Ødeland

En desembernatt for mange år siden kom det noen kloke karer et lite barn med gaver. Dette er en av grunnene til at dette fortsatt er populært på denne tida. I dag, rundt to tusen år senere står nordmenn i kø på Elkjøp for å bytte sine, som de tydeligvis ikke ble fornøyde med. Ja, vi er blitt noen ødelander.

Denne bloggen skal ikke primært være samfunnskritisk. Det får avisene og de politisk utadvente Facebook-profilene ta seg av. Jeg ønsker simpelthen å løfte fram et praktfullt lite ord som brukes alt for sjeldent.

En ødeland er en person som overforbruker eller sløser, særlig med penger. (Som når gjennomsnittsnordmannen bruker over 10 000,- på julehandelen (nok samfunnskritikk nå, jeg lover!).) Ordet kommer fra verbet øde (jfr. ødsle og adjektivet øde), med samme betydning som sløse. Ødelanden ødelegger sin formue/sitt land ved å øde den/det bort.

(Brask og) bram

Han ble feiret med brask og bram. Stadig hører jeg om lystige lag der det var både brask og bram. Men sjelden hører jeg om en fest der det bare var brask, eller bare bram. Det virker som om disse to er uadskillelige. Og hva betyr de to ordene?

Brask er den sjeldneste av dem til å opptre alene. Ordet kommer fra (middelneder)tysk brasch, som betyr bråk eller larm. På norsk har vi også verbet braske med betydningen bråke.

Bram defineres i ordboka som "støyende, overmodig oppførsel". I en eldre kilde blir verbet bramme definert som å bryste seg, så vi snakker altså om en "brystkassa frem"-holdning. Til kontrast har vi adjektivet bramfri som beskriver en mer beskjeden oppførsel, der en holder brystkassa for seg selv.

Ettersom de fremskutte brystkassers innehavere gjerne ikke er de mest tagale (men heller braskete), kan vi anta at brask og bram ligger nær hverandre i betydning. Vi har dermed å gjøre med nok en pleonasme, med både med bokstavrim og synonyme ord. 

Hildring

Den lille øya hildret opp over horisonten. Hildring er et kjent fenomen for de kystvante. En gjenstand i det fjerne synes å sveve i løse lufta, høyt over vannoverflaten. I dag har vi en logisk forklaring på fenomenet, men det må ha synes rart for mennesker i fordums tid, før begrepet "optisk illusjon" gav noen mening.

Jeg ser for meg en ekspedisjon til de fremmede verdens hjørner, lenge før verdenskartenes tid. Plutselig roper utkikksposten, med et snev av forferdelse i stemmen: "land i sikte!". Og mannskapet blir stumme av undring og ærefrykt. Det fjerne, ukjente landet svever i løse lufta!

Hildre betyr opprinnelig å rage (høyt opp), og henger sammen med hjell (stillas eller loft). Fenomenets uvirkelige natur har gitt oss en overført betydning av ordet. Hildring kan også brukes om en generell illusjon, og verbet hildre kan brukes om noe uvirkelig eller uoppnåelig, som i setningen "hun var hildrende vakker".

Studentikos

studentikos (adj.)
som hører til studentlivet, muntert, gemyttlig

--

Jeg stod en dag og snakket med et par professorer på t-banen. Plutselig spør den ene meg: "ja, blir det mange studentikose aktiviteter på fritiden?". Studentikos. Jeg skvatt til av optimistisk undring da professoren (han var etter alt å regne en emeritus av sådan) sa ordet til meg. Dette var flott!

En av de store gleder (for språkglade som meg) med å studere teologi, er at man får lære gresk. Før i tiden var dette, sammen med latin, obligatorisk for alle som ville ferdes i akademisk farvann. Som jeg har vist i tidligere innlegg danner endelsen -(t)ikos adjektiver på gresk. Dermed har ordet studentikos oppstått i Tyskland og Skandinavia på starten av 1700-tallet, for å beskrive det studentlige.

Studentikos. Ordet kan nesten kalles en karikatur av den pomp og prakt studenter (av den gamle skolen) har flottet seg med (til vanlige folks misnøye). Mine tanker går til Rasmus Berg, og hvordan det gikk med ham etter han lærte seg latin. Men pomp til side; ordet er så flott at jeg synes vi skal bruke det likevel! (på spøkefullt og moderat vis, selvfølgelig).

(Fryd og) gammen

Du, som jeg gleder meg. Det blir lite annet enn fryd og gammen!

Dette bevingede uttrykket bør være kjent for de fleste. Det som riktignok kan være av større uvisse, er hva ordet gammen egentlig betyr.

Gammen kommer av norrønt gaman og betyr omtrent det samme som fryd: glede, moro eller spøk. Det deler opphav med engelsk game (spill, lek, fryd). Det engelske game har i seg selv godt rotfeste i norsk språk, som i "å være ny i gamet" eller i uttrykket "vær litt gem, da!". På nynorsk finner vi også det flotte, refleksive verbet å game seg (med nokon).

Uttrykk som fryd og gammen, bestående av to ord med samme betydning, kaller vi pleonasmer (link til tidligere innlegg), en slags språklig "smør på flesk". Utenfor uttrykket har jeg bare glimtvis sett gammen i bruk. Kanskje det er på tide å gjenopplive det? For er det virkelig slik at fryd og gammen er synonyme, så kan jeg vel først som sist endre navnet på bloggen min?

Humbug

humbug
svindel, juks, bløff

--

Uten å planlegge det på forhånd, har dagens ord noe vesentlig til felles med det foregående (molefonken). De er begge ord som ingen har den ringeste anelse om hvor kommer fra, men som er så fjollete flotte at de likevel må anvendes!

Han farer med humbug! Ordet humbug kommer angivelig fra engelsk studentslang på slutten av 1700-tallet. Selv den gang skal visstnok ordet ha vært gjenstand for heftige, etymologiske, diskusjoner, men ingen fant noe svar. Jeg tipper ordets forfatter satt der midt i kryssilden og godtet seg, med et hemmelighetsfullt glis om munnen, for bare han visste at ordet ikke betydde noe som helst.

Språk er ikke alltid logisk. På grunn av misforståelser, absurd humor og ustoppelig kreativitet har vi en rekke ord og uttrykk som ikke "går opp" som mattestykker. Humbug er antageligvis et av disse, men dets dulgte opphav setter (for meg) ingen stopper i å bruke det. For i tillegg til logikk, handler også språk om lek og estetikk! (Hvilket jeg (i tillegg til logikken) ønsker å formidle gjennom denne bloggen.)

Molefonken

Du ser litt molefonken ut. Du har kanskje hørt det brukt, og forhåpentligvis tar du det selv i din munn fra tid til annen. Et skjønt og merkverdig ord, som ikke ligner på så mye annet. En ensom skatt.

Å være molefonken kan lignes med å være nedstemt, trist eller slukøret. En norsk-engelsk ordbok gir ordene crestfallen og dejected. Men hva med ordets opphav?

Jeg vet ikke! Av og til må (hobby)etymologen i meg innrømme fallitt. Ordet har en viss likhet til svensk moloken, men det forblir vage antagelser. Det er rett og slett uvisst hvor ordet kommer fra. Det er tydeligvis noen ting i dette livet vi aldri får svar på.

(PS: Om noen skulle ane noe om opphavet til dette ordet, kommentér!, og lys opp en skuffet ordbloggers molefonkne sinn.)

Hytt (og vær)

Dette uttrykket er i nær slekt med et tidligere omblogget uttrykket: på måfå. Det du gjør i hytt og vær gjør du på slump, med usikkert utfall, eller på lykke og fromme. Men hva betyr det egentlig å gjøre noe i hytt?

Bokmålsordboka er ganske tilbakeholden her, og foreslår en vag kobling til dialektordet hott, som betyr slump. Nynorskordboka, derimot, gir meg langt mer å jobbe med. Den viser til verbet hutte, som ligger nært til engelsk (dial.) hotter lavtysk hotten. Alle disse verbene beskriver en bevegelse som er rask, ustadig og uforutsigbar. Dette er alle beskrivelser som ligger nært til vår bruk av hytt og vær.

Ordet vær må vi forstå i betydningen luft, som i uttrykket henda i været eller i ville været (sml. i vilden sky). Sammen blir hytt og vær en beskrivelse av noe man gjør ustadig og ut i lufta (tilfeldig). Som alle gangene jeg halv-apatisk blar nedover nettaviser uten mål og mening.

Til sist vil jeg opplyse om at hytt ikke må forveksles med hytte (med neven), hytte (på fjellet) eller hytte (seg fra fare).

--

PS: Uttrykket hytt og pine, med samme betydning som hytt og vær, er en (humoristisk?) sammenbladning og uttrykkene hytt og vær og den milde eden død og pine. Les mer om dette her.

Navlebeskuende

navlebeskuende
selvopptatt

--

Etter forrige innlegg om (verdens) navle føler jeg meg fortsatt ikke ferdig dette ringformede arrets innpass i språket. Derfor blir vi værende her litt til. Og de to talemåtene ligger jo også nær hverandre i betydning; det er jo ganske navlebeskuende å hevde at ens hjemsted er verdens navle.

Noen har kanskje sett disse statuene i Louvre, som forteller oss at navlebeskuelse er ikke noe nytt. I bokstavelig forstand har det en lang tradisjon, da uttrykt ved fremmedordet omphaloskepsis (fra gresk omphalos, navle og skepsis, syn eller blikk). Det er en gammel, meditativ øvelse å stirre på navlen, da den er et tydelig minne om vårt opphav og vår natur.

Selv om litt meditasjon om vårt opphav kanskje ikke er så dumt, har uttrykket en negativ klang i norsk i dag. Antageligvis fordi navlebeskuelsen kan ta overhånd, at vi blir så innadvendte at vi glemmer hele verden rundt oss. Og det er jo litt upraktisk.

(Verdens) navle

På mange språk, inkludert norsk, bruker vi navn på kroppsdeler når vi skal beskrive natur og geografi. Eksempler er fjordarm, åsrygg - og dagens ord - verdens navle.

Før verdenskartenes tid (som i seg selv er langt fra upartiske; hvem har bestemt at Europa skal være i midten? Les mer om dette her og her) har mange byer og land blitt kalt verdens sentrum, eller verdens navle (fordi navlen er, ja, ganske midt på kroppen).

I mange år og kulturer har tanken om Jerusalem som verdens navle vært fremtredende. Bare ta en kikk på dette verdenskartet fra 1581. Denne tanken går helt tilbake til Det gamle testamentet, der vi leser at folk i Jerusalem "bor på verdens navle" (Esekiel 38,12, hebraisk tabbor, navle). Her har vi antageligvis ett av opphavene til dette uttrykket.

Andre byer som har blitt kalt det samme er Roma og Delphi. I tillegg har vi den peruanske byen Cusco (som var hovedstaden i Inkariket) som faktisk betyr navle (på quechua), og viser innbyggernes tro på den samme sentrale plasseringen.

Og kanskje synes du at det stedet du bor på, burde få denne tittelen.
Verdens navle.
Fordi for deg er intet sted mer sentralt.

Norske fremmedord # 5: anti-

Vi fortsetter nå med denne fremmedvennlige spalten, der målet er (foruten bloggens generelle mål: å opplyse, inspirere og nære ordfryden) å vise at fremmedord trenger slett ikke være vanskelig (eller kjedelig). Og at du antageligvis kan mer langt mer gresk og latin enn det du tror!

Neste gruppe ut er ord med forstavelsen anti-. Det kommer fra den greske preposisjonen anti, som betyr mot, motsatt eller istedenfor. 

antibiotika: Det mest brukte ordet for legemiddel mot bakterier. Biotika kommer av gresk bios (liv), som i ordet biografi (livsbeskrivelse). Og med endelsen -tika/-tikos har vi fått et adjektiv. En bokstavelig oversettelse av antibiotika blir da: mot det som lever (bakterier lever og formerer seg).

antipode: Brukt om personer som bor på helt motsatt side av hverandre på jordkloden. Også brukt overført om tydelig ulikhet mellom mennesker. Endelsen -pode kommer av gresk pous (flertall podos), som betyr fot. Direkte oversatt betyr antipode [person med] føttene motsatt [vei]. Her er verdt å merke at vi også har en god fornorsking av dette fremmedordet: andføtting.

antiklimaks: Klimaks er gresk og betyr trapp eller stige/stigning. Derfor brukes ordet om et mål eller et høydepunkt, og gjerne noe som som har bygget seg opp over tid. Et antiklimaks er når målet ikke svarer til forventningene, og blir en skuffelse istedenfor en høydare. Som en film som fikk kjempegode anmeldelser, så du gleder deg, men da du så den selv ble du ganske skuffet. Ordet kan også brukes i retorikken, om en talefigur der adjektiver brukes i synkende styrkegrad (f.eks. gigantisk, svær, ganske stor...).

Som er tilfellet med alle disse ordene, er det ikke bare forstavelsen som kan gi assosiasjoner, men det øvrige innholdet i hvert fremmedord har rikt slektskap med andre ord. Så ikke kom her og si at fremmedord ikke er gøy!

Teleskopord

Du leser nå en blogg om ord. Og hva slags ord, eller forkortelse, er egentlig blogg? Jo, det er et teleskopord!

Et teleskopord er et forkortet sammensatt ord, når deler av to eksisterende ord brukes for å lage et nytt. Ordet blogg kommer av ordene web og logg - weblogg. Et annet eksempel er svorsk, en blandning av svensk og norsk.

På engelsk kalles teleskopord portmanteau words. Faktisk er ordet portmanteau, som er en slags to-rommet koffert, i seg selv et teleskopord, av fransk porter (bære) og manteau (frakk). Kjente teleskopord fra engelsk er brunch, fra breakfast og lunch, og velcro (borrelås), av fransk velours (fløyel) og croché (krok).

Dont

dont
gjerning, arbeid

--

Da var fredagens dont unnagjort, så nå er det helg! Hvor ofte hører du noen flotte seg med et uttrykk som dette? Dont brukes generelt om dagens gjøremål, men oftest spesifikt om arbeid. Jeg som student havner vel et sted midt imellom. Og hvor kommer ordet fra?

Dont kommer fra det gamle, tyske ordet for å gjøre, don (i dag sier tyskerne tun). Dette er også opphavet til det engelske ordet for å gjøre: do. Ordet har dermed en ganske enkel og forståelig forklaring. Dont er det man gjør.

Tross ordets simple framtreden og enkle bruk, er det på vei ut. I dag sier vi heller gjøremål, eller konkretiserer med arbeid. Som jeg har påpekt i et tidligere innlegg, er sistnevnte etymologisk ladet, da det kommer fra tysk arbeit (strev). Derfor vil jeg slå et slag for det nøytrale og velklingende dont!

Skjerv

Nei, jeg gjør ikke mye, men jeg yter nå min lille skjerv. Bare en liten skjerv. Et pussig ord. En skjerv er noe lite, men likevel betydningsfullt. Hvor har vi denne bruken av ordet fra?

Skjerv betyr egentlig småmynt (fra tysk scherf, liten skillemynt), og har kommet inn i språket vårt gjennom en bibelfortelling. Jesus og disiplene hans sitter utafor tempelet og ser på folk som gir sine gaver. En av dem, en fattig enke, legger to småmynter (oversettelse fra 2011) i bøssa. Går vi tilbake til oversettelsen fra 1930 lyder verset: "Og han så en fattig enke legge to skjerver i den". For enken selv var to skjerver alt hun eide, så Jesus løfter henne fram som et forbilde.

Vi har mange frydverdige små ord for å beskrive noe smått. Og flere av disse er også navn på myntenheter! Her finner vi både slant, døyt, og min personlige favoritt: styver. 

Mareritt

Alle har vi vonde drømmer, eller mareritt, ved jevne mellomrom. Antageligvis har også noe ridd oss som en mare i en periode av livet. Men vi kan være glade for at dette bare er i overført betydning. For i følge etymologien er et mareritt noe langt verre enn vonde drømmer.

Ordet har sitt opphav i hvordan marerittene ble forklart i folketroen. Vonde drømmer skyldes en mare, en kvinnelig kvelerdemon, som setter seg på brystet ditt om natta og rir deg. Høres ikke spesielt bedagelig ut; omtrent like lite bedagelig som marerittene selv.

Vi finner det samme ordet, med samme etymologi i engelsk nightmare, (eldre) tysk Nachtmahr, og fransk cauchemar. Selv om vi (i alle fall ikke jeg) tror på marene lengre, er ordet forblitt slik, som et språkminne. 

PS: Jeg er sjeleglad for at jeg ikke lærte om dette ordets etymologi da jeg var barn!

Nostalgi

Jeg lengter tilbake til noe som var, og kan kjenne det på kroppen. Lukter, smaker og små glimt vekker minner om noe svunnet, men som på sett og vis fortsatt lever; gjennom nostalgien i meg.

Ordet nostalgi kommer fra de greske ordene nostos (det å komme hjem) og algos (smerte). Det er hjemlengselens smerte, der hjem kan forstås i vid betydning. Nostos deler opphav med vårt norske niste (mat til (hjem)reisen), og algos finner vi igjen i medisinske ord som myalgi (muskelsmerter) og neuralgi (nervesmerter).

Fra slutten av 1700-tallet var nostalgi en medisinsk diagnose. Spesielt rammet den soldater som var i krig, langt hjemmefra, der alvorlig hjemlengsel førte til depresjon, utmattelse, ja til og med død. Fra starten av 1900-tallet kommer ordet i bruk som den lengtende følelsen vi kjenner i dag.

Nostalgien er hverken positiv eller negativ; den er ambivalent og sentimental, og kan slå begge veier. Den er påminnelsen om at tiden aldri slutter å gå, men også betryggelsen om at gode minner kan leve evig.

(Opp i) otta

På biltur i vårt langstrakte land fant jeg i natt ly på en hytte i Otta. Da jeg våknet fikk jeg en fiks idé om å dele et semikleint ordspill på sosiale medier, men lot være. Jeg vil heller gi nysgjerrigheten plass, og stille spørsmålet: hvor kommer egentlig dette uttrykket fra; å stå opp i otta?

Otta er den tidligste tiden på dagen, og kalles også morgengry eller grålysning. Ordet har en ullen og usikker etymologi. Den kan forenkles med at ordet er beslektet med, og står i avlydsforhold til, natt. Natta går over i otta.

Ordet figurerer på dansk, norsk og svensk, blant annet i flere sammensatte ord. På norsk finner vi det i ottesang (morgengudstjeneste) og ottefugl (annet ord for morgenfugl), mens på svensk * har vi adskillig flere. Gode eksempler er ottearbete, ottvakt, ottefärd, og min personlige favoritt, adjektivet ottekry (brukt om A-mennesker).

* Dette er skrevet med en viss ydmykhet for min svenske språkfølelses tilkortkommethet. Jeg forholder meg til ordboka, og aner ikke hvorvidt disse ordene brukes i dagens svensk!

Utbasunere

utbasunere
gjøre alminnelig kjent

--

Vi lever i den globale utbasuneringens tid. Med sosiale medier og smarttelefoners hjelp lar vi selv ikke den minste, mest trivielle, hverdagshendelse gå upublisert hen. Det skal ut, det skal gjøres kjent, det skal utbasuneres! Men hvor kommer dette ordet fra?

Basunen er et gammelt blåseinstrument, og ligner en trompet eller trombone. Basunen, og trompeten, er kjente instrumenter brukt for å annonsere store hendelser; når et slag er vunnet, eller når en konge gjør sin entré. Dette forekommer ikke så rent sjeldent i Bibelen, og det er antageligvis herfra vi har fått ordet utbasunere, sammen med ordene dommedagsbasun og basunengel.

I dag skal det ikke de store hendelsene til for å utbasunere noe. Vi blåser i våre digitale messinginstrumenter både støtt og stadig. Jeg priser meg lykkelig over at ordet nå må forstås i overført betydning. Noe annet ville blitt slitsomt.

Norske fremmedord # 4: sub-

Vi baner oss i vei videre i fremmedordsjungelen, igjen i håp om å temme de mest truende og ville ord. For ved å kjenne til noen enkle ledd og preposisjoner på gresk og latin, kan selv monstre som hippopotomonstrosesquippedaliofobi fremstå ganske harmløse.

Neste ut er forstavelsen sub-, som betyr under. La oss ta noen eksempler:

subskribere: skrive under på et dokument; underforstått å være enig i noe

subjekt: tema, eller 'det som ligger under (til grunn)'

substrat: grunnlag, underlag

substans: det essensielle, egentlig 'det som står under', som støtter opp noe

subtrahere: trekke noe fra, egentlig trekke underfra

Og til slutt må jo nevnes det engelske submarine, som på norsk kalles u-båt. Og hva tror du u-en står for?

Akronym

Som mange andre heldige, norske barn vokste jeg opp med et nært og kjært forhold til Donald Duck & Co. Og ikke noe vondt sagt om det norske skolevesenet, men jeg lærte nok mer i Andeby enn jeg noen gang gjorde fra pulten. Både historie, geografi, kreativitet, og ikke minst; språk. Jeg tipper at over halvparten av mitt ordforråd som sjuåring var hentet fra Donald.

Et av Donalds språksprelske særpreg er Hakkespettenes bruk av akronymer:

Kilde

Et akronym skiller seg fra en forkortelse ved at akronymet leses sammenhengende (f.eks: NATO), mens forkortelsen leses bokstav for bokstav (f.eks: FN). I tillegg er det vanlig at akronymene danner et meningsbærende ord (som JÅLEKOPP over), eller at akronymet danner et nytt ord, som ordet radar (akronym for RAdio Detection And Ranging).

Ordet akronym kommer fra gresk akro- (høy, jfr. Akropolis) og -nomos (navn), der det høye indikerer forbokstavene i ordene i akronymet.

Hjertelig hilsen ORDFRYD*

* Ordrik, Redaksjonsløs Digitallogg - Frydefullt Rablet - Ytterst Dugnadsbasert

Harry

Nei, så harry! Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du får til ordet harry. Kanskje du ser for deg Volvo 240 og heisatur til Svinesund. Kanskje du ser for deg magi, tryllestaver og flyvende sopelimer. Eller kanskje du tenker på bestemte navn som er spesielt harry. Skal vi lytte til etymologien, er det sistnevnte vi må gå til først.

Vi må tilbake til Oslo på starten av 1900-tallet. Da var det (i alle fall) klare skillelinjer mellom og overklassen og arbeiderklassen i byen. Blant sistnevnte var det ikke uvanlig å gi barna engelske navn som Harry og Doris, hvilke ble til nedlatende kallenavn som overklassen brukte om dem. Selv foretrakk de franske, tyske eller tradisjonelle danske navn.

Hva som er harry, er individuelt opplevd, og varier etter hvilken tid og kultur vi lever i. På samme måte som de engelske cheesy, tacky og corny, er det vanskelig å gi noen definisjon, men alle vil nok komme med sine eksempler. Hva synes du er harry?

Fnatt

Det er til å få fnatt av! Å få hva da, sa du? Det er definitivt ikke noe særlig å få fnatt, da uttrykket beskriver noe irriterende eller svært ubehagelig. Men hva er det vi egentlig får når vi får fnatt?

Uttrykket forstår seg bedre om vi går til våre naboland. Her finner vi dansk fnatte og svensk fnatta, som begge betyr å klø. Dukker vi ned i etymologien, har fnatt forbindelser tilbake til det greske knodalon, som betyr bitende insekt. Da er det kanskje ikke overraskende at ordet fnatt på norsk også kan brukes om skabb (kløende utslett pga skabbmidd).

Etter en liten etymologisk bakgrunnsjekk, viser det seg at dette uttrykket er ganske heftig. Det beskriver noe som er så ubehagelig at utslett bryter fram på kroppen, som om jeg angripes av insekter. Ja, vi er nå vitner til et dramatisk møte mellom pretensiøs etymologi og hverdagsspråkets finurlige poesi.

Lurifaks (finere ufinheter # 4)

lurifaks
luring, skøyer

--

Gjennom flere tidligere innlegg har jeg løftet fram finere ufinheter som taskenspiller, mehe og laban. Nå står ordet lurifaks for tur. Det er nok ikke alle som vil høre dette som direkte ufint  men det er definitivt langt ifra et rent kompliment.

Lurifaks er i nær slekt med ordene luring og lure, som kommer fra det lavtyske luren (bedra). En svensk ordbok foreslår at lurifaks kan være en humoristisk omskriving av lat. artifex (kunstner), som er satt sammen av ordene ars (kunst) og verbet facere (eng. make).

Om vi skal tro på forslaget over, kan vi definere lurifaks som en som gjør lurerier. Og tar vi utgangspunkt i facere, lyser flere norske ord opp som gode synonymer: juksemaker, humbugmaker og spilloppmaker.

Norske fremmedord # 3: -fon(i)

Eufoni, kakofoni, symfoni. Megafon, xylofon, telefon. Etter tidligere å ha løftet fram ord som slutter på -peri og -para, går vi nå videre til importerte ord med endelsen -fon og -foni. Og du har sikkert allerede sett sammenhengen: det er ord som har med lyd å gjøre.

Vi må til gresken igjen, nærmere bestemt til ordet for lyd eller stemme: fonæ. Fremmedordenes begynnelse indikerer videre hva slags lyd vi vil beskrive.

eufoni: "godlyd", behagelig lyd, fra gresk eu/ev- (god), som i eufemisme

kakofoni: det motsatte av eufoni. Les mer her!

symfoni: "(flere) lyder sammen", eller samklang, med den greske forstavelsen syn- (sammen)

megafon: "stor/mektig lyd", fra gresk megas (stor)

xylofon: "trelyd", fra det greske xylon (tre) da stavene/tastene er laget av ved

telefon: "lyd langt borte", fra gresk tele- (langt borte).

I sistnevnte ord (og i megafon) kommer tvetydigheten i fonæ ekstra tydelig fram: det kan bety både lyd og stemme. I det lignende ordet televisjon synes vi har gjort en god jobb med fornorskingen fjernsyn. Kunne vi fått til noe lignende i telefons tilfelle? Fjernstemme?

Taskenspiller (finere ufinheter # 3)

taskenspiller
bedrager, sjarlatan

--

Han lurte oss alle, den taskenspilleren!

Vi beveger oss inn i de (mer) dannede selskapers domene, der vi finner tips (med humoristisk vri) til hvordan man kan fornærme noen, fritt for ubehøvlede obskøniteter. Ja, jeg snakker om finere ufinheter, og nå er turen kommet til taskenspiller.

Ordet har vi fra vårt språks germanske røtter; nærmere bestemt det tyske ordet Tasche, som betyr lomme. En taskenspiller var en gjøgler som tilsynelatende tryllet fram de rareste ting, men egentlig brukte skjulte lommer i sin bekledning. I overført betydning kan det også brukes mer generelt om en juksemaker.

Så neste gang noen gjemmer unna kort i seriøst spill, smugkikker på motstanderen, eller sniker til seg monopolpenger fra banken når ingen ser? Ja, da har du replikken din klar!

Snål

Nei, se på den lille snålingen der.

Som språkbrukere lever vi i grenselandet mellom det individuelle og det kollektive, mellom det subjektive og objektive - mellom jeg, du og vi. Utryggheten med å leve her, i ordvekslingens paradoksalitet, er at misforståelser lurer bak enhver form for språklig kommunikasjon.

I tilfeller som snål sitt, er vi i farlig farvann. Vi er omgitt av store, veldige bølger som dialekter, sosiolekter og idiolekter. Det skal så lite til for å tråkke feil, kanskje det var en råtten planke der, og så siver vannet inn i båten med en malstrøms intensitet, og vi synker. Språkets nådeløshet har seiret.

... Dramatikk og pomp satt til side.

--

Snål er et artig ord. I mine telemarksinnøvde hører jeg søt eller nusselig. Det er noe man fint kan si om en valp, eller et lite barn. Jeg har riktignok skjønt at ikke alle legger det samme i ordet, og at jeg bør avstå fra å si det om noens barn her i Oslo (snodig, rar). Selv om ikke konsekvensene er like dramatiske som skildret ovenfor, så tror jeg ordet flere ganger har budt på god komunikasjonskomikk (og -dramatikk).

Og for å gjøre vanskelig verre; hva skjer om vi inkluderer våre naboer i øst? På svensk betyr snål gjerrig, grådig eller utilstrekkelig. Av disse årsakene ser jeg det som lurest å unngå ordet, og ty til mer oppklarende synonomer. Det er riktignok ikke alle som velger samme strategi som meg.

Hva legger du i ordet snål?

Galimatias

galimatias
sludder, tullprat, vås

--

Dette er jo det rene Gale-Mathias! Vi importerer stadig ord og uttrykk fra våre nære og fjerne nabospråk. Dette skjer med varierende hell. Det er ikke alltid like klart hvor ord kommer fra, og forklaringene blir derfor mange. Galimatias er en av disse etymologiske problembarna.

Noen skal ha det til at ordets opphav er norsk. Det har blitt knyttet til en meget eksentrisk munk på 1500-tallet, som mildt sagt ikke levde noe eksemplarisk liv. Men hva da med ordets betydning; sludder og tullprat? Eller det faktum at 'galimatias' ble brukt på både tysk og fransk lenge før det kom hit til lands?

Jeg holder sterkere med import-teorien: at vi må til 1500-tallets Franrike for å finne opphavet. I studentmiljøet i Paris ble ordet galimatias (fra nylatin gallus, hane og gresk matheia, lærdom) brukt om de som hevdet seg (muligens på en pompøs måte) på Sorbonne-universitetet; hanekunnskap, med andre ord.

#Ordfryd

Kjære lesere.

Først vil jeg beklage den sene oppdateringshyppigheten de siste ukene. Jeg har vært på reisefot, men begynner å gå inn for landing nå.

Deretter vil jeg komme med en opplysning og en oppfordring. Jeg har nå tatt ibruk enda et av de sosiale mediene jeg i min digitale konservatisme hittil har skult på med stor skepsis; Instagram. Jeg har riktignok ikke en egen bruker til bloggen, men vil med jevne mellomrom legge ut språklige godbiter og bruke emneknaggen #ordfryd.

Så til oppfordringen. Skulle du komme over et skilt, et setning i en bok, eller annet som vekker språkiveren og ordfryden, ta ibruk #ordfryd på Instagram!

God påske.
Kjetil

Bable

bable

snakke utydelig, plapre, skravle

--

Hva har ordene brus, brum og bæ og bable til felles? De deler ikke bare forbokstav, men de er alle lydmalende (såkalt onomatopoetiske) ord. Bable viser til lyden av prat vi ikke forstår: blablebla. Bable.

Og hva slags ut forstålig prat er det snakk om? Antageligvis hermer ordet bable etter babyspråk, som (kan) høres omtrent slik ut. Det er også en teori om at den bibelske historien om Babel(s tårn) kan være opphavet, men den står på usikker grunn (riktignok har vi uttrykket babelsk forvirring herfra).

I tillegg er det nevne-, og humreverdig, at ordet barbar (gresk barbaros) har lignende opphav. Da de gamle grekerne skulle gi et fellesnavn til fremmede folkeslag, gikk de utifra det faktum at de ikke forstod et kvidder av det de sa. Deres snakk hørtes omtrent slik ut: barbarbarbar. Derav ordet barbar.

Valfart

valfart
reise til hellig sted, pilegrimsferd

--

Hver høytid, hvert år settes verden i bevegelse. Store, kollektive bevegelser der mennesker trekkes mot hellige steder. Valfart. Muslimer drar til Mekka, jødiske drar til Jerusalem, og Ola Nordmann drar kanskje til Svinesund. Spesielt i påsken. Men hvorfor kaller vi det valfart?

Det har lite med både hval og valg (nn. val) å gjøre. Vi må til det tyske wallen, som kan oversettes med vårt norske vandre. Slik jeg forstår ordet vandre, gjøres selve forflytningen viktig. Man vandrer som regel ikke til jobb i morgenrushet; man går/løper/jogger/spurter! Mens i vandringens tilfelle blir veien blir et mål i seg selv.

Valfartens mål er som regel spektakulært. Så spektakulært at det blir en vandring, en mer meningsladet gange. Og om du skulle ønske mer inspirasjon til å nyansere beskrivelsen av din gange, ta en kikk her.

Krøsus

krøsus
søkkrik person

--

I et tidligere innlegg har jeg løftet fram ord som har opphav i (historiske eller legendariske) personer eller hendelser: salomonisk, lukullisk, og narsissistisk. Krøsus er enda et av disse. Hva er historien bak dette ordet?

Krøsus (eller Kroisos) var navnet på en styrtrik konge fra Lydia (i dagens Tyrkia) på 500-tallet fvt. Både i gresk og persisk kultur ble navnet hans tidlig et synonym for overdådighet og rikdom. Det er fortalt mange historier om ham. Den mest kjente handler om hans møte med dikteren Solon, som da hevdet at velstand ikke er noen sikker vei til lykke. Dette likte kongen svært dårlig å høre, og kastet dikteren ut.

Ettersom det til slutt gikk Kroisos dårlig, og ikke engang rikdommen hans kunne beskytte ham fra persisk invasjon, er det ikke utenkelig at navnet også er knyttet til en viss negativ undertone; en lærdom om at (på folkelig norsk) "penger er ikke alt her i livet".

Laban (finere ufinheter # 2)

laban
slapp, uvøren fyr

--

Noen ukvemsord har sitt opphav i konkrete personer eller historier. I tillegg til bølle og fariseer er laban blant disse.

Laban kommer fra den bibelske personen Laban. Selv om han var en luring, er ikke ordet blitt til på grunn av det. Det skyldes snarere lydlikheten med (neder-)tyske ord som labben (henge slapt) og labberig (halte). Det ser ikke ut til å være noen kobling i navnets betydning, da Laban (på hebraisk) betyr hvit.

Vi har altså fått ordet fra tysk, der det gjerne opptrer med allitterasjonen langer laban, med betydning lang, slapp person. Dette har på norsk blitt til lang laban. Dermed er Nidar ganske treffende med sitt produktnavn for de tøyelige, søte og langstrakte godbitene.

Mehe (finere ufinheter # 1)

mehe
slapp, uselvstendig person, dott

--

Ditt mehe!

Au, den svei. Jeg vil løfte fram et av de mindre brukte, men akk så fornøyelige, ukvemsordene vi har i norsk. For en god stund tilbake la jeg ut en liste over 60 slike finere ufinheter i norsk. Den ble laget i ekte ordfryd, men også i frustrasjon over at vi gjerne tyr til de samme skjellsordene og fornærmelsene om og om igjen.

Jeg vil i disse innleggene gå nærmere inn på noen yndlinger fra listen. Så neste gang du blir arg på noen kan du slippe å kalle dem dust, men heller dumrian, døgenikt eller fusentast!

Mehe er dagens ord. Ordboken utdyper at det er en kortform av medhenger, altså en viljesløs person som dilter etter. Det er i samme gate som ape (jfr. verbet etterape) og nikkedokke, for ikke å snakke om de nydelig rimende synonymene vott, dott og (min favoritt) godfjott.

Hamle

hamle (opp med)
kunne måle seg med, stå seg mot

--

Språket formes av omgivelsene. Nye ord dannes gjerne av områder som er sentrale i livene våre. Før motorvognene så dagens lys, var hestetransport det store. Vi har dermed en del ord og uttrykk hentet herfra. Hamle er ett av dem.

Min kjærkomne, men noe alderdommelige, etymologiske ordbok fra 1903 er stundom litt vrien å tolke.

Det jeg forstår er at hamle kommer fra dansk hammel, som betyr:

tverrstykke foran på (heste)vognen hvor skaglerne fæstes

Videre forklares å hamle opp med slik: 

at drage lige i hammelen (...) heste siges at svare hammel når de trækker så ens at hammelen holder seg loddrett paa vognstangen

Hmm. Jeg er noe ustø på dansk-norsk fra forrige århundres begynnelse, og må derfor innrømme at jeg strever med å visualisere hamlingens prosess (dette kan også være en følge av min manglende erfaring med kjerrekjøring). Det har i alle fall med hest å gjøre!

Overgangen fra hest til motor er et faktum. Likevel bevares minnet om fremkomstmidlet i språket. Både vårt norske kjerre (spøkefullt om bil) og engelsk car kommer fra latin carrus, som ble brukt om hestekjerra. Og hva er blitt gjeldende måleenhet for styrken i en bilmotor?

Hus (forbi)

Nei, disse nyhetene har gått meg hus forbi! Hus forbi? Når jeg tenker over det, er dette et temmelig snodig uttrykk. Jeg tipper at det har lite med hus (som man bor i) å gjøre, men hvor har vi uttrykket fra da?

Vi må ut av boligmarkedet, og inn i hasardspillenes uforutsigbare domene. Uttrykket vårt kommer fra brett-/kortspillet gnav (som jeg aldri hadde hørt om før jeg nå skriver dette). I det pussige spillet, der bytting av brikker står sentralt, kan spilleren som innehar brikken huset elegant si hus forbi!, og slipper dermed å bytte (dette er positivt). Med andre ord: denne spilleren blir hoppet over; gått hus forbi.

Dette er ikke det eneste huslige kortspillordet vi har. Både i yatzy og poker er jo fullt hus en svært gjev hånd; tre like og to like. Hvordan har den fått navnet sitt? Antageligvis kan vi se det i sammenheng med uttrykkets overførte betydning: å få høyeste poengsum * / full pott (hånden ble på engelsk tidligere kalt full-hand).


* Nå er det en stund siden min siste poker- eller yatzyrunde, men jeg minnes at hus var langt fra beste hånd. Men la oss bare akseptere at språket ikke alltid er logisk! (*snufs*)

Fabel

Av alt jeg hørte og lærte i barndommen, har noe festet seg spesielt godt. For meg er Esops fabler blant dette. Spennende fortellinger der dyr kan snakke, og med stor lærdom for både liten og stor? En gavepakke, rett og slett! Og de har levd i oss i over 2 500 år.

Selve ordet fabel kommer fra latin fabula, som betyr fortelling. I tillegg til Esops fortellinger, kan det også bety skrøne eller fantastisk fortelling. Herfra har vi både ordene fabeldyr (overnaturlig dyr fra eventyr/folketro), fabelaktig (jfr. synonymet eventyrlig) og verbet fable (fantasere/drømme).

Som historier med dype røtter, har Esops fabler preget språket vårt. Vi har dermed flere uttrykk som er hentet derifra. Her følger noen eksempler:

høyt henger de, og sure er de = å snakke nedsettende om noe fordi det er uoppnåelig.

Fra fabelen om reven i vingården som begjærte en drueklase, men fordi de hang for høyt, sa han at "de er sikkert sure", og lot som om han var uinteressert.

(å pynte seg med) lånte fjær = plagiat lønner seg ikke (i lengden)

Fra fabelen om kråken som pyntet seg med påfuglfjær før han skulle menge seg med de flotte. Han ble raskt avslørt, og fikk både sine kunstige og egne fjær plukket av seg.

å nære en slange ved sitt bryst = å hjelpe noen for så å måtte betale for det etterpå.

Fra fabelen om en mann som finner en stakkars, stivfrossen slange, og holder den inntil seg for å redde den fra kuldedøden, men blir selv stukket ihjel.

Kjepphest

Hva er en kjepphest? Og hva gjør vi egentlig når vi rir dem? La meg starte med en megetsigende illustrasjon. Dette er en kjepphest:

Ja. En lekehest med kjepp. Kjepphest. En sånn du brukte til cowboy- og indianerlek da du var fem. I overført betydning betegner kjepphesten en sak eller idé du brenner (i overkant) sterkt for. Uttrykket å ri sin(e) kjepphest(er) betyr dermed å kjempe for disse ideene.

Denne overførte bruken finnes både på tysk (Steckenpferd), engelsk (hobby-horse) og fransk (Cheval bâton). Hva er så sammenhengen mellom leken og uttrykket? En forklaring er at kjepphestene (i begge forstand) ikke fører noe sted (til forskjell fra en ekte hest), men å ri dem oppleves som meningsfylt i seg selv. I tillegg har det engelske hobby-horse gitt oss hobby, og om dem kan vi si jo det samme.

Galakse

Aller først vil jeg si dette: Jeg er ikke astronom (eller astrolog). Og jeg utgir meg heller ikke for å være det. Så hvis denne postens opplysninger skulle sette noen stellare sinn i kosmisk kok, ha meg på forhånd unnskyldt. Jeg er bare interessert i ordet!

Ordet galakse kommer simpelthen fra navnet vi har gitt vår egen: Melkeveien. På grunn av dens melkeaktige farge på nattehimmelen, ble den på gresk kalt galaxias kyklos, som betyr melkeaktig sirkel (fra gresk gala, melk). På latin har dette blitt oversatt med via lactea; melkeveien. Og et språkvåkent øye vil her kjenne igjen lactea fra andre melkerelaterte ord som laktose.

Til slutt vil jeg spørre: er Melkeveien en god oversettelse? Går ikke en ekte oversetter direkte til originalen, uten å få drahjelp fra andre forsøk? Det greske kyklos, hjul/sirkel finner vi igjen i syklus (noe regelmessig, i ring) eller sykkel (jfr. engelsk bicycle, to hjul). I diskusjon med en kamerat konkluderte vi med at den beste og urnorskeste oversettelsen av kyklos er kringle. Det er bare synd at ordet nå er reservert skistaver og bakverk. For Melkekringla - ja, det hadde vært noe.

Granat

Bomber og granater! I møte med dette ordet går mine første assosiasjoner til krig og eksplosjoner. Men i utgangspunktet er det ganske harmløst.

Ordet kommer fra latin granum, som betyr kjerne. Ordet har lenge blitt brukt om denne frukten, siden den har så mange kjerner. Granat(a) betyr "med (mange) kjerner". (Hånd)granat ble derfor brukt om eksplosiven, som også var mangekjernet. Fra granum har vi både eng. grain (korn) og norsk granitt (eg. "kornete bergart"). Alle disse ordene; kjerne, korn, og grain/granum er nært beslektet.

Korn er et gøyalt ord. Særlig på engelsk (corn) og tysk (Korn) har det vandret i betydning etter hva som er den mest utbredte kornsorten på værende tid og sted; hvete i England, rug i Tyskland eller mais i flere engelsktalende land. Sistnevnte har gitt oss ordet corny (rar), som fra USA ble brukt nedlatende bygdefolk som "lever av corn (mais)".

Til slutt må det nevnes at korn også kan brukes om geværsikte, antageligvis på grunn av sin runde form. Det er herfra vi har uttrykket tatt på kornet (jfr. midt i blinken).

Hurra(megrundt)

Hurramegrundt, dette går unna! En snodig, men frydefull interjeksjon jeg har støtt på ved jevne mellomrom. Etter en svært kvalitativ undersøkelse blant venner, har jeg funnet ut at uttrykket brukes om  både lek, overraskelse og gledesutbrudd. Og at det er reservert aldersgruppen 40 + *.

Jeg har ikke funnet noen harde fakta om når og hvor uttrykket figurerte først. Jeg vil dog anta at det har med hurra å gjøre. Gledesropet vi knytter til bursdager (gjerne av vår egen grunnlov) er nært beslektet med verbet hurre, som betyr å virvle, å suse rundt eller å dundre. Dette stemmer godt med at det ofte er mye lyd og bevegelse der hurra-ropet finner sted. Og det samme kan nok sies om hurramegrundt!

Opphavet til ordet hurre er det norrøne verbet hurra. Falk og Torp hevder vi har lånt det fra tysk, der det er en imperativ til verbet hurren, å bevege seg hurtig. Med andre ord: hurra = kjapp deg! Er det flere enn meg som nå assosierer til eng. hurry? (trykk på linken for å se om jeg har rett).

Og det er flere ord med språklig slektskap til hurre: både engelsk hooray og hurl (kaste), for å ikke å snakke om min favorittslektning: vårt norske hurlumhei.


* Undertegnede ikke enig i denne påstanden.

Hummer og kanari

hummer og kanari
en blanding av likt og ulikt

--

I forsamlingen fantes alle slags folk - både hummer og kanari. Nok et uttrykk jeg titt og ofte bruker, men aldri har somlet meg etter å gå nærmere etter i sømmene etymologisk. Før nå.

Uttrykket skriver seg til nyrike osloboeres restaurantvaner på starten av 1900-tallet. De nyrike ble viden kjent for å ødsle sin formue impulsivt og ukritisk, som å bestille en søt dessertvin (som kanarivin) inntil et salt hummermåltid. Hummer og kanari. En ulogisk match.

Uttrykket, slik jeg forstår det, betyr ikke at sammensetningen er dårlig. Bare at den er original eller utenom det vanlige. Selv har jeg hverken smakt kanarivin eller hummer, og langt mindre de to inntil hverandre. Kanskje jeg må prøve det før jeg virkelig kan bruke dette uttrykket rett?