Pondus

pondus 
vekt, myndighet, verdighet

--

Jeg vil tro at omtrent alle nå tenker på det samme. Og det er ironisk nok temmelig langt fra ordets opprinnelige betydning. Nettopp derfor er navnet av valg på vår alles kjære fotballelskende bergenser ekstra morsomt. Og la dette være klart: når jeg nå skal forsøke å løsrive ordet fra denne assosiasjonen, sier jeg ikke et eneste vondt ord om Øverlis verk. Det er en genistrek.

Så til selve ordet. Pondus er latinsk og betyr vekt. Det er en måleenhet, og er opphavet til det engelske pound, og vårt norske pond (brukt før "newton" om måling av kraft). Overført beskriver pondus en personkarakteristikk, gjerne med vekt på talekunst og autoritet.Vi finner denne overføringen også på norsk i setningen "ordene hans har stor tyngde", som også kan uttrykkes "han talte med stor pondus". En person med stor pondus er en fremragende formidler som innehar sjelden retorisk teft.

Dette høres jo himla rart ut. Da jeg selv leste ordet på trykk for første gang, uten at det hadde noe med den nevnte pubeieren å gjøre, måtte jeg le. Slik har Øverli kuppet dette ordet, som egentlig beskriver noe langt mer ærverdig enn betraktelig livvidde.

Akademisk

akademisk

1. som gjelder universitetet og akademikere
2. lidenskapsløst

--

Den store filosofen Platon hadde en stor tilhengerskare i det gamle Aten. Derfor startet han sin egen filosofiskole han kalte Akademía. Navnvalget kom av "klasserommet", som var en hage utenfor byen kalt Akademeía:

"The School of Plato"

Akademiets opprinnelse tolket av maleren Juan Delville, 1898

Selv om denne framstillingen mest sannsynlig er overmåte romantisert, er det definitivt lang vei fra denne kunnskapsgleden til det mange i dag forbinder med ordet:

Akademia på sitt minst motiverende

Tross mange uengasjerte og utmattede studenter som holder seg til den andre av ordets to definisjoner (se øverst på siden), trøster jeg meg med noe viktig jeg har lært om ordboka. Når et ord er adskilt med tall, slik som dette (og jeg siterer direkte), er det ikke nødvendigvis noen meningsmessig sammenheng mellom de to definisjonene. Derfor har jeg (nesten) ordboka (og Platon!) med meg på laget når jeg gleder meg til greskeksamen i morgen.

Aber

aber 

hake, ulempe

--

De av dere som har hatt tysk vil gjenkjenne dette ordet med én gang. Aber er tysk for konjunksjonen men. Så et aber er simpelthen en uheldig tilleggsopplysning føyd til etter en ellers positiv beskrivelse. For eksempel i setningen "Leiligheten ser strøken ut, men aberet er den høye leien". I tillegg kan man bruke det i setningen "hva er aberet?" når noe ser for godt ut til å være sant.

Vi har fått et stort antall av ordene våre fra det tyske språket, selv om noen av disse dessverre er på vei ut. Eksempler på slike flotte ord er å forlibe seg (forelske seg), feinschmecker ("finsmaker", kresen mat- eller vinkjenner) og lømmel (frekkas, tølper). I tillegg har vi jo en rekke tyskættede ord som er langt hyppigere brukt, som vorspiel, nachspiel og besserwisser.

Aber befinner seg definitivt i gruppen norske ord jeg vil kalle verneverdige. Det kan til og med sies at det finnes i gruppen utryddingstruet, for jeg har ikke møtt mange under 50 som har det i sin dagligtale. Og vi trenger det. Hake og ulempe er jo i for seg fine ord, men de innehar ikke aberets unike nyanser og heller ikke dets eleganse.