Finurlig

Finurlig er definitivt et av mine yndlingsadjektiv på norsk. Et kjapt søk på "finurlig" i Ordfryds arkiv bekrefter dette, og gir ikke så rent få treff. Men jeg har fortsatt ikke skrevet om selve ordet! Det er på tide nå.

Selv bruker jeg ordet utelukkende i positiv forstand, med betydning snedig, interessant eller fascinerende. Men ordet kan også bety slu og utspekulert. Er adjektivet positivt eller negativt ladet? Jeg tror det har å gjøre med hva som beskrives. "Finurlige formuleringer" lyder positivt (snedig), mens "han er en finurlig fyr" er nok ment mindre positivt (utspekulert, slu).

Finurlig kommer fra svensk, fra adjektivet fin i mønster etter ordene figurlig og naturlig. På et tidspunkt må altså finurlig ha skilt seg fra fin og ervervet seg en ny betydning. Og den svenske ordboken er hakket rausere med synonymer, og jeg vil dele noen av de mest finurlige her: smånätt, näpen, knepig, klipsk och fintlig.


Takk til E for forslaget!

(Gi) blaffen

Nei, dette kunne ikke brydd meg mindre, så jeg gir blaffen! Jeg hører stadig at folk gir blaffen i ting, men hva er de egentlig gir da? Det er på tide å gå litt nærmere inn på dette uttrykket.

Et blaff er som kjent lyden av et vindpust eller ild som blusser opp. Sammen med slektningene svisj og engelsk woosh er dette et lydmalende (onomatopoetisk) ord. UiBs ordbok hevder at "å gi blaffen" kommer herfra. Men gir dette noen mening? Er det noen sammenheng mellom blafring og likegyldighet? 

En annen teori, som gir større mening for meg, er at "å gi blaffen" er en eufemisme (trykk her om du trenger en repetisjon på dette fenomenet). Det er en forskjønnende sammentrekning av uttrykket "å gi blanke f*en". Dette er sannsynlig, ettersom uttrykket opptrer i flere liknende former: å gi blanke, å gi F eller å gi beng (beng betyr også djevelen, og er lånord fra romani).

Nattverd

For litt over to tusen år siden satt noen venner sammen og spiste kveldsmat. Dette måltidet ble utgangspunkt for det kirken har gjort til nattverd. Men hvorfor dette navnet? Hvorfor heter det nattverd?

Verd er, rett og slett, et gammelt norsk ord for måltid (norrønt verðr). I ordboka finner vi både dagverd, aftensverd og kveldsverd og , men jeg har ikke hørt noen av disse i bruk. Riktignok har jeg hørt ordet dugurd om formiddagsmat, som også kommer fra verðr.

Jeg har ikke et sikkert svar på hvorfor kirken har bevart det gamle ordet for måltidet, men jeg antar det er for å skille det fra vanlige måltider. Og ordet nattmat gir jo helt andre assosiasjoner i dag. Samtidig er det, etter min mening, ikke selve maten som er vesentlig i nattverden, men måltidet (verden).


PS: Dette ble innlegg nr. 200 på Ordfryd! Hurra!