Luke 4: Engel

engel
himmelsk budbærer

--

Englene er viktige for julen. De henger på juletreet, de blir avbildet i snøen, og ikke minst spiller de en viktig rolle i juleevangeliet. I dobbel forstand! Hvorfor? Se på ordet en gang til: juleevangeliet.

Ordet kommer fra gresk angelos, som betyr sendebud. Og juleevangeliet betyr det gode budskapet om julen. I Bibelen brukes det hovedsakelig om himmelske vesener som kommer til jorden med beskjeder fra Gud, men også om alminnelige sendebud (for eksempel Døperen Johannes' sendebud i Luk 7,24).

I dag har ordet bredt feste i flere ulike vendinger. Bruken av du er en engel, som i snill person, går helt tilbake til 1500-tallet. Og uttrykket englevakt stammer antageligvis fra bibelvers som kan forstås dithen at hver og én har en egen engel som alltid passer på (se Matt 18,10).

Luke 3: Misteltein

misteltein
liten vintergrønn snyltebusk

--

Om ikke typisk norsk, er mistelteinen en velkjent dekorasjon ved juletider. Og i følge gammel kutyme var unge menn og kvinner, som passerte hverandre under denne, forpliktet til å kysse hverandre. Men, vent nå litt, hva stod det nå i definisjonen av ordet?

Snyltebusk? Ja, du leste riktig. Mistelteinen klarer ikke vokse til på egen hånd, og spres ved at fugler spiser frøene og legger dem fra seg i et velegnet tre, der de vokser til som, ja, snylteplanter. Og ordet misteltein kommer forøvrig fra tysk mist, som betyr gjødsel.

Så hvordan kan en så tvilsom plante få så trivelige og romantiske skikker knyttet til seg? Helt fra oldtiden finner vi mytologiske og mirakuløse historier knyttet til den vidgjetne lille busken. Den romerske naturforskeren Plinius den eldre (23-79 evt.) mente blant annet at litt misteltein-te var sikreste vei til økt fertilitet. For ikke å snakke om norrøn mytologi, der den også spiller en viktig rolle. Og det stopper ikke her. Bare gjør et google-søk, så skal du (etter å ha bladd gjennom alle Justein Bieber-treffene) få lære mye nytt om den sagnomsuste snylteren.

Luke 2: Stjerne

stjerne
fjernt himmellegeme som er synlig som en lysende prikk

--

Stjernen gir oss alle ulike assosiasjoner, der flere av mine ligger nært til denne tiden. Blant dem er sene vinterkvelder under stjernehimmelen, bibelfortellinger og et lunefullt slottshoff med fjollete kostymer fra 70-tallets norsk film.

Ordet kan spores tilbake til gresk aster. Derfra har vi ordene astronomi (læren om himmellegemene) og astrologi (stjernetyding). Aster skal angivelig komme fra verbet storénymi, som betyr å strø. Og det synes jeg er ganske treffende. Foruten stjernebildene ser de akkurat slik ut: strødd utover.

Stjernen og advent har en viktig funksjon til felles: de peker frem mot noe større. Slik som Betlehems-stjernen ledet vismennene fram til det lille barnet i krybben, leder adventen oss fram til jul. Og for mange her til lands handler disse to tingene om det samme.

Luke 1: Klementin

klementin
liten, søt (jule)sitrusfrukt

--

Mandariner og appelsiner, eplene fra Kina (som appelsin betyr), har gledet mang en c-vitamintrengende kropp og sitrusglad gane i lange tider. Slik var det også for den nord-afrikanske munken Pierre Clément på slutten av 1800-tallet. Så glad var han i sitrusfrukt, at han gjorde seg flid med å avle fram den perfekte sort, og det klarte han. I 1902 så klementinen dagens lys.

Det var en krysning av mandarin og pomerans, det beste fra to verdener, et steinfritt vidunder! Så god var den, at den fullstendig danket ut mor mandarin fra fruktdisken (i Norge siden 1963). Og pomerans brukes i dag bare i parfymer og som smakstilsetning (blant annet i juledrikken gløgg).

Ja, dette ble litt for mye fruktsnakk på en ordblogg. Derfor vil jeg trekke fram vår frukthelt sitt etternavn, Clément. Det betyr mild eller overbærende, og er et hyppig brukt pavenavn. Så med dette i minne, vil jeg oppfordre deg til å spise din neste (fromme) klementin med andakt!

Innledning til adventskalender

Velkommen til Ordfryds adventskalender

Det er snart advent. Og hva passer vel da bedre enn en adventskalender? Jeg vil i disse 24 små dagene fram mot Den store dagen løfte fram et lite ord for hver dag. 

Dette ordet skal kunne assosieres julens budskap og/eller egenart, og her er jeg åpen for ganske vide assosiasjoner, både av tradisjonell, kommersiell og kristelig art.

Har du forslag til ord du vil finne i de neste (l)ukene? Legg igjen en kommentar!

Følg med fra 1. desember!

O

o
(foreldet) interjeksjon, brukt i følelsesladde uttrykk

--

Det er lett å overse interjeksjonene. De er korte og små, og havner lett i skyggen av sine større og tydeligere naboer. Derfor glemmer vi at de er ord de også. Til og med o.

Interjeksjoner kalles ofte innkastord (fra lat. inter-iectionem = "å kaste i mellom"). De kan ikke bøyes, og står som oftest alene. Vi har tre typer interjeksjoner: lydhermende ord (voff!), svarsord (nei!) og utropsord (au!). Dagens lille venn er i den siste gruppen. Vi finner den i følelsesutbruddene o, skjebne! og akk, o ve! (kan også skrives akk og ve). Den forekommer også hyppig i salmer, der den uttrykker emosjonell tiltale: O, bli hos meg - O, store Gud - O, du som metter liten fugl. 

Det nevnte uttrykket akk, o ve! består av faktisk av tre interjeksjoner! Den første og den siste kobles til uttrykk for sorg, vemod og fortvilelse. Vi har dermed en kraftig klage. Og ikke mindre når lille o forsterker følelsene ytterligere.

Sjalusi

sjalusi
det å være sjalu

--

Hva er egentlig forskjellen på sjalusi og misunnelse? Jeg skal forsøke å gi en liten oversikt.

Først misunnelsen. Det betyr ganske enkelt å ikke unne. Å unne er å med glede ønske at noen skal oppnå noe. Misunne er det motsatte: å med uglede ønske at noen skal uoppnå noe.

Men med sjalusien, derimot, må vi gå grundigere og dypere til verks.

Sjalusi kom til oss gjennom fransk jaloux fra gresk zelos. Det er et bibelsk ord som svarer til det hebraiske qinah. Zelos/qinah er en sterk kraft som best defineres utifra konteksten.

Når den knyttes til Gud (oversatt nidkjærhet) er det snakk om en egenskap ved Gud. Nidkjærheten flammer opp når Gud ser menneskenes urett, og driver Gud til å straffe dem (se 2 Mos 20,5).

Når den knyttes til mennesket deles den i to.
Den ene er den ekteskapelige, oversatt sjalusi, der en mann frykter at sin kone er utro (jfr. sjalusiloven i 4 Mos 5). Sjalusilovens kompleksitet vitner om at dette er en kraft som tas på alvor.
Den andre er drivkraften, oversatt brennende iver, som kan få mennesker til å begå voldshandlinger i Guds (eventuelt Guds lovs) navn. Den mest kjente historien er om Pinhas, en prest som tok til sverd (egentlig spyd) for å slå ned på uretten blant folket, og vant stor gunst i Guds øyne (se 4 Mos 25,1-13).

Veien fra det jødisk-bibelske fenomenet til dagens betydning er noe uklar. Men det er bred enighet om at selve ordet går tilbake til det greske zelos (på spansk heter sjalusi celos). Etymologisk er det hevdet at ordet zelos kommer fra verbet zeå, som viser til kokende vann (jfr. uttrykket følelsene bobler i meg). I denne teorien er zelos en onomatepoetikon som maler lyden av denne boblingen. Zelozelozelo? Hmm. Jeg er ikke helt overbevist.

Konklusjon: Det er ingen tvil om at sjalusien er en sterkere drift enn misunnelsen, og den kan gi grobunn for store og sågar destruktive følelser, ord og gjerninger.
I alle fall i følge etymologien.