Fordra

fordra
utholde, tåle, like

--

Jeg kan ikke fordra trekkspillmusikk! (Eksempelet er hentet fra bokmålsordboka, og trenger ikke nødvendigvis å gjenspeile denne bloggerens egne preferanser).
Det er mye vi ikke kan fordra. Det er ufordragelig. Vi takler det ikke. Ordet er nesten utelukkende brukt med nektelse, og da med negativt fortegn. Jeg har i alle fall ikke hørt noen si "ja, den filmen fordro jeg utmerket".

Så til selve ordet. For-dra.  Først er det oversiktlig å skille det fra foredra, som betyr å fremføre noe (jfr. foredrag). Fordra har sitt opphav i det tyske ertragen, som bokstavelig talt betyr å bære noe helt ut. Vi finner et lignende bilde i norsk språk: å bære over med noen. På både norsk og engelsk sammenligner vi ofte det vi ikke takler med byrder/laster som er for tunge: uutholdelig, unbearable, ufordragelig. Draget er her et åk som er for tungt.

Helt til slutt vil jeg gå tilbake til første setning. Ordbøkene gir nemlig svært ulike eksempler på det ufordragelige. Mens bokmålsordboka helst ikke fordrar trekkspillmusikk, holder nynorskordboka sin lastknapp på jazz. Dette er enda et eksempel på ordbokforfatterens makt: de får være med å definere vår generasjon. Så om det er du som sitter der om 20 år, og skal formulere nye eksempler til dette ordet: vær så snill, ønsk dubstep velkommen.

Rutte

rutte
disponere, kunne bruke

--

Han hadde ikke så mye å rutte med. En god beskrivelse av en student i uken mellom den åttende og femtende i hver måned. En som har mye å rutte med, lever med (om enn kortvarig) økonomisk velstand. Etter en kikk i ordboken skjønner jeg at ordet ikke bare er positivt. Med sløse (beslektet med slusk og slurv) og ødsle (leve i overdådighet) som synonymer får plutselig ordet en langt mer negativ klang. Hvor kommer så dette ordet fra, når det tilsynelatende ikke har noen negativ betydning?

En etymologisk ordbok gir et kontant svar. Å rutte er beslektet med rytter og har samme opphavet:  ruten (fra lavtysk) betyr landeveisrøveri. Og slike kan da ikke ha trøbbel med økonomien. Men hvordan skal vi forstå vår bruk av ordet: å ha å rutte med?.

Dette gir ikke ordboka (eller andre nettkilder jeg har kommet over) noe fullgodt svar på. Jeg må derfor ty til gjetning. Vi finner et svært likt ord på nynorsk: å rute, som betyr å bråke eller ståke. Ordet er oppgitt med samme opphav som rutte. Det handler her om en aggressiv livsstil (også økonomisk!). Mitt forslag er derfor at det å ha å rutte med må bety at man slenger rundt seg med penger som om man skulle vært en røver. Tenk på den neste gang du mener du har gjort et røverkjøp.

Byrå

byrå
kontor eller instutisjon

--

Ved første øyekast kan dette virke som et ganske kjedelig ord, men det stemmer ikke! (i alle fall ikke for meg). Jeg ville forsøke å finne ut mer om dette ordet, og skjønte fort at det ikke er norsk. I likhet med andre ord som slutter på en å-lyd, kommer dette fra fransk -eau.

Chateau, trikot, byrå.

Ordet kommer fra burel, som er et grovt ullstoff, og siden det før var vanlig å ikle skrivebord med slikt materiale kalte man skrivebordet bureau. Og dette ordet har utviklet seg. Skrivebordene befinner seg på et kontor, som ofte er en del av en instutisjon. Og når vi ser forhold der kontorrottene og institusjonene får for mye makt kaller vi det byråkrati. Skrivebordsvelde, med andre ord.


Vi vil snakke om en instutisjon, men sier bare skrivebord. Er ikke det litt rart? Dette fenomenet kalles metonymi, og er veldig vanlig. Andre eksempler er å omtale journalister som presse, eller i setninger som "Norge vant landskampen". Det er ikke snakk om noen konkret presse, og hele Kongeriket er ikke inkludert i fotballkampen. Likevel skjønner vi det. En metonymi kan minne om en metafor, men med kobling i assosiasjoner, ikke likhet.