Krøsus

krøsus
søkkrik person

--

I et tidligere innlegg har jeg løftet fram ord som har opphav i (historiske eller legendariske) personer eller hendelser: salomonisk, lukullisk, og narsissistisk. Krøsus er enda et av disse. Hva er historien bak dette ordet?

Krøsus (eller Kroisos) var navnet på en styrtrik konge fra Lydia (i dagens Tyrkia) på 500-tallet fvt. Både i gresk og persisk kultur ble navnet hans tidlig et synonym for overdådighet og rikdom. Det er fortalt mange historier om ham. Den mest kjente handler om hans møte med dikteren Solon, som da hevdet at velstand ikke er noen sikker vei til lykke. Dette likte kongen svært dårlig å høre, og kastet dikteren ut.

Ettersom det til slutt gikk Kroisos dårlig, og ikke engang rikdommen hans kunne beskytte ham fra persisk invasjon, er det ikke utenkelig at navnet også er knyttet til en viss negativ undertone; en lærdom om at (på folkelig norsk) "penger er ikke alt her i livet".

Laban (finere ufinheter # 2)

laban
slapp, uvøren fyr

--

Noen ukvemsord har sitt opphav i konkrete personer eller historier. I tillegg til bølle og fariseer er laban blant disse.

Laban kommer fra den bibelske personen Laban. Selv om han var en luring, er ikke ordet blitt til på grunn av det. Det skyldes snarere lydlikheten med (neder-)tyske ord som labben (henge slapt) og labberig (halte). Det ser ikke ut til å være noen kobling i navnets betydning, da Laban (på hebraisk) betyr hvit.

Vi har altså fått ordet fra tysk, der det gjerne opptrer med allitterasjonen langer laban, med betydning lang, slapp person. Dette har på norsk blitt til lang laban. Dermed er Nidar ganske treffende med sitt produktnavn for de tøyelige, søte og langstrakte godbitene.

Mehe (finere ufinheter # 1)

mehe
slapp, uselvstendig person, dott

--

Ditt mehe!

Au, den svei. Jeg vil løfte fram et av de mindre brukte, men akk så fornøyelige, ukvemsordene vi har i norsk. For en god stund tilbake la jeg ut en liste over 60 slike finere ufinheter i norsk. Den ble laget i ekte ordfryd, men også i frustrasjon over at vi gjerne tyr til de samme skjellsordene og fornærmelsene om og om igjen.

Jeg vil i disse innleggene gå nærmere inn på noen yndlinger fra listen. Så neste gang du blir arg på noen kan du slippe å kalle dem dust, men heller dumrian, døgenikt eller fusentast!

Mehe er dagens ord. Ordboken utdyper at det er en kortform av medhenger, altså en viljesløs person som dilter etter. Det er i samme gate som ape (jfr. verbet etterape) og nikkedokke, for ikke å snakke om de nydelig rimende synonymene vott, dott og (min favoritt) godfjott.

Hamle

hamle (opp med)
kunne måle seg med, stå seg mot

--

Språket formes av omgivelsene. Nye ord dannes gjerne av områder som er sentrale i livene våre. Før motorvognene så dagens lys, var hestetransport det store. Vi har dermed en del ord og uttrykk hentet herfra. Hamle er ett av dem.

Min kjærkomne, men noe alderdommelige, etymologiske ordbok fra 1903 er stundom litt vrien å tolke.

Det jeg forstår er at hamle kommer fra dansk hammel, som betyr:

tverrstykke foran på (heste)vognen hvor skaglerne fæstes

Videre forklares å hamle opp med slik: 

at drage lige i hammelen (...) heste siges at svare hammel når de trækker så ens at hammelen holder seg loddrett paa vognstangen

Hmm. Jeg er noe ustø på dansk-norsk fra forrige århundres begynnelse, og må derfor innrømme at jeg strever med å visualisere hamlingens prosess (dette kan også være en følge av min manglende erfaring med kjerrekjøring). Det har i alle fall med hest å gjøre!

Overgangen fra hest til motor er et faktum. Likevel bevares minnet om fremkomstmidlet i språket. Både vårt norske kjerre (spøkefullt om bil) og engelsk car kommer fra latin carrus, som ble brukt om hestekjerra. Og hva er blitt gjeldende måleenhet for styrken i en bilmotor?

Hus (forbi)

Nei, disse nyhetene har gått meg hus forbi! Hus forbi? Når jeg tenker over det, er dette et temmelig snodig uttrykk. Jeg tipper at det har lite med hus (som man bor i) å gjøre, men hvor har vi uttrykket fra da?

Vi må ut av boligmarkedet, og inn i hasardspillenes uforutsigbare domene. Uttrykket vårt kommer fra brett-/kortspillet gnav (som jeg aldri hadde hørt om før jeg nå skriver dette). I det pussige spillet, der bytting av brikker står sentralt, kan spilleren som innehar brikken huset elegant si hus forbi!, og slipper dermed å bytte (dette er positivt). Med andre ord: denne spilleren blir hoppet over; gått hus forbi.

Dette er ikke det eneste huslige kortspillordet vi har. Både i yatzy og poker er jo fullt hus en svært gjev hånd; tre like og to like. Hvordan har den fått navnet sitt? Antageligvis kan vi se det i sammenheng med uttrykkets overførte betydning: å få høyeste poengsum * / full pott (hånden ble på engelsk tidligere kalt full-hand).


* Nå er det en stund siden min siste poker- eller yatzyrunde, men jeg minnes at hus var langt fra beste hånd. Men la oss bare akseptere at språket ikke alltid er logisk! (*snufs*)

Fabel

Av alt jeg hørte og lærte i barndommen, har noe festet seg spesielt godt. For meg er Esops fabler blant dette. Spennende fortellinger der dyr kan snakke, og med stor lærdom for både liten og stor? En gavepakke, rett og slett! Og de har levd i oss i over 2 500 år.

Selve ordet fabel kommer fra latin fabula, som betyr fortelling. I tillegg til Esops fortellinger, kan det også bety skrøne eller fantastisk fortelling. Herfra har vi både ordene fabeldyr (overnaturlig dyr fra eventyr/folketro), fabelaktig (jfr. synonymet eventyrlig) og verbet fable (fantasere/drømme).

Som historier med dype røtter, har Esops fabler preget språket vårt. Vi har dermed flere uttrykk som er hentet derifra. Her følger noen eksempler:

høyt henger de, og sure er de = å snakke nedsettende om noe fordi det er uoppnåelig.

Fra fabelen om reven i vingården som begjærte en drueklase, men fordi de hang for høyt, sa han at "de er sikkert sure", og lot som om han var uinteressert.

(å pynte seg med) lånte fjær = plagiat lønner seg ikke (i lengden)

Fra fabelen om kråken som pyntet seg med påfuglfjær før han skulle menge seg med de flotte. Han ble raskt avslørt, og fikk både sine kunstige og egne fjær plukket av seg.

å nære en slange ved sitt bryst = å hjelpe noen for så å måtte betale for det etterpå.

Fra fabelen om en mann som finner en stakkars, stivfrossen slange, og holder den inntil seg for å redde den fra kuldedøden, men blir selv stukket ihjel.