aber
hake, ulempe
--
De av dere som har hatt tysk vil gjenkjenne dette ordet med én gang. Aber er tysk for konjunksjonen men. Så et aber er simpelthen en uheldig tilleggsopplysning føyd til etter en ellers positiv beskrivelse. For eksempel i setningen "Leiligheten ser strøken ut, men aberet er den høye leien". I tillegg kan man bruke det i setningen "hva er aberet?" når noe ser for godt ut til å være sant.
Vi har fått et stort antall av ordene våre fra det tyske språket, selv om noen av disse dessverre er på vei ut. Eksempler på slike flotte ord er å forlibe seg (forelske seg), feinschmecker ("finsmaker", kresen mat- eller vinkjenner) og lømmel (frekkas, tølper). I tillegg har vi jo en rekke tyskættede ord som er langt hyppigere brukt, som vorspiel, nachspiel og besserwisser.
Aber befinner seg definitivt i gruppen norske ord jeg vil kalle verneverdige. Det kan til og med sies at det finnes i gruppen utryddingstruet, for jeg har ikke møtt mange under 50 som har det i sin dagligtale. Og vi trenger det. Hake og ulempe er jo i for seg fine ord, men de innehar ikke aberets unike nyanser og heller ikke dets eleganse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar