Fjelg

fjelg
pen, flidd

--

"Vi vil ha en drømmedøme, en effen, fjelg og fin dame...". Vi er i 1998 og norsk popmusikk på sitt aller beste, eller skal vi si fjelgeste? Ja, Trang Fødsel er flink med adjektivene. Slik språklig pryd går andre artisters forsøk på å rose kvinners ynde en høy gang.

Dette adjektivet har, etter ordbøkene å dømme, adskillig større feste i nynorsk enn i bokmål. På nynorsk finner vi en langt bredere definisjon, i tillegg til omskrivningen fjåg og substantivet fjelgleik. Ordet selv kommer fra norrønt fjâlgr, som betyr varm (opprinnelig betydning er tildekket; bet. varm fordi asken dekker de varme glørne i ovnen). Her bør også nevnes det norrøne fjâlgleikr (direkte oversatt varmelek), som betyr glede eller tilfredshet.

Disse fjonge og sveisne adjektivene fra nevnte popklassiker kan også nektes. Å føle seg ufjelg er litt det samme som å ha stått opp med feil bein. Uopplagt, altså. Og neste gang du vil si noe er "ikke verst", kanskje du skal vurdere "ikke så ueffent"?.

Lunefull

lunefull
uberegnelig, omskiftelig

--

"Han var i et virkelig lunefullt humør i dag". Vi kjenner vel alle noen som er litt fullere av luner enn andre. Det kjennetegnes av impulsivitet, uforutsigbarhet og plutselige innfall. Men hva er egentlig et lune?

Lune er synonymt med sinnstemning, men kan også være et plutselig innfall. Ordet kommer fra latin luna, som betyr måne. Gjennom historien er mye sagt og trodd om månen, og selv om det meste er tilbakevist, henger mytene igjen i språket vårt. En av dem er at månen påvirker psyken vår, og at sarte sjeler kunne rammes av månesyke ved fullmåne. Det diskuteres fortsatt hvorvidt månen påvirker humøret vårt.

Som nevnt ovenfor finner vi mange månerelaterte ord. På engelsk har vi lunacy eller lunatic, som brukes langt oftere enn vår månesyke. Og hvis du vandrer forvirret rundt i Bergen sentrum, vil nok de lokale anse deg som månebedotten.

Poet

poet
dikter

--

Hva er en dikter? Et ulykkelig menneske som gjemmer dype kvaler i sitt hjerte, men hvis lepper er således dannet, at idet sukket og skriket strømmer utover dem, lyder det som skjønn musikk.
Så derfor vil jeg heller være svinebonde på Amagerbro og være forstått av svinene, enn å være dikter og være misforstått av menneskene.

Fra Søren Kierkegaards Enten eller

Hva er en poet? Selv om nok ikke alle har en like negativ definisjon som Sørens, vil nok mange hevde at poeten er et følelsesladd menneske med et stort meddelelsesbehov. Men hvor kommer ordet fra?

Poet kommer fra gresk ποιητης (utt. poietes), som betyr det samme som det norske. Dette ordet er avledet fra verbet ποιειν (utt. poiein), som betyr å lage eller skape. Det er dette verbet som brukes i den greske Bibelen når Gud skaper sin verden. Litt av en poet.

Så rent etymologisk er ikke poeten annet enn en som skaper eller lager noe. På latin brukes verbet creare om den nevnte skapelse, så slektskapet mellom poesi og kreativitet er fascinerende nært.

Bajas

bajas
klovn, narr

--

Du, din Bajas! Vi er nå i gruppen av ord jeg liker å kalle finere ufinheter. Det er et godt eksempel på et vi bruker alt for lite. Er du trett av å kalle noen tulling, dust, kujon eller annen ærekrenkende tittel som ei egner seg for trykk? Ta så i bruk denne friske og fine!

Så hva er egentlig en bajas? Selv assosierer jeg med døgnfluen av en merkeligsmakende frokostblanding som såvidt gjorde sin innkikk i det norske markedet for en tid tilbake. Ordboken avslører fort at opphavet er ordet bajazzo, en omskrivning av pagliaccio, det italienske ordet for gjøgler. Ordet betyr direkte oversatt stråsekk, fordi fordums gjøglere måtte ta til takke med enkel bekledning.

Språket vårt bugner av fornøyelige, alternative skjellsord. Tenk deg om neste gang du vurderer å stemple din frustrasjons objekt som en dust. Hva med å vurdere treneve, knehøne, svinepels, fusentast eller noksagt?

Gruff

gruff
noe ubehagelig, uønsket; slagg, grums

--

Føler du deg uopplagt? Nedfor? Sliten? Sjansen er stor for at du har for mye gruff i kroppen. Men hva er egentlig gruff? Ordboken er her i overkant frimodig, og foreslår at dette er et vanlig adjektiv, satt sammen av ordene gru og uff. Slik jeg vektlegger mine kilder vil jeg hevde at dette nok er et stykke fra sannheten.

Gruff er et oppkonstruert ord laget av et reklamebyrå på 70-tallet. Byrået fikk i oppgave å forklare hva som gjorde Ali kaffe så mye bedre enn sine konkurrenter, og de kom opp med denne setningen: Ali kaffe kurerer gruff. Reklamekampanjen slo voldsomt an, og slagordet lever den dag i dag. Les hele historien her.

Ordet stammer antageligvis fra grumpy eller grouchy (flere av reklamebyråets ansatte var engelskmenn), som kan oversettes med sur eller irritabel. Riktignok skal det også nevnes at gruff også er et eget ord på engelsk, og dette stammer antageligvis tilbake til det norrøne hrjufr (ja, du leste riktig), som betyr skabbete eller ufin. Så når ordboken foreslår det norske opphavet, er den kanskje ikke helt på jordet, likevel?

Måfå

på måfå
på slump, på lykke og fromme, i hytt og vær

--

Måfå. Et praktfullt ord! Jeg har ikke valgt det ut på grunn av en spennende opphavshistorie, eller fornøyelige assosiasjoner, men rett og slett fordi det er så fint.

På måfå. Det klinger så bra. Ordet kommer fra dansk, der vi forstår må i betydningen kan, jfr. det danske måske (kanskje). Det uttrykker altså usikkerhet. Og om ikke uttrykket er fint nok i seg selv, er den danske opphavsformen den vakreste av dem alle:

paa maa faa

Språk blir sjeldent mer elegant.

Ropert

ropert
traktformet lydforsterker til å rope i

--

Bommert, dukkert, kikkert, sprettert. Den oppmerksomme leser har nok allerede fått øye på hva disse ordene har til felles. Det er en gøyal endelse, som min santen fortjener et innlegg.

Ert-endelsene brukes for å lage substantiver av verb. Ganske enkelt, og svært finurlig. Vi kikker i en kikkert, spretter steiner mot et mål med en sprettert og roper (høyere) med en ropert. Dessverre er mange av disse på vei ut, og vi erstatter dem med anglisismer eller mindre særegne lånord. Ropert blir megafon, dukkert blir bad og bommert blir feil.

Jeg vil oppfordre deg til å bruke ert-ordene, så de ikke dør ut. For de livner virkelig opp språket. Når var sist gang du tok deg en hivert, yppet deg mot en prylert som dro fram sin huggert, så du måtte stikke av på din knallert?