Eufemisme

eufemisme

formildende el. forskjønnende omskrivning for noe som virker støtende og ubehagelig når det uttrykkes direkte

--

For to uker siden skrev jeg om grøtvandring, som så visst i samme gate som eufemismene. Det er snakk om et ord eller budskap som er for betent til å omtales direkte. Men til forskjell fra å gå rundt grøten, der en aldri omtaler selve saken, er en eufemisme en direkte omtale av det såre temaet, men med en mildere ordbruk (se overskriften i denne nyhetssaken).

Forstavelsen eu-/ev- betyr god, og den finner vi igjen i flere gresksættede ord, som eufori (eg. god følelse), eufoni (godlyd, mots. kakofoni) og evangelium (godt budskap). Endelsen -femi(sme) kommer fra gresk femi - å tale. Eufemisme betyr derfor god tale. Ordet ble opprinnelig brukt i det gamle Hellas når gudene skulle omtales. Man trodde at bruken av deres navn vakte gudenes vrede, så eufemismer ble derfor brukt i forsiktighet og gudfryktighet. For eksempel ble havguden Poseidon populært kalt Jordrysteren.

(OBS: FØLGENDE AVSNITT INNEHOLDER OPPTIL FLERE SÅKALTE "UFINE" ORD.
DU ER ADVART!)

I dag bruker vi eufemismer støtt og stadig i språket vårt. Ekstra morsomt er det når det lages eufemismer av en eufemisme. Som et tidligere strengt kristent land har ordet for djevelen naturlig nok fått sin runde på den eufemistiske tredemølla (som denne språkforskeren kaller fenomenet). Dette er naturlig, og skyldes den samme redselen som grekerne: å uttale navnet direkte kan kalle på navnets eier. Derfor fikk vi eufemismen faen av det norrøne fjándi, som betyr fiende. Videre kommer ord som fankeren, dæven, dægeren, styggemannen, hinmannen og sist, men ikke minst: min favoritt Gamle-Erik.

PS: For å være helt korrekt, befinner vi oss nå i en undergruppe blant eufemismene vi kaller Noanavn.