Busse

busse

kamerat, venn

--

Godt atskilt fra verbet å busse, som er noe vi gjør i de flotte røde her til bys, og ei busse, som er et gammelt middelalderskip, finner vi den aktuelle bruken av ordet. Som regel opptrer det i uttrykket gode busser om to gode kamerater. Jeg har også hørt det i sammenhengen "han har mange busser" om en person med mange nære venner. 

Busse er en kortere variant av det tyske busenfreund, som direkte oversatt betyr "barmvenn" (jfr. det engelske bosom). Hvordan kan dette forstås? For å få klarhet i bildet, må vi et godt stykke tilbake i historien, nærmere bestemt til høymiddelalderens Germania (dagens Tyskland). Der var det slik at når slekt skulle presenteres, brukte de navn på kroppsdeler som benevnelse for graden av slektskap. Nærmeste familie ble kalt busen, altså barm. Deretter kom schoss (skjød), og videre arm, bein og hand.

Busen. Det er et fint og treffende bilde. Det eksisterer neppe et nærere slektskap enn det mellom et spedbarn og morens favn.


Kilde: Rosbach, Johan Hammond: Levende ord - etymologi for alle (1984)

Floskel

floskel

fin, men tom talemåte

--

Det er lett å bruke store ord. Å overdrive. Vi gjør det stadig. Ordene blir langt større enn det vi mener eller kan stå for. Eksamenslesningen er dødskjedelig, du så akkurat tidenes beste film på kino og du har prøvd å ringe kameraten din tusen ganger, uten at han tar telefonen. Mest sannsynlig stemmer ikke noen av disse utsagnene. Overdrivelser er nært beslektet med floskler, men floskler er hakket verre. De er overpyntede utsagn som slettes ikke sier noen ting.

I politikk og organisasjonsliv og i foredrag hagler flosklene. Så vanlig er de at en gruppe svensker har tatt seg bryet med å lage en floskelgenerator (lenke) til skrekk og advarsel. Noen vil også hevde at romantikken er en eneste stor floskel, der beileren kan overøse sin møy med tirader av sukkersøtt vås uten at en eneste tøddel når frem.

Selve ordet kommer fra lat. flosculus og betyr liten blomst. Det latinske flos/flor (blomst) kjenner vi igjen fra flora eller eng. flower. Utsagn blir dermed sammenlignet med en bukett, som i flosklenes tilfelle er svært flott å se til, men uten en tolkbar mening. På norsk kan vi også si at en setning er forblommet, som betyr at den er vanskelig å skjønne. 

Til sist vil jeg presisere at jeg på ingen måte kritiserer blomster som en kommunikasjonsform. Jeg skjønner at det må til i utvalgte situasjoner. Så derfor kan jeg enes med, og utvide, mange blomsterforetningers mantra slik:

Flanere

flanere

slentre, drive sorgløst omkring

--

Det er dagen før dagen. I morgen skal feiring, toggang og marsjering være i fokus. Derfor er det på sin plass med noen tips til ganglag. Mange har påstått at norsk er et fattig språk, og de anglomane hevder vi ikke klarer oss uten deres hjertebarn. Det er nok rett at engelsk er et eldre og mer velutviklet språk, men man skal min santen ikke kimse av norsk. Bare for det å forflytte seg til fots fra et sted til et annet har vi en haug av ord. Jeg telte en gang. Minst hundre ord har vi.

Buse, bykse, daffe, farte, hufse, rave, reke, svinse, svanse, tøfle, vakle. Ordene er mange. Og det vakreste av dem alle, har vi her: flanere. Ordet kommer fra fransk flâneur som vi også finner i det norske flanør. En flanør er en som flanerer. Og motsatt. Så å flanere beskriver ikke bare en måte å gå på, men en livsstil. Det handler ikke primært om å forflytte seg, men å drive rundt i tanken og gleden over det som er godt og vakkert.

I morgen skal vi feire landet vårt. Med brask og bram. Så derfor synes jeg det er på sin plass å flanere litt. Og i tanken kan vi ha denne fagre strofen fra Vi ere en nasjon, vi med av Wergeland

Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er

Kukelure

kukelure

å sitte stille og gruble

--

"Jasså? Er det du som sitter her og kukelurer?". Ja, det høres ut som det her er snakk om noe helt annet enn "å sitte stille og gruble", men for å understreke mangfoldet i våre tankeverdener ønsker jeg ikke å nevne min assosiasjon eksplisitt. Skulle det likevel være noen andre enn meg som synes dette kan være et lastende ord å bruke i en dannet samtale, fortvil ikke, de har ingenting med hverandre å gjøre.

Ordet kukelure kommer fra nederlandsk (som noen mener er et tullespråk, men la oss gi det en sjanse).  Koekeloeren betyr i følge Googles oversetter å sitte sammenkrøpet eller å speide (etter noen). Det har dermed ingen verdens ting å gjøre med ... andre ord som tilfeldigvis skulle ligne.

Veggen på rommet mitt er prydet av bildet "Setesdølen" av setesdalsmaleren Olav Bjørgum. Det bærer den herlige filosofiske/fobisofiske strofen: "stundom sit eg å tenkjer, å stundom sit eg barre" (sic). Det hadde ikke blitt like fint slik:

Av og til kukelurer jeg, og av og til sitter jeg bare

Befippet

befippet 

forfjamset, forvirret

--

Under lyttingen av en bedre lydbok ble jeg var dette snåle (i begge betydninger) og pussige ordet var. Jeg husker ikke helt sammenhengen, men det var snakk om hobbiten Bilbo, og hvordan han "kom i befippelse"  i møte med en uvant situasjon. Jeg kan ikke påstå at det gjøres soleklart for leseren hvilket ansiktsuttrykk og hvilken kroppsholdning den småvokste skjelmen inntar i befippelsen, men det er så visst et verne- og humreverdig ord.

Når det gjelder ordets opphav, så støter vi her på en ganske vanlig problemstilling: ordet er helnorsk (så langt som ordbøkene kan opplyse). Det er lettere å utdype opphavet til ord med røtter til større språk, for da finnes det langt mer informasjon. Det eneste forslaget til opphav jeg finner er dialektordet fippe som betyr "å løpe med korte, hoppende trinn". Jaha.
Prøver jeg å oversette ordet til engelsk, får jeg flustered, som stammer fra det skandinaviske ordet flaustra. Dette ordets forklaring er ganske lik som beflppelsens, men foreslår at det er alkohol inne i bildet. Og etter det jeg nå har lært om hobbiter, kan jeg absolutt hevde at dette ikke er helt utenkelig.

Så sitter jeg kun igjen med undringen. Kommer jeg noen gang til å hvile mitt blikk på en person og kunne slå fast med meg selv: "ja, han ser virkelig befippet ut"?. Og enda vanskeligere: hvordan skal jeg kunne skille denne fra en som er betuttet, fortumlet eller konfus?

Levebrød

levebrød 

det en har å leve av; utkomme, arbeid, yrke

--

Siden det i dag er arbeidernes dag, der hensikten er å rette søkelyse på viktige kampsaker for alle arbeidende, passer det godt å stoppe opp ved akkurat dette: arbeid. Det mest interessante med det, synes jeg, er synet på hva arbeidet betyr for oss mennesker. Er det kun noe vi gjør for å tjene penger, eller er det en viktig del av livene våre? Selv om det i dag vil være stor uenighet om dette spørsmålet (siden noen er arbeidsløse, og andre mistrives i jobben), har grunnholdningen i vår vestlige kultur endret seg kraftig gjennom historien.

La oss starte med ordet. Levebrød. Det klinger ikke så mye trivsel i det. Å jobbe er en nødvendighet, for å tjene penger til mat, for å fø familien og overleve. Og vi finner enda mindre trivsel i ordet arbeid, som kommer fra tysk arbeit og betyr strev eller slit. Hvor stammer denne motstanden mot arbeidet fra? Det er særlig to faktorer som spiller inn her.

(Følgende er en gjenfortelling av en artikkel jeg leste i avisen Vårt Land for en tid tilbake, som jeg dessverre ikke klarer å spore opp)

Det første er synet på fysisk arbeid fra antikkens Hellas. Arbeid var noe slavene gjorde, og ble sett ned på av dannede. Det ideelle liv var å eie nok jord til å håve inn gryn på det, mens man selv kunne slentre rundt og diskutere viktige ting, slik disse gutta var kjent for.

Det andre er Bibelen. Den har hatt mye å si for alle europeere. Særlig i middelalderen. I 1 Mosebok 3 leser vi om mennesket som trosser Gud og eter den forbudte frukten (det står ingenting om at det var et eple). Derfor blir de straffet av Gud. Mannens straff (vers 17-19) innebærer en forringelse av markens grøde. Han må nå arbeide hardt, "med svette i ansiktet" for å dyrke den. Så i middelalderen var dette den vanlige forklaringen på hva arbeid er: det er en forbannelse.

Så hvordan er strev, forbannelse, levebrød blitt til det mer optimistiske synet vi har på arbeid i dag? Vi har nok i veldig stor grad denne karen å takke. Reformasjonen skapte enorme konsekvenser for hele Europa. Han innførte blant annet en ny forståelse av ordet kall. Man hadde jo i middelalderen sett på kirkelige stillinger som noe man ble kalt til, men Luther utvidet denne forståelsen. Han sa at enhver arbeidende har som sitt kall å gjøre arbeidet best mulig - det er den kristnes plikt. Og herfra (grovt sett) går linjen til vårt syn om at arbeid er selvrealisering. En ganske annen ting enn en forbannelse.

Til slutt gjenstår det å gratulere alle med dagen (hvis du føler dagen angår deg). I dag skal du få slippe å streve (eller realisere deg selv).