Feitetirsdag

feitetirsdag

tirsdag etter fastelavnssøndag, siste dag før fasten

--

I denne lille fastedagsserien har vi nå kommet til tirsdag. Feitetirsdag. Siden fasten tradisjonelt har handlet om avholdenhet/nøysomhet i matveien, er tirsdag den siste dagen for storeteri og glupskhet.

Ordet kommer fra det franske navnet på dagen, mardi gras (feit tirsdag). Og på grunn av karnevalet i New Orleans, er dette navnet blitt viden kjent. På engelsk finnes også navnet "Shrove Tuesday" (Shrove er nært beslektet med norsk skrifte, i religiøs forstand), og fokuserer mer på den kommende fastetidens fromhetsidealer.

Pussig er det at navnene på disse fastedagene er temmelig selvmotsigende. Fastelavn betyr jo "kvelden før fasten", men så kommer både blåmandag og feitetirsdag før fasten egentlig starter. Ja, kanskje er det sjelden mer passende, enn på feitetirsdag, å bruke uttrykket "smør på flesk" om dette.

Blåmandag

blåmandag
(man)dag da en kjenner seg elendig etter festing, dagen derpå

--

God blåmandag, folkens! Kanskje var du på fest i går, kanskje var du det ikke. Uansett kan jeg hilse alle på denne måten i dag, den 27. februar. Hvorfor er det slik?

Blåmandag er et gammelt, norsk navn for mandag før fastetiden starter. Den kommer etter fastelavnssøndag, og før feitetirsdag og askeonsdag. Den skal angivelig ha fått sitt navn fordi kirkene draperte sine altere med blått tøy i fastetiden (i dag er det som regel fiolett). Blå eller fiolett er farger for forberedelse og alvor, og blir brukt i fastetida før påske, og adventstida før jul. Fram til 1839 var blåmandag fridag i Norge.

I nyere tid har ordet blåmandag blitt brukt litt annerledes. Store norske leksikon oppgir at blåmandag var fridag fordi fastelavnsfestene ofte dro ut. Så det var kanskje utpå dagen på mandag at folk begynte å få nok, og dra hjem; kanskje ikke i tipp topp stand. Det er sannsynligvis herfra har vi måten vi bruker det på i dag.

Karneval

I dag, den 26. februar markeres fastelavn rundt om i hus, hjem og kirker (mer om ordet faste her). Søndagen er avslutninga av karnevalsuka, som mange steder er en heidundrende fargefest, med god mat, kostymer, parader, glitter og stas. Men hva betyr egentlig ordet karneval?

Etymologien er noe usikker her (som den ofte er), men mange kilder peker til et uttrykk på latin: "carne vale". Carne (nominativ caro) kjenner nok mange igjen, hvis du kan litt spansk, eller laget chili con carne på skolekjøkkenet en gang. Carne betyr kjøtt. Vale betyr farvel. "Farvel, kjøtt", altså. Etter karnevalsuka følger fastetiden, som for noen betyr avholdenhet fra (enkelte typer) mat, som f.eks. kjøtt.

I dag har nok mange, som meg, et ganske løst definert forhold til fastetiden. Jeg kan godt feire fastelavn og karneval, men det betyr ikke at fastetida blir mer nedtonet enn det var før. Jeg kommer nok ikke til å si farvel til kjøtt i ukene som kommer (det er forbilledlig at noen gjør det!), men jeg kan gjerne faste fra bruken av superlativer.

Mølse

Pølse. Populær ventemat for oss nordboere, men ordet er en plage. En plage for alle hobbypoeter og foreldre som skal forfatte konfirmasjonssanger. For det hevdes at pølse er det eneste "urimelige" ordet i norsk språk. Men den gang ei.

For noen år tilbake fikk Språkteigen en innsendt løsning på pølseproblemet. En lytter fra Lærdal i Sogn fortalte om en lokal matrett som heter mølse eller mylse (jfr. nynorsk pylse). Det er en melkerett som ligner på gome eller gubbost, og brukes til lefse eller dessert.

Oppdagelsen skapte reaksjoner av sjokk og vantro i språkmiljøer. Er det mulig? Har vi knekt pølsegåten? Og etter gransking av kilder fant man oppskrifter på mølse i flere gamle kokebøker fra Sogn og Fjordane. I dialektordboka Norsk Ordbok 14 finner vi også ordet på trykk. Mølse blir også brukt synonymt med mølje eller haug (ei heil mylse med klede), eller om en tung og lat person * (han er ei skikkeleg mylse).

--

PS: Enkelte hevder at vi har enda et pølserim på norsk: ordet "vølse". Dette skal visstnok være en inntørket hestefallos man brukte i norrøn fruktbarhetskultus. Men her er kildene langt mer tvilsomme. Og skal du skrive konfirmasjonssang, ville jeg nok heller godt for mølse.

* Sistnevnte eksempel er hentet fra Hjartdal i Telemark, der min far kommer fra, og der jeg selv bodde mine første år av livet.

Bonus

De siste årene har nye familiekonstellasjoner blitt vanligere i Norge. Derfor har ordene "bonusbarn" og "bonusbarnebarn" fått sin plass i språket. På norsk blir ordet bonus raskt assosiert til økonomi, forsikring eller terning- og kortspill. Det kan derfor virke kunstig og upersonlig å bruke det om relasjoner. Men ordet har opprinnelig ingen slike konnotasjoner, som vi skal se på i det følgende.

Bonus er latin, og betyr ganske enkelt god. Det kan også oversettes med ærlig, snill eller modig. Ordet har sneket seg inn i engelsk børsspråk en gang på 1700-tallet, og blitt værende i økonomisk betydning, også her til lands. Å få bonus er å få mer enn forventet. Vi finner ordet igjen i flere latinske lånord og uttrykk som bonitet (kvalitetsnivå), bona fide (i god tro), og pro bono (frivillig/ubetalt arbeid).

Med ordets røtter i bakhodet, synes at jeg ordene "bonusbarn" og "bonusbarnebarn" er treffende. Å få nye familiemedlemmer er en større begivenhet enn å få lavere forsikringspremie, men som nevnt har ordet et mye bredere bruksområde enn vi vanligvis tenker over.

--

PS: Egentlig er bonus en nominativform på latin, og skal derfor ikke brukes som objekt. Det har bare blitt slik i bonus sitt tilfelle. Derfor burde setningen "jeg fikk bonus" egentlig vært "jeg fikk bonum". Vi kjenner um-endelsene igjen fra flere andre latinske lånord: plenum, falsum og visum.