Måfå

på måfå
på slump, på lykke og fromme, i hytt og vær

--

Måfå. Et praktfullt ord! Jeg har ikke valgt det ut på grunn av en spennende opphavshistorie, eller fornøyelige assosiasjoner, men rett og slett fordi det er så fint.

På måfå. Det klinger så bra. Ordet kommer fra dansk, der vi forstår må i betydningen kan, jfr. det danske måske (kanskje). Det uttrykker altså usikkerhet. Og om ikke uttrykket er fint nok i seg selv, er den danske opphavsformen den vakreste av dem alle:

paa maa faa

Språk blir sjeldent mer elegant.

Ropert

ropert
traktformet lydforsterker til å rope i

--

Bommert, dukkert, kikkert, sprettert. Den oppmerksomme leser har nok allerede fått øye på hva disse ordene har til felles. Det er en gøyal endelse, som min santen fortjener et innlegg.

Ert-endelsene brukes for å lage substantiver av verb. Ganske enkelt, og svært finurlig. Vi kikker i en kikkert, spretter steiner mot et mål med en sprettert og roper (høyere) med en ropert. Dessverre er mange av disse på vei ut, og vi erstatter dem med anglisismer eller mindre særegne lånord. Ropert blir megafon, dukkert blir bad og bommert blir feil.

Jeg vil oppfordre deg til å bruke ert-ordene, så de ikke dør ut. For de livner virkelig opp språket. Når var sist gang du tok deg en hivert, yppet deg mot en prylert som dro fram sin huggert, så du måtte stikke av på din knallert?

Særskriving

særskriving

deling av flerleddede enkeltord i skriftlig fremstilling på norsk

--

Særskriving er i vinden som aldri før! Takket være denne Facebook-gruppen suser temaet mellom jungeltelegrafens digitale lianer i særdeles høy hastighet. For her er det mange feil som kan begås. Og de begås. Likevel skal ikke dette innlegget vies til fenomenet, men til selve ordet.

Det var sært, sier vi. Rart. Uvanlig. Aparte. Sær kommer fra norrønt sér, som tilsvarer vårt refleksive pronomen seg (selv). Og det kan vi jo også si på norsk: ja, han var noe for seg selv. Slik er det også med særskriving: man skriver ordene (hver) for seg.

Vi har mange fine ord med sær i seg. "Særlig!" kan brukes i stedet for det tror jeg ikke noe på. I tillegg er det særdeles vanlig å snakke om noens særpreg, særheter eller særegenhet. Og til slutt min personlige favoritt: især. Adverbet kan erstatte spesielt eller særlig, som i setningen "jeg likte filmen svært godt; især slutten". Så neste gang jeg hører noen snakke sprøyt, skal jeg rope ut: "især!".