Belme

belme
drikke grådig, helle (i seg)

--

Vi er inne i belmingens høysesong. Det helles nedpå med julebrus og i juleøl i store kvanta. Jeg vil først si at jeg er klinkende klar over at dette ligger nært på et vanskelig tema (særlig for barn som må forholde seg til foreldres uvanlighet i høytiden). Likevel vil jeg løfte fram dette ordet. Det gjør jeg fordi det er flott, og fordi det finnes mange som belmer uten å ødelegge for andre.

Jeg ble var på dette ordet da jeg støtte på et engelsk verb med lik betydning: quaff. Dette kommer fra tysk quassen, og ordboken påstår det er onomatopoetisk. Ved det menes at verbet etterligner lyden som oppstår når man gjør dette. Jeg prøver å høre for meg en glupsk og belmende person. Hører jeg "quass, quass" eller "quaff, quaff"? Legger jeg godviljen til gjør jeg vel det.

Så tilbake til det norske. Det er nok ikke onomatopoetisk, men peker likevel på belmingens særegne lyd og skue. Ordet kommer antageligvis fra dialektordet bemle, som betyr å plaske. Synonymer understreker handlingens voldsomhet: belje (fra belg, som betyr buk), styrte (som et fossefall) og sluke (sluk betyr egentlig avgrunn). En plaskende elv som styrter i en foss ned mot magens avgrunn. Det er belming. Ingen drikker slik lenger. I alle fall ikke mennesker.

Nesten

nesten

på det nærmeste, så godt som

--

Lille julaften. Det er nesten, eller så godt som, jul nå. Jeg benekter ikke at dens atmosfære er over oss, men julens kjerne og stjerne lar vente på seg én dag til. Nesten kommer fra neste, som vi skal beskue litt nærmere her.

Ordet neste kan være et verb, et substantiv eller et adjektiv. Verbet kommer fra husflidsterminologi, og vil vies liten oppmerksomhet her. Substantivet finner vi som regel i sammenhengen du skal elske din neste som deg selv, som er bevingede ord med opphav i ankomsten mange feirer i morgen kveld. Vi har bruken fra latin proximus som betyr den nærmeste eller nabo (jfr. eng. love thy neighbour).

Adjektivet neste er en gammel superlativsform. For de som ikke husker skolegrammatikken, er superlativ den sterkeste formen av adjektivet. Bra - bedre - best. På norrønt gav adjektivet nær superlativen næstr. Den aller nærmeste. Nesten.

Idiot

Idiot
person som oppfører seg svært dumt

--

Hva kjennetegner en idiot? Svarene på dette har vært mange oppigjennom, og alle har de vært sterkt preget av aktuell historisk og kulturell kontekst. Idiotene er de som har stukket seg ut fra mengden på en negativ måte. I det gamle Hellas var idioten en privatperson som ikke brydde seg katten om politiske eller offentlige affærer. Senere er ordet blitt brukt om generell uvitenhet eller mangel på (ut)dannelse.

Selve ordet kommer fra det greske adjektivet ἴδιος [idios], som betyr egen. Vi finner det blant annet i ordene idiolekt, ideosynkrasi og idiom. De to første omtaler språk og meninger som er særegent for én person. Idiomene er uttrykk og vendinger som er unike for et bestemt språk. De kjennetegnes ofte av billedspråk, og gir sjelden mening om de oversettes ord for til et annet språk. Et eksempel på norsk er å gå rundt grøten. Briten ville her sagt to beat about the bush om det samme fenomenet. Så i en diskusjon mellom dem ville idiombruk (idioti?) blitt besværlig. To walk around the porridge gir like liten mening som å filleriste busken.

Det finnes mange slags idioter. Sportsidioter, fagidioter og jubelidioter. Alle er de personer som viker fra fellesskapet grunnet ensporede interesser eller sneversynthet. Men behøver det alltid å være negativt? Er det noe klart skille mellom brennende engasjement og idioti? Jeg vil ikke forsøke å gi noe svar på dette, så jeg lar spørsmålet stå åpent. For oss idioters skyld.

Jul

jul
hedensk norrøn midtvinterfest
minnehøytid for Jesu fødsel

--

Jeg burde vel egentlig skrevet om advent nå, men det betyr ganske enkelt ankomst. Ikke noe mer å si om det. Hva skal komme? Julen og Jesus. Den norrøne jol var en midtvintersfeiring 12. januar. Det var Håkon den Gode som flyttet festen til 25. desember. Han bevarte ordet, men fylte den med annet innhold (jfr. gjennomstrekningen i innleggets innledning). Nå skulle julen handle om Jesus. Men vi nordmenn ser ut til å savne den gamle jolen. Beskrivelser av den tradisjonelle feiringen ligner påfallende mye den som praktiseres i dag. Feiringen bestod av rituelle ofringer til gudene, stort inntak av øl og gedigne etegild.

På engelsk er også ordet yule blitt brukt, selv etter landet ble kristnet, men de gikk over til christmas på 1000-tallet. Fra det samme ordet finner vi adjektivet jolly, som kan oversettes med festlig, muntert eller lystig. Har vi noen slike adjektiver på norsk? Ettersom julete er ganske flåsete, vender jeg meg heller til substantivet julestemning. Så hvis du knytter den til god mat og lystig lag, har du både språket og tradisjonen på din side.

Den norrøne julefeiringen var ikke dedikert til noen spesiell gud. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva de feiret, men tiden forteller oss mye. Det var en midtvinterfest. Solen snudde. Etter et par søk i internettfora ser jeg at mange undrer seg over motivet for dagens jul. Om man ikke har noen religiøs tilknytning, hva skal man feire? Og svaret lyder likt flere steder: julen markerer at vi går lysere tider i vente. Det er da noe å feire. Så det er ikke bare i praksis vi nostalgisk mimrer om den tradisjonelle julefeiringa, men også i teorien.