Luke 14: Ti (gammelmodige julesalmegloser # 3)

Et barn er født i Betlehem (N.F.S. Grundtvig, 1871)

(1. vers)

Et barn er født i Betlehem,

i Betlehem

de gleder seg, jeg rusla hjem

...

de gleder seg Jerusalem?

...

ti gleder seg Jerusalem!

...

Halleluja, halleluja!

--

Her har jeg sunget feil mang en gang. Det er først denne (før)jula at jeg har lært å synge den rett. Men hva er ti for et merkelig ord?

Ti er et foreldet adverb med betydning derfor, av den grunn. Og det skapes forvirring når subjektet, Jerusalem, er satt til slutt (for å rime på Betlehem). Skulle dette salmeverset blitt skrevet som upoetisk dagligtale, ville det blitt noe slikt:

Et barn er født i Betlehem, og derfor gleder Jerusalem seg.

Det sikter nok til Jerusalems innbyggere her, men å omtale Jerusalem som en enkeltperson, gjerne en kvinne, er mye brukt som poetisk virkemiddel i Bibelen (bl.a. i Esek 16). Og det første vi hører fra Jerusalem etter barnet er født, er om Simeon, som viser upåklagelig engasjement.