belme
drikke grådig, helle (i seg)
--
Vi er inne i belmingens høysesong. Det helles nedpå med julebrus og i juleøl i store kvanta. Jeg vil først si at jeg er klinkende klar over at dette ligger nært på et vanskelig tema (særlig for barn som må forholde seg til foreldres uvanlighet i høytiden). Likevel vil jeg løfte fram dette ordet. Det gjør jeg fordi det er flott, og fordi det finnes mange som belmer uten å ødelegge for andre.
Jeg ble var på dette ordet da jeg støtte på et engelsk verb med lik betydning: quaff. Dette kommer fra tysk quassen, og ordboken påstår det er onomatopoetisk. Ved det menes at verbet etterligner lyden som oppstår når man gjør dette. Jeg prøver å høre for meg en glupsk og belmende person. Hører jeg "quass, quass" eller "quaff, quaff"? Legger jeg godviljen til gjør jeg vel det.
Så tilbake til det norske. Det er nok ikke onomatopoetisk, men peker likevel på belmingens særegne lyd og skue. Ordet kommer antageligvis fra dialektordet bemle, som betyr å plaske. Synonymer understreker handlingens voldsomhet: belje (fra belg, som betyr buk), styrte (som et fossefall) og sluke (sluk betyr egentlig avgrunn). En plaskende elv som styrter i en foss ned mot magens avgrunn. Det er belming. Ingen drikker slik lenger. I alle fall ikke mennesker.
drikke grådig, helle (i seg)
--
Vi er inne i belmingens høysesong. Det helles nedpå med julebrus og i juleøl i store kvanta. Jeg vil først si at jeg er klinkende klar over at dette ligger nært på et vanskelig tema (særlig for barn som må forholde seg til foreldres uvanlighet i høytiden). Likevel vil jeg løfte fram dette ordet. Det gjør jeg fordi det er flott, og fordi det finnes mange som belmer uten å ødelegge for andre.
Jeg ble var på dette ordet da jeg støtte på et engelsk verb med lik betydning: quaff. Dette kommer fra tysk quassen, og ordboken påstår det er onomatopoetisk. Ved det menes at verbet etterligner lyden som oppstår når man gjør dette. Jeg prøver å høre for meg en glupsk og belmende person. Hører jeg "quass, quass" eller "quaff, quaff"? Legger jeg godviljen til gjør jeg vel det.
Så tilbake til det norske. Det er nok ikke onomatopoetisk, men peker likevel på belmingens særegne lyd og skue. Ordet kommer antageligvis fra dialektordet bemle, som betyr å plaske. Synonymer understreker handlingens voldsomhet: belje (fra belg, som betyr buk), styrte (som et fossefall) og sluke (sluk betyr egentlig avgrunn). En plaskende elv som styrter i en foss ned mot magens avgrunn. Det er belming. Ingen drikker slik lenger. I alle fall ikke mennesker.
Jeg sier. Bælme. Med tykk L. Men det gjør vi på Lørenskog :)
SvarSlett