaske seg er en prosess man gjør for å bli ren, men i Pilatus' (egentlig Pilati) tilfelle er dette en symbolsk handling. Han skjønner at dommen han gir Jesus vil få blodige resultater, og ved å vaske seg viser han ansvarsfraskrivelse.

Og det finnes enda en annen måte å gni sammen hendene på. Fra vår generasjons TV ser vi best for oss denne slue reven. Å gni seg i hendene er her et tegn på tilfredshet over egen velstand (eller genialitet). Denne tilfredsheten er ofte kombinert med heller lyssky virksomhet.

Toe. For å skille mellom de ulike betydningene har vi dette egne ordet. I Aftenpostens språkorakel Per Egil Hegges forklaring av ordet, nevner han en lignende bruk på dansk. Når det i politikken er en skandale i anmarsj kan kommentatorene si at der er kø ved håndvasken.

Takk for tipset, D.

Hose

hose
eldre betegnelse på korte el. lange strømper el. strømpebukser

--

Etter det har kommet inn forslag om at jeg burde skrive innlegg om ting folk er opptatt av for å utvide leserkretsen, vil dette innlegget være en motespesial.

Hvor ble det av hosen? Den ser ut til å være forbeholdt kvinner, kulde og småbarn, og i tillegg kaller vi den strømpebukse. Attpåtil har vi mistet den aktive bruken av ordet hose. Ser vi bilder av menn fra middelalderen (eller denne vittige klassikeren) tyder det på at hosen var langt vanlige i bruk før. Det er da ikke for ingen grunn at vi uttrykker at noe er lett med "det gikk som fot i hose".

For strømpebukse er tungvint. En bukse er egentlig bare en hakket varmere hose. Her i Nord-Europa holdt ikke tøyhosene (som gromkarene på bildet over sprader rundt i), så man laget derfor liknende beintøy av skinn. Ordet bukse kommer av bukk (bukkeskinn ble ofte brukt) og hose. Så det er dermed veldig tungvint å kalle hosen for strømpebukse, som da egentlig betyr hosehose.

Som moten, forandrer også språket seg. Stundom til det bedre, og stundom til det verre. Det er vårt ansvar å bevare de sidene av vårt språk vi liker. Gudene vet hvordan vi vil snakke om noenogførti år? Dystopikeren i meg våkner opp. Kanskje vil genser hete jakketrøye og buksesmekk pantsfløyse.

Kro

kro

vise at en liker seg

--

"Nå har vi det virkelig flott", sa han og kroet seg i glede. Jeg har bitt meg merke i dette ordet, og klarer ikke helt å se noen logisk sammenheng her. Hva gjør jeg når jeg kroer meg?

De fleste vil nok først tenke på ordet kro i betydning vertshus eller liten restaurant, men det er ikke dette ordet vi støter på her. Mens ei kro kommer fra tysk Krug, som betyr vertshus, kommer en kro fra dyrenes verden. Ordet er norsk, og har samme opphav som krage. Det beskriver en utposning nederst på spiserøret hos visse fugler. De svelger maten ned til kroen så den bløtes opp og lagres. Dette er ekstra viktig for fugler med utrygge innsankingsforhold. Fuglen må raske med seg alt den kan på kort tid, og komme seg unna i sikkerhet. For hadde fuglen forsøkt å fordøye måten på stedet, hadde den ikke hatt energi nok til å fly unna i en faresituasjon. Derfor fyller den kroen, for så å fly til et roligere og tryggere sted. Tilbake i reiret kan den fordøye, kroe seg med, den flittig oppsamlede maten i ro og mak.

Det er altså det du gjør du kroer deg. Du svelger maten halvveis, for så å gå hjem kose deg med den alene. Er språk rart? Ja.

Utall

utall
umåtelig stor mengde

--

Jeg har ofte undret meg over bruken av u foran ord. Ofte handler det om en motsetning eller et fravær av det aktuelle fenomenet. Et umulig oppdrag er simpelthen ikke mulig å gjennomføre, og der uviljen rår er viljen svak. I grenseland finner vi ord utrolig og uvirkelig. Som regel mener vi ikke disse ordene bokstavelig. Jeg kjenner i alle fall folk som tror det utrolige og holder det uvirkelige for virkelig. Til slutt finner vi gruppen u-ord som er i slekt med det ombloggede, der u-en slettes ikke gir noen motsatt betydning - for utall beskriver da vitterlig ikke fravær av tall?

Sammen med utallet finner vi eksempler som ulyd (sml. kakofoni) og uvær. Disse indikerer heller ikke fravær av det be-u-ede. Den mest logiske forklaringen på dette må være at med tall tenkes et ideelt tall. Utallet blir derfor fravær av dette ideelle tallet (som i dette tilfellet er behagelig lavt). Opererer vi med denne hypotesen i uværets vedkommende, må vi tenke oss at vær indikerer et ideelt vær. Men selv om de fleste ville si at dette været er sol og skyfri himmel, vet jeg det finnes noen innbitte vestlendinger som vil protestere. Dette u-fenomenet der derfor komplisert og puttes inn i språkskuffen jeg liker å kalle "pussig".

Til slutt er det verdt å nevne at det finnes et utall(!) måter å beskrive svimlende store mengder på. Oppkommet til disse ordene er varierte og frydfulle. Fra gammelt av kunne man omtale alle beboere i et bol (jfr. vepsebol, egentlig et gammelt ord for jordlapp eller gård) som en bøling. Mengdeordene skokk og myriade kommer fra konkrete tall, henholdsvis fra tysk 60 og gresk 10 000. Til slutt finner vi en rekke ord som egentlig beskriver andre ting, men som óg kan brukes om mengde: haug, flokk, mylder og hav.

Makkverk

makkverk
dårlig utført arbeid, verdiløst produkt

--

Før jeg forsøkte å finne noe ut om bakgrunnen til dette ordet, forsøkte jeg å tippe. Mine gjetninger gikk i retning av at et makkverk er et arbeid så dårlig at det kan lignes med noe makkett (markspist), men den gang ei. Ordet har en forbausende mild forklaring i kontrast til sin lastende betydning. Det kommer simpelthen fra de tyske ordene machen og werk som henholdsvis betyr "gjøre, lage" og "arbeid". Makkverket er altså et utført arbeid. Selvfølgelig stemmer det! Fra hvor (og når) har vi da den belastende betydningen?

Hverken internettet eller ordboken gir meg ingen direkte forklaring, så her må jeg prøve å finne ordet i kontekst. Blant de treffene jeg finner på google, er ofte ordet funnet sammen med mesterverk, og særlig i omtale av kunst der subjektiviteten råder. To personer ser det aktuelle kunstverket som henholdsvis et makkverk og et mesterverk. Dermed blir ordet hakket mer logisk. I tillegg finner jeg i en litt grundigere tysk ordbok at werk også kan bety fabrikk. Her tilføres enda et perspektiv: vi snakker IKEA kontra Michelangelo.

Makkverk. Amatørarbeid eller fabrikkert og nøytralt. Selvgjort er nok velgjort i noen tilfeller, men så visst ikke alltid.

Adspredelse

adspredelse el. atspredelse
1 underholdning, forlystelse
2 det å glemme sorger og bekymringer

--

Jeg ble først var på dette ordet da jeg så det brukt feil. Dette var faktisk i en pensumbok, hvilket gjorde feilen hakket mer iøynefallende. Det var snakk om et budskap (mest sannsynlig det kristne, siden jeg leser kirkehistorie) og dets adspredelse. Ulogisk? Ja. Forfatteren mente nok spredning eller utbredelse (derimot kan gjerne budskapet ha vært av adspredende karakter).

Adspredelse. Et kjapt blikk i ordboka forteller meg at ordet kommer fra fransk distraire, som vi finner igjen i både engelsk distraction og norsk distraksjon. Dette virker jo som en rar sammenheng, når disse ordene gir synonymer som mental distress og åndsfravær. Og kaller du en person adspredt, kaller du denne det samme: distré eller åndsfraværende. Er disse tilstandene så fornøyelige da? Her kommer det tydelig fram: ordet har en dobbel karakter.

I en engelsk etymologisk ordbok finner jeg en klar definisjon på hva ordet betyr: the drawing away of the mind. For å forstå den aktuelle bruken av ordet, er derfor nøkkelspørsmålet hva sinnet skal trekkes vekk fra. En lignende ordbok oppgir eksempler: "That child will drive me to distraction" og "Fishing is his major distraction". Her finnes dobbeltheten. Adspredelse er det som får hodet ditt vekk fra der det vanligvis er. Har man sinnet forent i en god bok, og plutselig blir vekket fra leserdøsen av et masende barn, er adspredelsen til irritasjon. Men for de med tanker kretsende i lite heldige baner, kan adspredelser som tv-titting, fisketurer eller en trimøkt være den skjønneste terapi.

Omkalfatre

omkalfatre

endre fullstendig, snu opp ned på

--

Er du blant dem som bruker dette ordet, eller har hørt det før, er du heldig. Det er sørgelig nok i ferd med å dø ut. Selv har jeg akkurat kommet over det, og unner flere å gjøre det samme. For det er en skatt. Vi finner ordet i setninger som "den nye jobben omkalfatret hele hverdagen" eller i oppusningsterminologi: "huset var så gammelt og slitt at det trengte en real omkalfatring". Det er snakk om total endring. En 180 graders vending til noe helt nytt. Men hvor kommer ordet fra?

Som for mange andre ord og vendinger har vi skipsfolk å takke for dette. Språket vårt er ispedd en mengde slike uttrykk. Når du setter alle kluter til, gir noen et skudd for baugen, får vind i seilene eller om du og en venn spleiser på noe gir du en (ubevisst?) ode til maritim terminologi.

Når sjømennene skulle forberede skipet til seilas, måtte de kalfatre det. Kalfatring er en impregneringsprosess. De brukte tjære og hamp for å tette igjen sprekker mellom plankene på fartøyet for å gjøre det vanntett. Hvis skipet var ekstra gammelt, måtte de gjøre alt helt fra bunnen av. Da kaltes prosessen omkalfatring. Ordet er fra nederlandsk og har nok kommet til oss babord under hansatiden.

Hippopotomonstrosesquippedaliofobi

hippopotomonstrosesquippedaliofobi
frykt for lange ord

--

Ja, du leste riktig. Dette kan kalles en definisjon på språklig paradoksalitet! Det er svært lite praktisk for en stotrende med denne diagnosen å skulle fremsi sitt problem for logopeden. Selvfølgelig er dette et konstruertt tulleord, men er det noen logisk sammenheng i ordet? Absolutt! Vi tar det steg for steg.

Hippo-potomonstro-sesquippedalio-fobi. Hippo er gresk og betyr hest. Potamos er gresk og betyr elv. Hippopotamus er derfor svært logisk på norsk. Men vårt ord har ingenting med flodhesten å gjøre. Slik vi kan kalle noe gigantisk uten å direkte referere til disse gutta, kan man på engelsk bruke hippopotamine for å beskrive noe veldig stort. Hippotamos er her smeltet sammen med ordet monstro, som er latin og betyr uhyrlig eller kolossal. Sesquippedalio er latin og betyr "halvannen fot lang", og brukes på engelsk om lange ord. Til sist har vi fobi, som er kjent av de fleste som frykt.

Så hva får vi da? Frykt for lange ord. Ord så lange som halvannen fot, og like fryktinngytende som en monstrøs flodhest.

Nå sitter jeg og lurer på om dette ordet noen gang er blitt brukt i en seriøs sammenheng. Hah.

Bedugget

bedugget
(lettere) beruset

--

Igjen støter vi på et fenomen som har sin tydelighet fordekt i eufemismer (trykk på linken for et tidligere innlegg om dette). Gjennom tiden har det nok vært belastende å omtale folk som "fulle", og dermed har vi fått et stort antall snillere synonymer til bruk om folk med en anseelig mengde alkohol i kroppen.

Bedugget er kanskje det lengste vi kommer fra kjernen. Tatt ut av sin kontekst virker det rart at å være dekket av dugg skal ha noe med alkoholinntak å gjøre. Vil man være litt tydeligere, har vi på druen, animert, brisen eller børsten. Videre følger kraftigere ord som drukken, alkoholpåvirket og beruset. Og på det mest eksplisitte tyr vi til snydens (av snyte) eller kanakkas, som et ord jeg ikke aner forklaringen på. Forslag mottas med takk.

Vi har altså gode muligheter til variasjon i språket. På engelsk har vi også et rikt utvalg synonymer til intoxicated/drunk. Jeg nevner noen vittigheter fra synonymordboka: tipsy, bashed, befuddled, boozed up, flushed, flying, laced, liquored up, seeing double, sloshed, totaled, under the influence, under the table og min personlige favoritt three sheets to the wind (trykk for forklaring).

Ledetråd

ledetråd
rettledning (i en vanskelig situasjon)

--

Etterforskningen står fast. Detektivene går i sirkler og klarer ikke finne veien ut. Plutselig gjør en av dem en stor oppdagelse: et nytt spor! Og det nye sporet gir hele teamet en essensiell ledetråd mot løsningen på mysteriet.

Dette avsnittet kunne vært hentet fra en hvilken som helst kriminalroman, der dette ordet opptrer hyppigst. Men hva er logikken her? Det er sporet som gir etterforskerne ledetråden. Hva skal de med en tråd? Og hvorfor gir tråden dem retningen? Vi må tilbake til en flere tusen år gammel legende fra gresk mytologi for å finne forklaringen.

I en av historiene kan vi lese om Minos, som var konge på Kreta. Han var evig bitter på athenerne, fordi de hadde drept sønnen hans. Som bot for drapet sendte han jevnlig unge athenere inn i en labyrant han hadde bygget. I labyrinten bodde oksemonsteret Minotauros som ikke var spesielt vennlig. En av disse athenerne som ble sendt inn var Thesevs. Han hadde i skjul et romantisk forhold til kongens datter, Ariadne. I forelskelsen gav hun ham et garnnøste, som han slapp ut etter seg på vei inn i labyrinten. Med mot og sverd befridde han mange av sine athenske venner, drepte oksen, og kom seg helskinnet ut. Dette var på grunn av tråden Ariadne hadde gitt ham: ariadnetråden.

Ledetråd. Så mye historie i et lite ord. Det er fint.

Umbra

umbra

en skygges sentrum (som oftest brukt om planeters skygge)

--

Solformørkelser har alltid fascinert oss mennesker. Et trolsk og mystisk mørke. I eldre tider ble fenomenet tolket som tegn på guddommelig inngripen. Og visse historiske begivenheter spinner seg om akkurat dette. På 400-tallet f.Kr. varte en 50 år lang krig mellom perserne og grekerne. Det sies at stridighetene brått så sin ende under et merkverdig slag. Midt i kampens hete ble plutselig kampscenen mørklagt, og de kastet våpnene fra seg i ærefrykt.
I tillegg foreligger det en stor debatt blant teologer om hva som egentlig skjedde langfredag, da det kort tid før Jesu død plutselig ble bekmørkt midt på dagen.

Umbra kommer fra latin og betyr skygge. En solformørkelses umbra er det området der skyggen er aller mørkest. Månens skygge er stor, og kan dekke store landområder. Men det finnes små umbraer også, og de skal få komme til orde nå.

Latin og latinske språk (spansk, fransk, italiensk osv.) bruker som regel diminutiv for å uttrykke forminskelse. Dette lages ved å føye en godslig endelse til ordet. Så mens vi på norsk sier "den lille boken", vil spanjolen ty til librito (libro = bok). Det italienske ombrello betyr på samme måte "liten skygge", herav det engelske umbrella (opprinnelig brukt om parasoll).

Så med ny forståelse ser jeg nå det humreverdige i å tenke på den pragmatiske betydningen av det spanske ordet for "hatt".

Pondus

pondus 
vekt, myndighet, verdighet

--

Jeg vil tro at omtrent alle nå tenker på det samme. Og det er ironisk nok temmelig langt fra ordets opprinnelige betydning. Nettopp derfor er navnet av valg på vår alles kjære fotballelskende bergenser ekstra morsomt. Og la dette være klart: når jeg nå skal forsøke å løsrive ordet fra denne assosiasjonen, sier jeg ikke et eneste vondt ord om Øverlis verk. Det er en genistrek.

Så til selve ordet. Pondus er latinsk og betyr vekt. Det er en måleenhet, og er opphavet til det engelske pound, og vårt norske pond (brukt før "newton" om måling av kraft). Overført beskriver pondus en personkarakteristikk, gjerne med vekt på talekunst og autoritet.Vi finner denne overføringen også på norsk i setningen "ordene hans har stor tyngde", som også kan uttrykkes "han talte med stor pondus". En person med stor pondus er en fremragende formidler som innehar sjelden retorisk teft.

Dette høres jo himla rart ut. Da jeg selv leste ordet på trykk for første gang, uten at det hadde noe med den nevnte pubeieren å gjøre, måtte jeg le. Slik har Øverli kuppet dette ordet, som egentlig beskriver noe langt mer ærverdig enn betraktelig livvidde.

Akademisk

akademisk

1. som gjelder universitetet og akademikere
2. lidenskapsløst

--

Den store filosofen Platon hadde en stor tilhengerskare i det gamle Aten. Derfor startet han sin egen filosofiskole han kalte Akademía. Navnvalget kom av "klasserommet", som var en hage utenfor byen kalt Akademeía:

"The School of Plato"

Akademiets opprinnelse tolket av maleren Juan Delville, 1898

Selv om denne framstillingen mest sannsynlig er overmåte romantisert, er det definitivt lang vei fra denne kunnskapsgleden til det mange i dag forbinder med ordet:

Akademia på sitt minst motiverende

Tross mange uengasjerte og utmattede studenter som holder seg til den andre av ordets to definisjoner (se øverst på siden), trøster jeg meg med noe viktig jeg har lært om ordboka. Når et ord er adskilt med tall, slik som dette (og jeg siterer direkte), er det ikke nødvendigvis noen meningsmessig sammenheng mellom de to definisjonene. Derfor har jeg (nesten) ordboka (og Platon!) med meg på laget når jeg gleder meg til greskeksamen i morgen.

Aber

aber 

hake, ulempe

--

De av dere som har hatt tysk vil gjenkjenne dette ordet med én gang. Aber er tysk for konjunksjonen men. Så et aber er simpelthen en uheldig tilleggsopplysning føyd til etter en ellers positiv beskrivelse. For eksempel i setningen "Leiligheten ser strøken ut, men aberet er den høye leien". I tillegg kan man bruke det i setningen "hva er aberet?" når noe ser for godt ut til å være sant.

Vi har fått et stort antall av ordene våre fra det tyske språket, selv om noen av disse dessverre er på vei ut. Eksempler på slike flotte ord er å forlibe seg (forelske seg), feinschmecker ("finsmaker", kresen mat- eller vinkjenner) og lømmel (frekkas, tølper). I tillegg har vi jo en rekke tyskættede ord som er langt hyppigere brukt, som vorspiel, nachspiel og besserwisser.

Aber befinner seg definitivt i gruppen norske ord jeg vil kalle verneverdige. Det kan til og med sies at det finnes i gruppen utryddingstruet, for jeg har ikke møtt mange under 50 som har det i sin dagligtale. Og vi trenger det. Hake og ulempe er jo i for seg fine ord, men de innehar ikke aberets unike nyanser og heller ikke dets eleganse.

Busse

busse

kamerat, venn

--

Godt atskilt fra verbet å busse, som er noe vi gjør i de flotte røde her til bys, og ei busse, som er et gammelt middelalderskip, finner vi den aktuelle bruken av ordet. Som regel opptrer det i uttrykket gode busser om to gode kamerater. Jeg har også hørt det i sammenhengen "han har mange busser" om en person med mange nære venner. 

Busse er en kortere variant av det tyske busenfreund, som direkte oversatt betyr "barmvenn" (jfr. det engelske bosom). Hvordan kan dette forstås? For å få klarhet i bildet, må vi et godt stykke tilbake i historien, nærmere bestemt til høymiddelalderens Germania (dagens Tyskland). Der var det slik at når slekt skulle presenteres, brukte de navn på kroppsdeler som benevnelse for graden av slektskap. Nærmeste familie ble kalt busen, altså barm. Deretter kom schoss (skjød), og videre arm, bein og hand.

Busen. Det er et fint og treffende bilde. Det eksisterer neppe et nærere slektskap enn det mellom et spedbarn og morens favn.


Kilde: Rosbach, Johan Hammond: Levende ord - etymologi for alle (1984)

Floskel

floskel

fin, men tom talemåte

--

Det er lett å bruke store ord. Å overdrive. Vi gjør det stadig. Ordene blir langt større enn det vi mener eller kan stå for. Eksamenslesningen er dødskjedelig, du så akkurat tidenes beste film på kino og du har prøvd å ringe kameraten din tusen ganger, uten at han tar telefonen. Mest sannsynlig stemmer ikke noen av disse utsagnene. Overdrivelser er nært beslektet med floskler, men floskler er hakket verre. De er overpyntede utsagn som slettes ikke sier noen ting.

I politikk og organisasjonsliv og i foredrag hagler flosklene. Så vanlig er de at en gruppe svensker har tatt seg bryet med å lage en floskelgenerator (lenke) til skrekk og advarsel. Noen vil også hevde at romantikken er en eneste stor floskel, der beileren kan overøse sin møy med tirader av sukkersøtt vås uten at en eneste tøddel når frem.

Selve ordet kommer fra lat. flosculus og betyr liten blomst. Det latinske flos/flor (blomst) kjenner vi igjen fra flora eller eng. flower. Utsagn blir dermed sammenlignet med en bukett, som i flosklenes tilfelle er svært flott å se til, men uten en tolkbar mening. På norsk kan vi også si at en setning er forblommet, som betyr at den er vanskelig å skjønne. 

Til sist vil jeg presisere at jeg på ingen måte kritiserer blomster som en kommunikasjonsform. Jeg skjønner at det må til i utvalgte situasjoner. Så derfor kan jeg enes med, og utvide, mange blomsterforetningers mantra slik:

Flanere

flanere

slentre, drive sorgløst omkring

--

Det er dagen før dagen. I morgen skal feiring, toggang og marsjering være i fokus. Derfor er det på sin plass med noen tips til ganglag. Mange har påstått at norsk er et fattig språk, og de anglomane hevder vi ikke klarer oss uten deres hjertebarn. Det er nok rett at engelsk er et eldre og mer velutviklet språk, men man skal min santen ikke kimse av norsk. Bare for det å forflytte seg til fots fra et sted til et annet har vi en haug av ord. Jeg telte en gang. Minst hundre ord har vi.

Buse, bykse, daffe, farte, hufse, rave, reke, svinse, svanse, tøfle, vakle. Ordene er mange. Og det vakreste av dem alle, har vi her: flanere. Ordet kommer fra fransk flâneur som vi også finner i det norske flanør. En flanør er en som flanerer. Og motsatt. Så å flanere beskriver ikke bare en måte å gå på, men en livsstil. Det handler ikke primært om å forflytte seg, men å drive rundt i tanken og gleden over det som er godt og vakkert.

I morgen skal vi feire landet vårt. Med brask og bram. Så derfor synes jeg det er på sin plass å flanere litt. Og i tanken kan vi ha denne fagre strofen fra Vi ere en nasjon, vi med av Wergeland

Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er

Kukelure

kukelure

å sitte stille og gruble

--

"Jasså? Er det du som sitter her og kukelurer?". Ja, det høres ut som det her er snakk om noe helt annet enn "å sitte stille og gruble", men for å understreke mangfoldet i våre tankeverdener ønsker jeg ikke å nevne min assosiasjon eksplisitt. Skulle det likevel være noen andre enn meg som synes dette kan være et lastende ord å bruke i en dannet samtale, fortvil ikke, de har ingenting med hverandre å gjøre.

Ordet kukelure kommer fra nederlandsk (som noen mener er et tullespråk, men la oss gi det en sjanse).  Koekeloeren betyr i følge Googles oversetter å sitte sammenkrøpet eller å speide (etter noen). Det har dermed ingen verdens ting å gjøre med ... andre ord som tilfeldigvis skulle ligne.

Veggen på rommet mitt er prydet av bildet "Setesdølen" av setesdalsmaleren Olav Bjørgum. Det bærer den herlige filosofiske/fobisofiske strofen: "stundom sit eg å tenkjer, å stundom sit eg barre" (sic). Det hadde ikke blitt like fint slik:

Av og til kukelurer jeg, og av og til sitter jeg bare

Befippet

befippet 

forfjamset, forvirret

--

Under lyttingen av en bedre lydbok ble jeg var dette snåle (i begge betydninger) og pussige ordet var. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men det var snakk om hobbiten Bilbo, og hvordan han "kom i befippelse"  i møte med en uvant situasjon. Jeg kan ikke påstå at det gjøres soleklart for leseren hvilket ansiktsuttrykk og hvilken kroppsholdning den småvokste skjelmen inntar i befippelsen, men det er så visst et verne- og humreverdig ord.

Når det gjelder ordets opphav, så støter vi her på en ganske vanlig problemstilling: ordet er helnorsk (så langt som ordbøkene kan opplyse). Det er lettere å utdype opphavet til ord med røtter til større språk, for da finnes det langt mer informasjon. Det eneste forslaget til opphav jeg finner er dialektordet fippe som betyr "å løpe med korte, hoppende trinn". Jaha.
Prøver jeg å oversette ordet til engelsk, får jeg flustered, som stammer fra det skandinaviske ordet flaustra. Dette ordets forklaring er ganske lik som beflppelsens, men foreslår at det er alkohol inne i bildet. Og etter det jeg nå har lært om hobbiter, kan jeg absolutt hevde at dette ikke er helt utenkelig.

Så sitter jeg kun igjen med undringen. Kommer jeg noen gang til å hvile mitt blikk på en person og kunne slå fast med meg selv: "ja, han ser virkelig befippet ut"?. Og enda vanskeligere: hvordan skal jeg kunne skille denne fra en som er betuttet, fortumlet eller konfus?

Levebrød

levebrød 

det en har å leve av; utkomme, arbeid, yrke

--

Siden det i dag er arbeidernes dag, der hensikten er å rette søkelyse på viktige kampsaker for alle arbeidende, passer det godt å stoppe opp ved akkurat dette: arbeid. Det mest interessante med det, synes jeg, er synet på hva arbeidet betyr for oss mennesker. Er det kun noe vi gjør for å tjene penger, eller er det en viktig del av livene våre? Selv om det i dag vil være stor uenighet om dette spørsmålet (siden noen er arbeidsløse, og andre mistrives i jobben), har grunnholdningen i vår vestlige kultur endret seg kraftig gjennom historien.

La oss starte med ordet. Levebrød. Det klinger ikke så mye trivsel i det. Å jobbe er en nødvendighet, for å tjene penger til mat, for å fø familien og overleve. Og vi finner enda mindre trivsel i ordet arbeid, som kommer fra tysk arbeit og betyr strev eller slit. Hvor stammer denne motstanden mot arbeidet fra? Det er særlig to faktorer som spiller inn her.

(Følgende er en gjenfortelling av en artikkel jeg leste i avisen Vårt Land for en tid tilbake, som jeg dessverre ikke klarer å spore opp)

Det første er synet på fysisk arbeid fra antikkens Hellas. Arbeid var noe slavene gjorde, og ble sett ned på av dannede. Det ideelle liv var å eie nok jord til å håve inn gryn på det, mens man selv kunne slentre rundt og diskutere viktige ting, slik disse gutta var kjent for.

Det andre er Bibelen. Den har hatt mye å si for alle europeere. Særlig i middelalderen. I 1 Mosebok 3 leser vi om mennesket som trosser Gud og eter den forbudte frukten (det står ingenting om at det var et eple). Derfor blir de straffet av Gud. Mannens straff (vers 17-19) innebærer en forringelse av markens grøde. Han må nå arbeide hardt, "med svette i ansiktet" for å dyrke den. Så i middelalderen var dette den vanlige forklaringen på hva arbeid er: det er en forbannelse.

Så hvordan er strev, forbannelse, levebrød blitt til det mer optimistiske synet vi har på arbeid i dag? Vi har nok i veldig stor grad denne karen å takke. Reformasjonen skapte enorme konsekvenser for hele Europa. Han innførte blant annet en ny forståelse av ordet kall. Man hadde jo i middelalderen sett på kirkelige stillinger som noe man ble kalt til, men Luther utvidet denne forståelsen. Han sa at enhver arbeidende har som sitt kall å gjøre arbeidet best mulig - det er den kristnes plikt. Og herfra (grovt sett) går linjen til vårt syn om at arbeid er selvrealisering. En ganske annen ting enn en forbannelse.

Til slutt gjenstår det å gratulere alle med dagen (hvis du føler dagen angår deg). I dag skal du få slippe å streve (eller realisere deg selv).

Eufemisme

eufemisme

formildende el. forskjønnende omskrivning for noe som virker støtende og ubehagelig når det uttrykkes direkte

--

For to uker siden skrev jeg om grøtvandring, som så visst i samme gate som eufemismene. Det er snakk om et ord eller budskap som er for betent til å omtales direkte. Men til forskjell fra å gå rundt grøten, der en aldri omtaler selve saken, er en eufemisme en direkte omtale av det såre temaet, men med en mildere ordbruk (se overskriften i denne nyhetssaken).

Forstavelsen eu-/ev- betyr god, og den finner vi igjen i flere gresksættede ord, som eufori (eg. god følelse), eufoni (godlyd, mots. kakofoni) og evangelium (godt budskap). Endelsen -femi(sme) kommer fra gresk femi - å tale. Eufemisme betyr derfor god tale. Ordet ble opprinnelig brukt i det gamle Hellas når gudene skulle omtales. Man trodde at bruken av deres navn vakte gudenes vrede, så eufemismer ble derfor brukt i forsiktighet og gudfryktighet. For eksempel ble havguden Poseidon populært kalt Jordrysteren.

(OBS: FØLGENDE AVSNITT INNEHOLDER OPPTIL FLERE SÅKALTE "UFINE" ORD.
DU ER ADVART!)

I dag bruker vi eufemismer støtt og stadig i språket vårt. Ekstra morsomt er det når det lages eufemismer av en eufemisme. Som et tidligere strengt kristent land har ordet for djevelen naturlig nok fått sin runde på den eufemistiske tredemølla (som denne språkforskeren kaller fenomenet). Dette er naturlig, og skyldes den samme redselen som grekerne: å uttale navnet direkte kan kalle på navnets eier. Derfor fikk vi eufemismen faen av det norrøne fjándi, som betyr fiende. Videre kommer ord som fankeren, dæven, dægeren, styggemannen, hinmannen og sist, men ikke minst: min favoritt Gamle-Erik.

PS: For å være helt korrekt, befinner vi oss nå i en undergruppe blant eufemismene vi kaller Noanavn.

Salomonisk

salomonisk

klok, rettferdig, upartisk

--

I språket vårt støter vi stadig på ord som stammer fra historiske hendelser og legender. Salomonisk er et slikt ord. Vi finner ordet i setninger som: "dette var en salomonisk løsning på problemet" eller "dommen som til slutt falt virket svært salomonisk". Ordet har vi fra den bibelske legenden om Kong Salomo og hans store visdom. 

I 1 Kongebok 3 leser vi historien som har ført til dette ordets bruk. Den handler om Salomos kløkt og klare sans for rettferdighet. To kvinner kommer til kongen med ett barn de begge mener er deres eget. Siden barnet er så lite, er det ikke mulig å se noen likhet til noen av kvinnene, men Salomo vet råd. Han kaller straks på en tjener og ber ham hogge barnet i to, så kvinnene få hver sin like del. Da skriker den ene kvinnen av redsel, og ber om at barnet skal gis levende til den andre kvinnen. Og dermed har Salomo fått sin ønskede reaksjon, og gir barnet levende til den første kvinnen.

Det finnes mange slike historiske og personrelaterte ord i vår dagligtale. Har noen et spartansk (nøysomt) møblert hus, så kommer dette av den beryktede greske bystaten Sparta, som i oldtiden var kjent for sitt nøysomhetsideal (fordi alle pengene og ressursene gikk til krigføring). Når vi kaller en person for narsissistisk (sykelig selvopptatt), sammenligner vi denne med den greske mytefiguren Narkissos som var så glad i seg selv at han druknet da han så sitt eget speilbilde i vannflaten. Og hvis situasjonene passer seg, kan vi kalle vår neste en judas (sviker), et bedre måltid lukullisk (overdådig) og et svar eller en replikk for lakonisk (knapp).

Melankoli

melankoli

tungsinn, svartsyn

--

Først vil jeg få fram at dagens ord ikke er en direkte gjenspeiling av min nåværende sinnsstemning, men snarere fordi ordets etymologiske forklaring (eller ordsoge som man skriver på nynorsk (takk til Kristian)) så sant er ordfryden verdig. Så vi begynner der.

La oss starte med ordet humor. Dette er en klar motsetning til det melankolske, men hit må vi. Humor kommer fra latin umor og betyr kroppsvæske. Ja. Språk er rart (og det gir ordet toaletthumor en vittig dobbelthet).

Så hva er sammenhengen mellom melankoli og humor? Vi må tilbake til oldtidens medisin for å få svar. Helt fra 400-tallet fvt. trodde man at menneskets helse (og dermed humør) ble styrt av kroppsvæsker; deres temperatur, kvalitet og kvantitet. Ubalanse førte til sykdom og ubehag. Disse fire væskene, eller humørene, var blod, slim (fra en forkjølet nese), gul galle og svart galle. Og her har vi ordet vårt: melankoli kommer fra gresk melas (svart) og kolia (galle). Alle leger var enige. For stor konsentrasjon av svart galle førte til tungsinn. Sånn var det bare. Og det skulle gå hele 2 200 år før noen omsider ga humoralpatologien en velfortjent avskjed.

Vi har flere ord som henger igjen fra antikkens medisin, men uten at vi har bevart teorien bak. Vi kan i dag fint påstå at én person er kolerisk (igjen fra kolia, galle) og en annen flegmatisk (fra flegma, slim) uten å påstå noe som helst om disse personenes fordøyelse eller snørrproduksjon.

Grøtvandring

gå rundt grøten

være opptatt av noe som en samtidig frykter; ikke gå rett på sak

--

Aller først vil jeg uttrykke min undring over hvorfor ordet grøtvandring ikke er der og smiler til meg mellom ordbokens permer. Det burde saktens bli gjort noe med. Ordet gir nesten 200 treff på google, og jeg leste nettopp ordet på trykk i en bedre roman. Med grøtvandring menes altså handlingen vi foretar oss når vi går rundt grøten. Men hvorfor sier vi det?

Uttrykket er en kortform av det opprinnelige idiomet "å gå som katten rundt den varme grøten". Det er et treffende og fint bilde. Siden jeg er oppvokst i et bekattet hjem vet jeg dette: kombinasjonen meieriprodukter stående utildekket og kattedyr i samme rom er ugrei (ikke for kattens del). De lepjer, super og slafser i seg alt som fortæres kan før man rekker å si "homogenisert". Dette er å ligne med en naturlov. Men på akkord med naturlovene, kommer denne med et unntak: den varme grøten på lørdag. Katten vil så gjerne ha, der den står og putrer og koker. Men risikoen er for stor, med potensielle forbrenningsskader på både tunge, snute og pote. Dette fører til grøtvandring. Rundt og rundt vandrer katten, med tungen slikkende om munnen. Som en tiger sirkler byttet sitt før det rette angrepsøyeblikket, venter katten på at grøtens varme skal avta. Men for kattens del blir nok dette en fåfengt innsirkling (hvis gryta står på kokeplata).

Og slik gjør også vi, i alle fall jeg, til stadighet. Vi går rundt grøten. Vi er redde for at et utsagn er en såpass varm potet at det vil svi å ta på den med bare hender. Derfor pakker vi den inn i aluminiumfolie og rekker den til vår samtalepartner med grilltang.

Kakofoni

kakofoni

virvar av lyder, mislyd

--

Ulyd. Hurlumhei. Pandemonium. Synonymene er mange. Og alle brukes de til å beskrive lydinntrykk så ubehagelige at ørene desperat ønsker seg en selvoperert lukkemekanisme. For mine egne ørers del, under kakofoniens tortur, sender de desperate meldinger til kroppens mer handlekraftige lemmer. Og om hverken ørepropper eller hodesett er tilgjengelig, blir jeg nødt til å ta fatt på blokkeringen manuelt.

Det skal sies at kakofoni ikke er en objektiv størrelse. I et fem-på-gata-intervju, med et representativt utvalg, ville nok svarene på "hva er ulyd for deg?" låte (!) svært forskjellig. Dette særlig på den musikalske fronten. Svarene ville nok fordelt seg på et spekter helt herfra til hit. Så siden de musikalske svarene spriker, er det tryggere å gi en mer allmenn definisjon av ordet. Falsk plystring, ukontrollert fest i naboleiligheten ved leggetider, eller bygningsarbeid på nabotomta er alle ting jeg formoder kan trygt plasseres under ordets favn.

Selve ordet kommer, som mange andre vakre ord, fra gresk. Forstavelsen kako- betyr ond eller ille, og -foni betyr lyd eller røst . Direkte oversatt får vi altså ond lyd; en slags lydlig tortur. Og jeg vil  påstå at opptil flere av foreslagene ovenfor oppleves akkurat slik.

Prolog

prolog
1 dikt framført som innledning til en fest e l; fortale, forspill til et skuespill
2 innledning, forspill

--

For ordet som har med idrett å gjøre, se nederst i innlegget (*)

--

Jeg har lenge latt meg fascinere av ord, ordbruk, spenstige formuleringer og språk generelt. I tillegg har jeg skrevet mye ned, ofte med utgangspunktet i et enkelt ord. De enkle ordene kan være så vakre. Min filosofi er enkel. Mange sier at et bilde sier mer enn tusen ord, og bildene skal man ikke kimse av. På samme måte kan også et ord skape tusen bilder, mener jeg. Et enkelt ord skaper en revy av assosiasjoner for det indre øye å fryde seg over. Ordfryd.

På denne bloggen ønsker jeg å dele noen av mine tanker og mitt engasjement, spunnet rundt et nytt ord for hver gang. Og hva passer vel bedre å starte med enn akkurat ordet prolog? Som nevnt i definisjonen kommer ordet fra gresk, nærmere bestemt fra ordene pro (før) og logos (ord). Et forord før ordene.

Jevnt og (forhåpentligvis) trutt vil jeg forsøke å skape engasjement rundt et knippe av de støvende og gamle, nesten forglemte ordene. Samtidig vil jeg gi alminnelige ord stor oppmerksomhet, dykke ned i dem og forsøke å utvide min horisont med dem.

Håper du har lyst til å følge med.

Kjetil

--

* Selv om prolog egentlig betyr før ordene, kan det også brukes i overført betydning, som i idretten. Her er prologen det første rennet / rittet / omgangen / heatet i konkurransen, som da blir en innledning før det virkelig braker løs.