Belme

belme
drikke grådig, helle (i seg)

--

Vi er inne i belmingens høysesong. Det helles nedpå med julebrus og i juleøl i store kvanta. Jeg vil først si at jeg er klinkende klar over at dette ligger nært på et vanskelig tema (særlig for barn som må forholde seg til foreldres uvanlighet i høytiden). Likevel vil jeg løfte fram dette ordet. Det gjør jeg fordi det er flott, og fordi det finnes mange som belmer uten å ødelegge for andre.

Jeg ble var på dette ordet da jeg støtte på et engelsk verb med lik betydning: quaff. Dette kommer fra tysk quassen, og ordboken påstår det er onomatopoetisk. Ved det menes at verbet etterligner lyden som oppstår når man gjør dette. Jeg prøver å høre for meg en glupsk og belmende person. Hører jeg "quass, quass" eller "quaff, quaff"? Legger jeg godviljen til gjør jeg vel det.

Så tilbake til det norske. Det er nok ikke onomatopoetisk, men peker likevel på belmingens særegne lyd og skue. Ordet kommer antageligvis fra dialektordet bemle, som betyr å plaske. Synonymer understreker handlingens voldsomhet: belje (fra belg, som betyr buk), styrte (som et fossefall) og sluke (sluk betyr egentlig avgrunn). En plaskende elv som styrter i en foss ned mot magens avgrunn. Det er belming. Ingen drikker slik lenger. I alle fall ikke mennesker.

Nesten

nesten

på det nærmeste, så godt som

--

Lille julaften. Det er nesten, eller så godt som, jul nå. Jeg benekter ikke at dens atmosfære er over oss, men julens kjerne og stjerne lar vente på seg én dag til. Nesten kommer fra neste, som vi skal beskue litt nærmere her.

Ordet neste kan være et verb, et substantiv eller et adjektiv. Verbet kommer fra husflidsterminologi, og vil vies liten oppmerksomhet her. Substantivet finner vi som regel i sammenhengen du skal elske din neste som deg selv, som er bevingede ord med opphav i ankomsten mange feirer i morgen kveld. Vi har bruken fra latin proximus som betyr den nærmeste eller nabo (jfr. eng. love thy neighbour).

Adjektivet neste er en gammel superlativsform. For de som ikke husker skolegrammatikken, er superlativ den sterkeste formen av adjektivet. Bra - bedre - best. På norrønt gav adjektivet nær superlativen næstr. Den aller nærmeste. Nesten.

Idiot

Idiot
person som oppfører seg svært dumt

--

Hva kjennetegner en idiot? Svarene på dette har vært mange oppigjennom, og alle har de vært sterkt preget av aktuell historisk og kulturell kontekst. Idiotene er de som har stukket seg ut fra mengden på en negativ måte. I det gamle Hellas var idioten en privatperson som ikke brydde seg katten om politiske eller offentlige affærer. Senere er ordet blitt brukt om generell uvitenhet eller mangel på (ut)dannelse.

Selve ordet kommer fra det greske adjektivet ἴδιος [idios], som betyr egen. Vi finner det blant annet i ordene idiolekt, ideosynkrasi og idiom. De to første omtaler språk og meninger som er særegent for én person. Idiomene er uttrykk og vendinger som er unike for et bestemt språk. De kjennetegnes ofte av billedspråk, og gir sjelden mening om de oversettes ord for til et annet språk. Et eksempel på norsk er å gå rundt grøten. Briten ville her sagt to beat about the bush om det samme fenomenet. Så i en diskusjon mellom dem ville idiombruk (idioti?) blitt besværlig. To walk around the porridge gir like liten mening som å filleriste busken.

Det finnes mange slags idioter. Sportsidioter, fagidioter og jubelidioter. Alle er de personer som viker fra fellesskapet grunnet ensporede interesser eller sneversynthet. Men behøver det alltid å være negativt? Er det noe klart skille mellom brennende engasjement og idioti? Jeg vil ikke forsøke å gi noe svar på dette, så jeg lar spørsmålet stå åpent. For oss idioters skyld.

Jul

jul
hedensk norrøn midtvinterfest
minnehøytid for Jesu fødsel

--

Jeg burde vel egentlig skrevet om advent nå, men det betyr ganske enkelt ankomst. Ikke noe mer å si om det. Hva skal komme? Julen og Jesus. Den norrøne jol var en midtvintersfeiring 12. januar. Det var Håkon den Gode som flyttet festen til 25. desember. Han bevarte ordet, men fylte den med annet innhold (jfr. gjennomstrekningen i innleggets innledning). Nå skulle julen handle om Jesus. Men vi nordmenn ser ut til å savne den gamle jolen. Beskrivelser av den tradisjonelle feiringen ligner påfallende mye den som praktiseres i dag. Feiringen bestod av rituelle ofringer til gudene, stort inntak av øl og gedigne etegild.

På engelsk er også ordet yule blitt brukt, selv etter landet ble kristnet, men de gikk over til christmas på 1000-tallet. Fra det samme ordet finner vi adjektivet jolly, som kan oversettes med festlig, muntert eller lystig. Har vi noen slike adjektiver på norsk? Ettersom julete er ganske flåsete, vender jeg meg heller til substantivet julestemning. Så hvis du knytter den til god mat og lystig lag, har du både språket og tradisjonen på din side.

Den norrøne julefeiringen var ikke dedikert til noen spesiell gud. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva de feiret, men tiden forteller oss mye. Det var en midtvinterfest. Solen snudde. Etter et par søk i internettfora ser jeg at mange undrer seg over motivet for dagens jul. Om man ikke har noen religiøs tilknytning, hva skal man feire? Og svaret lyder likt flere steder: julen markerer at vi går lysere tider i vente. Det er da noe å feire. Så det er ikke bare i praksis vi nostalgisk mimrer om den tradisjonelle julefeiringa, men også i teorien.

Luftslott

luftslott

fantastisk og urealistisk plan

--

Vi har alle bygget noen luftslott oppigjennom. De er som slott flest; store, flotte og imponerende. Dessverre mangler de noe vesentlig: et fundament. Slik vi kan si at en idé henger i løse luften, mangler luftslottene kontakt med virkeligheten. Det er de dagdrømmene som går helt ut av kontroll. I et diskusjonsforum fant jeg et godt eksempel på et luftslott:

"Sally smiled at Bob. Bob now starts planning what their lives will be like together and already thinks she'll say yes if he proposes marriage. That is building a castle in the air"

Den opprinnelige formuleringen er bâtir des châteaux en Espagne, og kommer fra 1300-tallets Frankrike. Den språkvåkne leser vil her reagere på at Spania plutselig ble dratt inn. Slik er det opprinnelige uttrykket: å bygge slott i Spania. Hvorfor Spania? Én kilde hevder at franske poeter så på et slott i Spania som det ulitmate kjærlighetsredet, og dermed ble dét den ultimate dagdrøm. En annen kilde skildrer Spanias situasjon på 1300-tallet. På grunn av muslimsk okkupasjon ble spanjolene tvunget ut av byene og måte drive langs landeveiene. Da ble det ikke så gode muligheter for å bygge slott.

I dag er tilgangen på slott i Spania ganske god. Over 20 000 nordmenn er bosatt der, og det skulle ikke forundre meg om et par av dem har bygget sitt eget. Derfor mister den opprinnelige formuleringen sitt poeng. Britene innså nok dette tidligere, for da det franske uttrykket ble tatt inn i engelsk på 1500-tallet fikk det en ny vri: to build castles in the air.

Felle

felle
person som en har eller gjør noe sammen med

--

"What's up, fella?". Vi har alle hørt dette på engelsk. Fella er en avledet form fra fellow som brukes om mann eller person: "well, would you look at that strange fellow". Og det kommer (som flere andre engelske ord) fra gammelnorsk. Opphavsordet félagi betyr direkte oversatt "person som man deler eiendommen sin med". For å finne likheten mellom det norske felle, må vi bruke fellow adjektivisk, som i setningen "we are fellow students".

På norsk finner vi sjelden dette ordet alene, men oftere i sammensatte ord. De vanligste er ektefelle og reisefelle. Ektefellene er i samme ekteskap, og reisefellene deler en reise. Videre har jeg hørt trosfelle, meningsfelle og bofelle i hyppig bruk. Min klare favoritt er åndsfelle, som er vårt språks beste variant av det engelske soulmate. I prinsippet kan man sette -felle bak ethvert ord og dermed gjøre ordet samlende.  Det er bare kreativiteten som her setter grenser.

I dag blir fellesnakk ofte erstattet av felles i bruken "vi har så mye til felles". Dette er en stivnet genitivsform (eieform) fra gammelnorsk, der til styrte genitiv. Vi finner en rekke slike former på norsk: til bords, til fjells, til sjøs, til overs.

Epitet

Hva har Alexander den store, Harald Hårfagre og Mor Teresa til felles? Jo, de har epiteter. Epitetene er mer enn kallenavn, da navn og epitet smelter sammen (særlig etter personens død). Så selv om noen kjendisers kallenavn er aldri så hyppig brukt, må nok Charter-Svein og Rimi-Hagen se langt etter epitetsstatus.

Epitetenes funksjon er å skille de famøse fra deres navnebrødre /-søstre, i tillegg til å hedre/laste minnet om dem. Som regel blir epitetene gitt av vedkommendes venner eller fiender, men kan også være konstruert av navneinnehaveren selv. Et godt eksempel på denne dobbeltheten er den grusomme greske kongen Antiokos IV (215-164 fvt.). I sin grenseløse ærgjerrighet lagde han sitt egen epitet: epifanes, som oversettes den åpenbarte guddom. Denne tittelen lot han til og med trykke på alle landets mynter. Men ettersom hans popularitet var temmelig monologisk, lagde folket sin egen variant: epimanes (den gale).

Så nå sitter jeg her og lurer. Kan jeg klare det? Vil jeg i mitt ettermæle bli en av de heldige? Det er jo lov å drømme, og i Drømmeland kjenner ærekjærheten ingen grenser. Så hadde de kommet i oppfyllelse ville støtta mi sett slik ut:

Kjetil den ordgjetne