Luke 24: Advent

Dagen er kommet. Ventetiden er over. Siste nellik er trukket ut av klementin-kalenderen. For noen vanker hjertet ved krybben, blant gavmilde vismenn og asen, på den tiden da englene lønnlig steg ned, og stjernen lyste over den vesale stallen. Det er inkarnasjonen – julens store mysterium.

For andre er tradisjonene viktigere, og ti går de julebukk, spiser de siste lussekattene, drikker gløgg, henger opp mistelteinen på veggen, setter ut grøt til Hissigproppen, og hører på (hårete) julemusikk. Maten er også viktig. For noen blir det ribbe å få i kveld - eia svoren er like sprø som i fjor!

Dagen er kommet. Advent betyr nettopp det; ankomst. Vi har ventet på denne ankomsten i 24 dager. Hva er det som kommer? Tradisjonelt brukes ordet advent om Jesus Kristus: adventus Christi. Men i dag feirer nok like mange adventus St. Nikolai, adventus familiae, eller simpelthen adventus lucis.

Luke 23: Inkarnasjon

Lille julaften. Dagen før den store begivenheten. I den kristne julefeiringen er den store begivenheten et lite barn. Et lite barn som ble født av en fattig kvinne, i kummerlige forhold, for rundt et par tusen år siden.

Inkarnasjon. Dette er ikke et ord hentet fra Juleevangeliet som vi kjenner fra Lukas. Men går vi til det neste evangeliet, Johannes, finner vi et juleevangelium med langt større dimensjoner (Kapittel 1, vers 1 og 14):

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss

Ordet var Gud, og Ordet ble mennesket. Inkarnasjon kommer fra latin in carnis, som bokstavelig talt betyr i kjøtt. Gud ble til et menneske av kjøtt (og blod). Dette er hakket mer dramatisk enn et lite barn som gråter i en krybbe, og et enda større mysterium.

Luke 22: Vente

Nå er det to dager til julaften. Vi sier gjerne bittelille julaften, og det at vi har et slikt ord vitner om at julaften er en viktig dag. En dag vi venter på. Følelsene knyttet til ventingen er kanskje ulike, men vi venter alle på den.

Vente. Hva betyr det? Jeg har ofte fundert over at det spanske ordet, esperar, også kan bety håpe. Det kan bringe inn ny forståelse. Men man trenger ikke gå til spansk for å finne denne. Opphavet til vente er norrønt vân, og herfra har vi også von; håp.

På nynorsk gir vân opphav til flere ord. Von (subst.) kan også brukes i jakt- eller fiskespråk, om et sted der man venter seg noe godt; stor grøde eller fangst. Og adjektivet ven, i betydningen vakker, betyr bokstavelig: ein som gjer (god) von. Kanskje kan dette gi nye perspektiver til hva det er å vente?

Luke 21: Krybbe

krybbe
fôrkasse for husdyr

--

I går ble beskrevet de ulike dyrene som var i stallen, der Barnet ble lagt. Det var tydeligvis ikke noen seng tilgjengelig, så de tilreisende nybakte foreldrene ble nødt til å legge sin førstefødte i en krybbe.

Nå kan du lære deg ordet krybbe på fem forskjellige språk:

Dansk: krybbe
Svensk: krubba
Engelsk: crib / manger
Tysk: krippe
Gresk: phatne

De to engelske ordene fokuserer på ulike ting ved krybben. Krybbe / crib er beslektet med kurv, og beskriver hvordan krybben er laget; den er flettet. Manger velger samme løsning som det greske phatne, og viser til dens bruksområde. Begge ordene stammer fra verbet å spise (i manger sitt tilfelle det gammelfranske mangier).

Luke 20: Asen (gammelmodige julesalmegloser # 5)

Et barn er født i Betlehem (N.F.S. Grundvig, 1820)
(4. vers)

Men okse der og asen stod, 
og asen stod,
og så den Gud og Herre god. 
Halleluja, halleluja!

--

I krybberommet i Betlehem er det mange dyr. Blant annet okse og asen. Hva sa du, sa du? Hva er en asen? Den fantes i alle fall ikke i pekebøkene da jeg var liten.

Asen er det gammelmodige ordet for esel, direkte omskrevet fra latin asinus. Engelsk ligger fortsatt nært opp til latin med sin ass (sammen med donkey), mens vi holder oss til den tyske esel. Hva ligger så i de ulike ordene?

Latin asinus er nok simpelthen bare ordet som bruktes om esel. Det ligner på den greske ekvivalenten onos. Det tyske esel hinter om bruksområdet. Fra dette ordet kommer engelsk easel, som betyr staffeli. Slik staffeliet holder et bilde oppe, er eselet et lastedyr.

Luke 19: Ribbe

ribbe
brystside av slakt, særlig (jule)gris

--

Tradisjonen med å spise gris til jul går helt tilbake til norrøn tid, og var faktisk en viktig del av den før-kristne julefeiringa (jol). Selve ordet kommer fra delen av grisen den er hentet fra, slik vi sier ribbein. Men ribbe kan da bety flere ting?

Verbet å ribbe med betydningen stjele eller plyndre kommer fra tysk ribben, som betyr å plukke. Slik en høne kan bli ribbet for fjør, kan et hus ribbes for alt av verdi. Men julen har da lite med plukking og stjeling å gjøre?

Forklaringen på ordet vi bruker om vår (mange av oss sin) kjære julerett er en annen. Dette ordet er likt på de fleste europeiske språk (engelsk rib, tysk ribbe), med bokstavelig betydning dekning (slik ribbeina beskytter, eller dekker kroppens mer ømfintlige organer). Ribber er gjerne horisontale og parallelle, slik ribbeina i kroppen, en ribbevegg eller ribbene på en båt.

Luke 18: Gave

Gaver er og blir viktige for julehøytiden. Helt fra gull, røkelse og myrra til det ustoppelige gavekjøret i dag. Vi har to ord vi bruker om disse myke eller harde, fargerike undringspakkene: gave og presang.

Presang henger sammen med verbet presentere. Betydningsnyansen skjønner vi bedre utifra det engelske ordet; present. Det kan bety både presang (subst.), nåtid (best. subst.) og tilstede (adj.). En presang er noe som gjøres nærværende (jfr eng presence, nærvær) for mottageren.

Gave kommer fra norr. gafa, og har et nært etymologisk forhold til engelsk give og gift. I sistnevnte ord vi en interessant parallell til norsk. Vi bruker jo gift om det giftige, fordi det gis til den som får det. I tillegg har vi ordene avgift og utgift, som også beskriver noe som gis. Men jeg håper ikke denne rent trivielle språkmoroen inspirerer noen til lumske gaver under treet i år.

Luke 17: Lønnlig (gammelmodige julesalmegloser # 4)

Glade jul
(1. vers)

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går (x2)

--

Den tyske salmen Stille Nacht av Josef Moor fra 1818 foreligger i flere norske oversettelser. Den mest toneangivende er denne svært frie varianten (egentlig en gjendiktning) av B.S. Ingemann fra 1850, der vi finner det pussige ordet lønnlig.

Ordet er nært beslektet med nn. løynd eller løyndom, som beskriver noe skjult eller hemmelig. Vi finner det igjen i en annen julesalme: en fattig jomfru satt i lønn. Hun skjulte seg.

Det vår venn Bernhard Severin (for et navn!) vil si oss er dette: englene går i blant oss, men vi kan ikke se dem. Han har jo beskrevet dem på samme måte i andre strofe; de kom ned hit til jorden i skjul.

Luke 16:Tradisjon

Jeg har i et tidligere innlegg kommentert hvordan begrunnelsen for julefeiring er ulik. Likevel bærer alle disse den samme fanen: tradisjonene er viktige. Vi vil gjøre det samme år etter år etter år (etter år).

Ordet tradisjon kommer fra latin traditionem, som betyr overlevering. Tradisjonen er det som overleveres fra generasjon til generasjon, det vi lærer og får av foreldre og familie - samfunn og kultur. Men vi holder ikke alle tradisjoner ved like. Det kan sammenlignes med genene og evnene vi får fra våre foreldre, det er ikke alt som springer fram, eller blir tatt i bruk. Tradisjoner endrer seg.

Likevel er de viktige for oss. "Det er jo tradisjon!" er et utsagn som vanskelig kan argumenteres imot. Dette kommer særlig til syne i en høytid som jul. Hvorfor er de så viktige? Min gjetning er fordi de setter oss i kontakt med vår fortid og våre røtter, men òg fordi de gjentas år etter år. Gjentagelsen er viktig for oss.

Luke 15: Julebukk

julebukk
utkledd, maskert person (nå særlig barn) som går fra hus til hus i julen

--

Definisjonen ovenfor er direkte fra bokmålsordboka, men jeg likte nynorskordbokas definisjon mye bedre:

utkledd, maskert person som for moro går husemellom i jula

Ja, for det var moro å gå julebukk? Det syntes i alle fall jeg. Men hvorfor i all verden kalles det julebukk?

Vi har flere ord på norsk slutter på -bukk. Har disse kanskje noe til felles? Jålebukk, tøysebukk, julebukk, stabukk, stribukk. Disse fem kan i alle fall sies å være nedlatende, men er julebukk dermed også det? Det er da vel ikke noe galt i å høytidelig antrukket synge julen inn og få slikkerier for det?

Min beste gjetning er at det spiller på bukk som i dumhet eller feil. Det er en fornorsking av tysk Bock med denne betydningen. Likevel oppfatter jeg ikke denne trivelige tradisjonen som dum. Derimot kan man lese mye ut av bokmålsdefinisjonens presisjon: "nå særlig barn". Siden bukk også kan bety utsvevende mann, aner jeg at denne tradisjonen ikke var like trivelighetsbetont før i tida.

(PS: Dette var et fjas- og gjetningsbasert innlegg - trykk her for et mer oversiktlig innblikk.)

Luke 14: Ti (gammelmodige julesalmegloser # 3)

Et barn er født i Betlehem (N.F.S. Grundtvig, 1871)

(1. vers)

Et barn er født i Betlehem,

i Betlehem

de gleder seg, jeg rusla hjem

...

de gleder seg Jerusalem?

...

ti gleder seg Jerusalem!

...

Halleluja, halleluja!

--

Her har jeg sunget feil mang en gang. Det er først denne (før)jula at jeg har lært å synge den rett. Men hva er ti for et merkelig ord?

Ti er et foreldet adverb med betydning derfor, av den grunn. Og det skapes forvirring når subjektet, Jerusalem, er satt til slutt (for å rime på Betlehem). Skulle dette salmeverset blitt skrevet som upoetisk dagligtale, ville det blitt noe slikt:

Et barn er født i Betlehem, og derfor gleder Jerusalem seg.

Det sikter nok til Jerusalems innbyggere her, men å omtale Jerusalem som en enkeltperson, gjerne en kvinne, er mye brukt som poetisk virkemiddel i Bibelen (bl.a. i Esek 16). Og det første vi hører fra Jerusalem etter barnet er født, er om Simeon, som viser upåklagelig engasjement.

Luke 13: Lussekatt

lussekatt

bakverk som lages til luciadagen

--

I dag markeres Luciadagen over den ganske verden, men begrunnelsen for feiringen er sammensatt. Den kan vise til en katolsk helgen, en tysk kvinneskikkelse som delte ut gaver sammen med St. Nikolaus, eller en norrøn vettefest. Lucia kommer fra latin lux - denne ene tingen alle tradisjonene har til felles: lys.

Å bake lussekatter er opprinnelig en svensk tradisjon. Viktig i den norrøne lussi-tradisjonen er at 13. desember var årets mørkeste natt (i den julianske kalenderen), der onde makter ble ekstra truende. Tradisjonen med de gule snirklete bollene stammer fra 1800-tallet, hvis farge og form symboliserer sola og lyset.

Så til selve ordet. Hvorfor heter de katter? I eldre svensk kalles de döfvelskatt, altså djevels-katt. Én forklaring på dette er en gammel tysk folketro om en katt (Djevelen i forkledning) som ga juling til alle slemme barn, mens en liten gutt (som egentlig var Jesus) ga gule boller til de snille. Dette kan muligens legge ytterligere betydningsnyanser til ordet kakemons.

Luke 12: Hissigpropp

hissigpropp
hissig, bråsint person

--

I Magrethe Munthes kjære (?) julesanglek fra 1911 får vi innblikk i en dramatisk nabokrangel, der det er vanskelig å ta parti med noen av de berørte. Nissefars skottende uvenner kan fremstå som gøyale og humørfylte, men de forstyrrer jo den smilende matroen hans med sin dans og kloring. Mot slutten av visen faller riktignok nissemasken, der innsatsen heves til det fatale.

Ja, slike trussel er kun en hissigpropp verdig. Det er usikkert hva propp her sier om Nissefar. Første forslag er at det beskriver hans utseende, der en propp kan bety en tykkfallen, stuttvokst person. Men det kan også bety at han er proppfull av hissighet. Antageligvis er begge deler sant - med god grunn! Nisser er jo veldig glade i grøt.

Min sympati går til begge parter. På den ene side forstår jeg dem som setter matroen høyt, men det kan ikke være lett å være rotte i slike omgivelser, heller. Dessuten får ikke høre om hvordan krangelen ender. Det er kanskje for barnas beste?

Luke 11: Vismann

vismann
person med stor visdom og kunnskap

--

I Matteusevangeliets andre kapittel leser vi om vismennene fra Østen, som kommer langveis fra for å hylle det lille barnet. De nevnes ingen andre steder i Bibelen, men har fått et langt og stort ettermæle i julehøytiden. Men hvem var så disse vismennene? Og var de egentlig så vise?

Det opprinnelige, greske, ordet som brukes om dem er magoi (entall magos), og derfra har vi ordene magi og magiker. Et annet sted i Bibelen brukes samme ordet, der det snakk om en (falsk) trollmann (Apg 13,6). Ordet har babylonsk avstamning (jfr. Østen), der dette var en betegnelse på prester, lærde, klarsynte, trollmenn og astrologer. Siden stjernen er så viktig i juleteksten, er det trolig at i alle fall det sistnevnte stemmer for våre vise venner.

Så til det andre spørsmålet. Med dette megetsigende ordet i bakhodet kan vi nok anta at det stemmer. De var nok ganske vise. Og det norske vis kommer fra vite, som er et ord med en mangslungen etymologi. En av forklaringene viser til en perfektumsform av lat. videre (å se, jfr. video = jeg ser): vidi, som bokstavelig talt betyr: jeg har sett (sitat vismennene).

Luke 10: Eia (gammelmodige julesalmegloser # 2)

Eg synger julekvad (In dulci jubilo fra 1300-t, oversettelse M.B. Landstad, 1856)

(3. vers)

Hvor er Gud Fader mild: Sin Sønn han sende vil!
Vi alle var fordervet i vår ulydighet,
men han har oss ervervet all himlens fryd og fred.
Eia, var vi der! Eia, var vi der!

Eia er et underlig ord. Antageligvis stammer det nettopp fra denne salmen. Og går man til originalteksten, vil mange avsløre Landstad som en slappfisk: eia wären wir da. Dette er jo sløvt oversetterarbeid! Men vent nå litt. Dette er jo ikke helt tysk, og heller ikke helt latin?

In dulci jublio er et eksempel på makaronisk poesi, der latin og folkespråk er fromt flettet sammen. Opprinnelig ble det brukt i humorens tjeneste, men i salmer og prekener var dette ikke tilfellet. I vår strofe finner vi den latinske interjeksjonen eia; et uttrykk for glede eller ønske. Den kan sammenlignes med vår norske gid.

Så hvorfor har ikke Landstad oversatt "gid, var vi der" ?. Trekker man litt på i-en, passer det jo fint? Vi får la Landstad slippe billig i dag, siden han kan skylde på å ha vært i sitt makaroniske lynne denne sene aftenen i 1856.

Luke 9: Gløgg

gløgg

varm (jule)drikk av (brenne)vin og/el. vann (med krydderier og andre godsaker)

--

En kronglete definisjon som den over er kanskje overflødig. Vi vet hva gløgg er. Det er mørkt, søtt og (glo)varmt. Og det hører julen til.

Definisjonens begynnelse er viktigst. I alle fall med tanke på selve ordet. Ordet gløgg har vi fra svensk (jfr. Tomte-Gløgg), fra verbet glödga, å varme opp (jfr. ordet gløde). Opprinnelig var gløgg oppvarmet (og krydret) vin (jfr. engelsk "mulled wine").

Hva så med adjektivet gløgg, som vi bruker om personer som tenker raskt? Etymologien tyder på at disse ordene er homonymer, ord som skrives og uttales likt, men ikke deler hverken røtter eller betydning. Adjektivet kommer fra det gamle europeiske ordet glau som betyr klok. 

Så det store spørsmålet er: gjør gløgg deg gløggere?

Luke 8: Vanke

I den kjente julesalmen fra 1700-tallet skriver Hans Adolph Brorson: "Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom...". Det er en spennende, mysteriøs og underlig formulering. Hva er egentlig å vanke?

Å vanke betyr å ferdes eller ha sin gang.  Ordet kommer fra middeltysk wanken, som beskriver noe vaklende eller ustadig. På norsk kan vi bruke vankelmodig om det samme. Fra wanken har vi også skavank (nynorsk vank), der denne "ustadigheten" forstås kroppslig.

Det er altså ikke et engangsbesøk Brorson beskriver, men noe gjentakende. Samtidig (med fare for overivrig etymologisk tolkning) er besøkene ikke regelmessige. Så når hans hjerte alltid vanker i rommet, er det snakk om en vaklende, men livslang, tilbakekomst.

Luke 7: Hockeysveis

hockeysveis
herrefrisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen

--

Jeg nevnte i innledningen til denne kalenderen at jeg er åpen for ganske vide assosiasjoner til jul og advent. Dette var et slikt forslag; ikke valgt fordi det er vanskelig å velge noe mer sentralt, men fordi det var vittig.

Hvorfor hockeysveis? Det går knapt an å gå inn på et kjøpesenter, høre på radio, eller finne en spilleliste i disse tider uten å komme over denne:

http://youtu.be/E8gmARGvPlI

Og man skal ikke se langt ut i videoen for å oppdage George Michaels iøynefallende hårfasong. Den var i alle fall det i 1984, da denne videoen ble laget. Siden det har den blitt langt mer sosialt akseptert. Noen har til og med gått så langt som å hevde at selveste Adventshelten hadde slik frisyre.

Det norske ordets opphav er antageligvis den tjekkiske hockeyspilleren Jaromír Jágr, som på 90-tallet både skapte furore og ble trendsetter med sin nye sveis.

Luke 6: Vesal (gammelmodige julesalmegloser #1)

Det lyser i stille grender (Jakob Sande, 1931)

(2. vers)

Og glade med song dei helsar
sin broder i himmelhall,
som kom og vart heimsens Frelsar
som barn i ein vesal stall.

Vesal (nn.) er synonymt med liten, skrøpeleg eller ussel. Stallen var ikke særlig innbydende, med andre ord. Forstavelsen ve- markerer en motsetning, som i vemod. Ussel kan også skrives usæl. Så å være ussel eller vesal beskriver bokstavelig talt fraværet av sæle (lykke, glede).

Luke 5: Kalender

kalender

liste over dager, uker og måneder i et visst år

--

I lange, lange tider har vi mennesker hatt et behov for å systematisere tiden. Heldigvis har våre omgivelser, og spesielt våre kjære himmellegemer lagt det godt til rette for oss. For det er disse vi har brukt hyppig i våre systemer: solen gir oss dager, og månen gir oss måneder.

Ordets opphav er latin calendarium, som betyr regnskapsbok. Calendarium kommer fra calendae, som var den første dagen i den romerske måneden. Og til slutt kommer calendae fra verbet calare som betyr å rope ut, fordi den ble ropt ut. Dette var forfallsdagen for gjeld og dagen regnskap ble gjort, herav calendarium, regnskapsboken.

Den romerske kalenderen, som ordets etymologi ligger nært på, har blitt revidert og endret flere ganger, men er ikke helt ulik den gregorianske vi bruker i dag. Kanskje aller viktigst er at tidsregningens utgangspunkt ikke er en liten tvillingutt med ulvemor, men om en annen liten gutt, som faktisk er årsaken til ganske mye - blant annet at vi kan hygge oss med adventskalendere i dag.

Luke 4: Engel

engel
himmelsk budbærer

--

Englene er viktige for julen. De henger på juletreet, de blir avbildet i snøen, og ikke minst spiller de en viktig rolle i juleevangeliet. I dobbel forstand! Hvorfor? Se på ordet en gang til: juleevangeliet.

Ordet kommer fra gresk angelos, som betyr sendebud. Og juleevangeliet betyr det gode budskapet om julen. I Bibelen brukes det hovedsakelig om himmelske vesener som kommer til jorden med beskjeder fra Gud, men også om alminnelige sendebud (for eksempel Døperen Johannes' sendebud i Luk 7,24).

I dag har ordet bredt feste i flere ulike vendinger. Bruken av du er en engel, som i snill person, går helt tilbake til 1500-tallet. Og uttrykket englevakt stammer antageligvis fra bibelvers som kan forstås dithen at hver og én har en egen engel som alltid passer på (se Matt 18,10).

Luke 3: Misteltein

misteltein
liten vintergrønn snyltebusk

--

Om ikke typisk norsk, er mistelteinen en velkjent dekorasjon ved juletider. Og i følge gammel kutyme var unge menn og kvinner, som passerte hverandre under denne, forpliktet til å kysse hverandre. Men, vent nå litt, hva stod det nå i definisjonen av ordet?

Snyltebusk? Ja, du leste riktig. Mistelteinen klarer ikke vokse til på egen hånd, og spres ved at fugler spiser frøene og legger dem fra seg i et velegnet tre, der de vokser til som, ja, snylteplanter. Og ordet misteltein kommer forøvrig fra tysk mist, som betyr gjødsel.

Så hvordan kan en så tvilsom plante få så trivelige og romantiske skikker knyttet til seg? Helt fra oldtiden finner vi mytologiske og mirakuløse historier knyttet til den vidgjetne lille busken. Den romerske naturforskeren Plinius den eldre (23-79 evt.) mente blant annet at litt misteltein-te var sikreste vei til økt fertilitet. For ikke å snakke om norrøn mytologi, der den også spiller en viktig rolle. Og det stopper ikke her. Bare gjør et google-søk, så skal du (etter å ha bladd gjennom alle Justein Bieber-treffene) få lære mye nytt om den sagnomsuste snylteren.

Luke 2: Stjerne

stjerne
fjernt himmellegeme som er synlig som en lysende prikk

--

Stjernen gir oss alle ulike assosiasjoner, der flere av mine ligger nært til denne tiden. Blant dem er sene vinterkvelder under stjernehimmelen, bibelfortellinger og et lunefullt slottshoff med fjollete kostymer fra 70-tallets norsk film.

Ordet kan spores tilbake til gresk aster. Derfra har vi ordene astronomi (læren om himmellegemene) og astrologi (stjernetyding). Aster skal angivelig komme fra verbet storénymi, som betyr å strø. Og det synes jeg er ganske treffende. Foruten stjernebildene ser de akkurat slik ut: strødd utover.

Stjernen og advent har en viktig funksjon til felles: de peker frem mot noe større. Slik som Betlehems-stjernen ledet vismennene fram til det lille barnet i krybben, leder adventen oss fram til jul. Og for mange her til lands handler disse to tingene om det samme.

Luke 1: Klementin

klementin
liten, søt (jule)sitrusfrukt

--

Mandariner og appelsiner, eplene fra Kina (som appelsin betyr), har gledet mang en c-vitamintrengende kropp og sitrusglad gane i lange tider. Slik var det også for den nord-afrikanske munken Pierre Clément på slutten av 1800-tallet. Så glad var han i sitrusfrukt, at han gjorde seg flid med å avle fram den perfekte sort, og det klarte han. I 1902 så klementinen dagens lys.

Det var en krysning av mandarin og pomerans, det beste fra to verdener, et steinfritt vidunder! Så god var den, at den fullstendig danket ut mor mandarin fra fruktdisken (i Norge siden 1963). Og pomerans brukes i dag bare i parfymer og som smakstilsetning (blant annet i juledrikken gløgg).

Ja, dette ble litt for mye fruktsnakk på en ordblogg. Derfor vil jeg trekke fram vår frukthelt sitt etternavn, Clément. Det betyr mild eller overbærende, og er et hyppig brukt pavenavn. Så med dette i minne, vil jeg oppfordre deg til å spise din neste (fromme) klementin med andakt!