gå rundt grøten
være opptatt av noe som en samtidig frykter; ikke gå rett på sak
--
Aller først vil jeg uttrykke min undring over hvorfor ordet grøtvandring ikke er der og smiler til meg mellom ordbokens permer. Det burde saktens bli gjort noe med. Ordet gir nesten 200 treff på google, og jeg leste nettopp ordet på trykk i en bedre roman. Med grøtvandring menes altså handlingen vi foretar oss når vi går rundt grøten. Men hvorfor sier vi det?
Uttrykket er en kortform av det opprinnelige idiomet "å gå som katten rundt den varme grøten". Det er et treffende og fint bilde. Siden jeg er oppvokst i et bekattet hjem vet jeg dette: kombinasjonen meieriprodukter stående utildekket og kattedyr i samme rom er ugrei (ikke for kattens del). De lepjer, super og slafser i seg alt som fortæres kan før man rekker å si "homogenisert". Dette er å ligne med en naturlov. Men på akkord med naturlovene, kommer denne med et unntak: den varme grøten på lørdag. Katten vil så gjerne ha, der den står og putrer og koker. Men risikoen er for stor, med potensielle forbrenningsskader på både tunge, snute og pote. Dette fører til grøtvandring. Rundt og rundt vandrer katten, med tungen slikkende om munnen. Som en tiger sirkler byttet sitt før det rette angrepsøyeblikket, venter katten på at grøtens varme skal avta. Men for kattens del blir nok dette en fåfengt innsirkling (hvis gryta står på kokeplata).
Og slik gjør også vi, i alle fall jeg, til stadighet. Vi går rundt grøten. Vi er redde for at et utsagn er en såpass varm potet at det vil svi å ta på den med bare hender. Derfor pakker vi den inn i aluminiumfolie og rekker den til vår samtalepartner med grilltang.
--
Aller først vil jeg uttrykke min undring over hvorfor ordet grøtvandring ikke er der og smiler til meg mellom ordbokens permer. Det burde saktens bli gjort noe med. Ordet gir nesten 200 treff på google, og jeg leste nettopp ordet på trykk i en bedre roman. Med grøtvandring menes altså handlingen vi foretar oss når vi går rundt grøten. Men hvorfor sier vi det?
Uttrykket er en kortform av det opprinnelige idiomet "å gå som katten rundt den varme grøten". Det er et treffende og fint bilde. Siden jeg er oppvokst i et bekattet hjem vet jeg dette: kombinasjonen meieriprodukter stående utildekket og kattedyr i samme rom er ugrei (ikke for kattens del). De lepjer, super og slafser i seg alt som fortæres kan før man rekker å si "homogenisert". Dette er å ligne med en naturlov. Men på akkord med naturlovene, kommer denne med et unntak: den varme grøten på lørdag. Katten vil så gjerne ha, der den står og putrer og koker. Men risikoen er for stor, med potensielle forbrenningsskader på både tunge, snute og pote. Dette fører til grøtvandring. Rundt og rundt vandrer katten, med tungen slikkende om munnen. Som en tiger sirkler byttet sitt før det rette angrepsøyeblikket, venter katten på at grøtens varme skal avta. Men for kattens del blir nok dette en fåfengt innsirkling (hvis gryta står på kokeplata).
Og slik gjør også vi, i alle fall jeg, til stadighet. Vi går rundt grøten. Vi er redde for at et utsagn er en såpass varm potet at det vil svi å ta på den med bare hender. Derfor pakker vi den inn i aluminiumfolie og rekker den til vår samtalepartner med grilltang.
Jeg merker at innlegg på denne bloggen fort kan bli den vitamininnsprøytningen jeg trenger på harde masteroppgavedager, med eller uten grøt. Keep 'em comin'!
SvarSlettHva kan jeg si? Jeg liker denne bloggen.
SvarSlettTakk og takk for motiverende kommentarer!
SvarSlettArtig blogg. Det er bare å fortsette! (Men du meiner vel "rekker å si"?)
SvarSlettDu har meg et våkent grammatisk øye, Halvor. Takk for ros og refs.
SvarSlett