Lempe

De fleste innlegg på denne bloggen blir til fordi jeg observerer noe. Et skilt jeg ser, en uttrykksmåte jeg hører, en avisartikkel jeg leser. Eller i dette tilfellet; en flaske med chilisaus, som var merket med "lämplig för veganer" (egnet for veganere). Jeg ble umiddelbart nysgjerrig. Ikke på sausens ingredienser, men på hvilken sammenheng dette har med (u)lempe på norsk.

Ordet lempe kommer fra lavtysk limpen, som betyr å tilpasse. Limpen har gitt oss mange ord på norsk. Vi kan bruke lempe om varsom oppførsel (list og lempe), lempelse om lettelse, samt å lempe om å lette eller mildne noe (lempe på kravene, lempe noe vekk). Interessant nok har ingen av disse ordene bevart den opprinnelige betydningen på tysk, slik det svenske lämplig (egnet, tilpasset) har gjort.

Det kanskje mest brukte ordet fra limpen er ulempe - en negativ side ved noe. Vi finner det ofte i ordparet fordeler og ulemper. Men hvorfor snakker vi ikke om lemper og ulemper? En lempe(lse) er da positivt, mens en ulempe er negativt? Det har jeg ikke noe godt svar på. Kanskje en av mine lesere har et forslag?

Absolutt

absolutt
hel, fullstendig, uinnskrenket 

--

Det er fint å komme over dagligdagse ord, og plutselig innse: hei, dette ordet er ganske rart! Slik er det for meg med "absolutt". Det ligner ikke på så mange ord jeg kjenner til, og jeg blir straks nysgjerrig.

Litt (digital) blafring gjennom ordbøkers blad setter meg på sporet. Absolutt kommer fra de latinske ordene ab og solvere. Forstavelsen ab- betyr fra eller bort fra, og vi kjenner det fra abnorm (bort fra det normale) og abstrahere (trekke fra). Verbet solvere betyr å løsne eller slippe. Vi står da igjen med absolvere, som betyr å slippe unna eller løsne fra. Men dette ligner jo ikke på absolutt, hverken selve ordet eller betydningen! Vi kommer dit snart.

Først må ordet bøyes. Verbet absolvere i preteritum partisipp blir absolutus. Og i betydningen, må vi forstå noe absolutt som noe løsnet fra resten, noe helt eget, noe unikt og perfekt. Ad en liten omvei får løsning og perfeksjon til å passe sammen.

For å gjøre ting enda litt mer forvirrende, er absolvere også et (fremmed)ord i norsk. Her i sin opprinnelige infinitivform. Det betyr å gi absolusjon (eng. absolution), som er kirkens rituale for syndstilgivelse. I dette ritualet sies det at man blir "løst fra" sine synder, slik vi så i ordets betydning tidligere. Pussig nok, uten at jeg selv har hørt det, kan absolvere også bety å ta eksamen. Jeg kan  godt forstå det med tanke på lettelsen (av å slippe fri) jeg har følt på veien ut av eksamenslokale mang en gang før.

Synestesi

Har tall og bokstaver ulike farger oppi hodet ditt? Finnes det spesielle lyder som gjør deg rasende? Føles det som bokstaver, tall og toner har hver sin distinkte lukt? Alle disse opplevelsene er ulike typer av synestesi. I slike fascinerende fenomeners tilfelle skulle jeg ønske at dette var en blogg om psykologi, men den gang ei. Så la oss fokusere på selve ordet.

Ordet synestesi kommer, ikke overraskende, fra gresk. Forstavelsen syn- (sammen) kjenner vi fra synonym (samme ord), synergi (noe som virker sammen) og synagoge (jødisk forsamlingshus). Ordets andre del kommer fra gresk aisthesis, som betyr fornemmelse eller følelse. Synestesi er derfor navnet på fenomenet der følelsene eller sansene blandes sammen, slik som i eksemplene fra forrige avsnitt.

Mange vil nok se en likhet mellom ordene synestesi og estetikk. De kommer begge fra det greske aisthesis. Estetikk defineres ofte som "læren om det skjønne", og knyttes gjerne til kunst. Bokstavelig talt betyr ordet "det som har med sansning å gjøre", og omfatter alle sansene. Selv om det høres rart ut at det å spise deilig mat er en estetisk nytelse, så ville du i alle fall hatt etymologien på din side.

Ablegøyer

Ablegøyer. Et herlig gammelmodig ord som klinger så godt i mine ører, at i det øyeblikket jeg møter en person som bruker det, får jeg umiddelbart sansen for dem. Og hvor kommer dette rare, flotte ordet fra?

Ablegøyer finner vi i samme klasse som spillopper og fanteri (som forøvrig også er praktfulle ord). I følge UiBs ordbok stammer ordet fra dansk abeløier (jfr. norsk apestreker). Ordet er deretter fornorsket med -gøyer (gøy) i stedet for -løier (selv om løye også betyr morsomt flere steder i landet).

Både ablegøyer og apestreker er kjente ord. Ikke helt ulike monkey business på engelsk (som riktignok har litt andre betydningsnyanser). I alle tilfeller får de stakkars apene en svært uheldig omtale. Litt må vi da bruke språket til å disse våre evolusjonære forgjengere.

Lørdag

Nå er vi ved veis ende, rent ukemessig. Lørdag, ukens sjette (for noen sjuende) dag står for tur. Helgens midtpunkt, grøtdag, fridag - og ikke minst vaskedag.

For det er nettopp vaskingen som har gitt oss ordet lørdag. Det kommer fra norrønt laugardagr (jfr. protogermansk Laugōz dagaz), som betyr vaskedag (1). Herfra har vi også ordene laug (bad), lauge (vaske) og laugarsted (badeplass).

Det er ikke så rent (!) uvanlig å vaske sin bopel på lørdager, men det nok ikke her ordet kommer fra. Mer sannsynlig har det sitt opphav i kirkelige renselsesskikker fra middelalderen. Derfor ligner ordets etymologi på fredag sitt navn på islandsk og irsk (fastedagen, se forrige innlegg), som også stammer fra gammel kirkelig praksis.

På mange språk har dagen fått navn etter sabbaten -  det hebraiske ordet for den jødisk-kristne hviledagen. Etter Gud skapte verden på seks dager, hvilte han på den sjuende. Herfra har vi italiensk sabato, spansk sábado, gresk sabbatton og tysk samstag.

Flere språk som ellers følger det "latinske mønsteret" med planeter og guder, tar altså en avstikker på lørdag. På latin var lørdag Saturns dag, men svært få av dagens språk har bevart dette, med unntak av det fremmedspråket vi kjenner best: Saturday.

--

Og da var vi i mål! Selv om langt mer kan sies om ukens dager, håper jeg at mest sentrale er kommet fram. Om du vil se en mer systematisk fremstilling av ukens dager, sjekk ut denne siden:

https://en.wikipedia.org/wiki/Names_of_the_days_of_the_week

--

1: En liten kuriositet om vaskedagen. På Maori, som er språket til urfolket på New Zealand heter dagen Rā Horoi, som også betyr vaskedag!

Fredag

Ukens femte dag tilhørte opprinnelig Venus i romersk, og Afrodite i gresk mytologi. Hun er guden for kjærlighet, fruktbarhet og skjønnhet.

I norrøn tradisjon ble Venus' dag (dies Veneris) kalt frjádagr, Frøya/Frigg sin dag. Her er hun den største gudinnen og Odins hustru. Navnet er hentet fra norrønt frjá, som betyr å elske - og forbindelsen til den romerske kjærlighetsgudinnen er derfor tydelig. Etymologisk er frjá beslektet med verbet å fri (foreslå ekteskap). (1)

I land der kristendommen har stått sterkt, har fredag vært fastedag. Dette er nært knyttet til markeringen av Jesu lidelse og død på langfredag. På irsk heter dagen derfor An Aoine (fastedagen) og på islandsk föstudagur.

I tillegg har fredag hatt en mørkere klang. Fredag den 13. har vært regnet som ulykkesdag i lange tider. Det finnes mange teorier om hvorfor det er slik, og en av dem er hentet fra Bibelen. Da Jesus og disiplene hans spiste det siste måltidet, var de 13 til bords. Dette skjedde natt til (lang)fredag, da Jesus ble dømt til døden. Selvfølgelig finnes det ørten andre teorier om opphavet, og som med så mye annet livet, får vi nok aldri svar på hva som er rett!

1: Se FT (Falk og Torp), s. 197 (link i margen til høyre).

Torsdag

Vi er nå kommet til ukens fjerde dag, i alle fall etter vår (nåværende) måte å regne på. Hva kan sies om denne?

Torsdag er nok ukedagen med mest selvforklarende etymologi: Tors dag. Tordengudens (1) dag. Chris Hemsworth sin ... (nei, han har ingen dag). I antikken ble dagen kalt dies Iovis - Jupiters dag. Både Jupiter og hans greske ditto Zevs (2) er begge guder for uvær, lyn og torden - og er de fremste gudene i sin mytologi.

Hovedsakelig følger dagen to mønstre i ulike språk. På språk som spansk (jueves), fransk (jeudi) og italiensk (giovedi) heter dagen etter Jupiter. På slaviske og baltiske språk har dagen navn etter rekkefølgen i uka. Russisk chetverg, polsk czwartek og estisk neljapäev betyr alle fjerde dag (korriger meg om jeg tar feil her).

Som i forrige innlegg vil jeg trekke fram irsk til slutt, der torsdag heter An Déardaoin - dagen mellom de to faster (onsdag og fredag er gamle fastedager). Alltid gøy med dem som skiller seg ut.

--

1: Guden Tor har også gitt navnet til værfenomenet han visstnok stod bak; tor - dønn (kraftig lyd).

2: Zevs er nært beslektet med det generelle, latinske navnet for gud: Deus (jfr. også fransk Dieu, spansk Dios og italiensk Dio.)

Onsdag

Nå er vi kommet til ukens midtpunkt - i alle fall rekkefølgemessig. Hva heter så onsdag på de mange verdens språk? Denne gangen vil jeg ta et litt annet innsteg til dagens ord. Jeg vil starte i skjønnlitteraturen.

I Neil Gaimans glitrende fantasyroman American Gods* fra 2001 blir leseren kjent med den my(s)tiske Mr. Wednesday. Han viser seg (OBS: MILD RØPEALARM) å være langt mer enn en mann. Han er en inkarnasjon av Odin, sjefsguden i norrøn mytologi.

Basis for handlingen i boka er at alle guder som blir tilbedt, eller nevnt med navn, fortsatt eksisterer. Odin blir jo nevnt hver gang noen snakker om ukens tredje dag, og lever i beste velgående. Men han mister kraft fordi stadig færre tilber ham.

Onsdag er altså Odins dag. I germansk mytologi kalles han Wodan/Wotan, og på angelsaksisk Woden, derav navnet Wednesday (angelsaksisk Wodnesdæg). Tysk har ikke bevart gudenavnet på dagen, men bruker Mittwoch (midt i uka). Tilsvarende logikk finner vi på finsk (keskiviikko) og islandsk (Miðviku).

Fra antikken var dette Merkur sin dag, som er budbringeren i romersk mytologi (jfr. gresk Hermes). Navnet er bevart i fransk mercredi, spansk miércoles og italiensk mercoledì.

Og som med de andre dagene, har jeg med et unntak til slutt. På irsk har vi også en blanding av mytologier i ukedagene, men med en innblanding av kristne fastevaner. De første kristne skal angivelig ha fastet hver uke på onsdag og fredag. På irsk finner vi derfor An Chéadaoin om onsdag, som betyr den første fasten.

* American Gods har nylig blitt omgjort til en ikke fullt så glitrende TV-serie. Min klare anbefaling er: Les boka, men hold deg unna serien!

Tirsdag

Vi ruller videre gjennom ukens dager - deres navn, utvikling og historie. Neste ut er tirsdag.

Aller først må vi ta et hopp tilbake til antikken. Mars, planet og romersk krigsgud, var så heldig å få både en ukedag og en måned oppkalt etter seg: Dies Martis (tirsdag) og Mensis Martius (tredje måned). Mange språk har fulgt dette mønsteret, som italiensk martedì, spansk martes og fransk mardi (jfr. festivalen Mardi Gras, som egentlig betyr feitetirsdag).

Her i det kalde nord er også dagen oppkalt etter en krigsgud. Ikke Mars, men hans norrøne ditto Ty/Tyr (norr. Týs-dagr). Han er mest kjent for å hamle opp med Fenrisulven, og måtte bøte med den ene hånda. I germansk mytologi finner vi også Tyr/Tiw, og vi skulle derfor tro at tirsdag hadde et lignende navn på tysk. Det er ikke langt unna, for tysk Dienstag betyr Ting-dagen (som i Stortinget), og Tyr er guden for lovgivning i den germanske tradisjonen.

Andre språk følger (stort sett) samme mønster som mandag. Enten er det planeter og guder, eller dagenes rekkefølge, som har gitt dagen navn. Jeg har igjen lyst til å trekke fram tyrkisk som det frydefulle unntaket. Mens Pazar (mandag) er handledagen, heter tirsdag Pazartesi, som betyr etter-handledagen. Herlig pragmatisk!

Mandag

Etter forrige ukes innlegg om søndag ble jeg nysgjerrig på de andre dagene i uka også. Hvor har de fått sitt navn fra? Hvorfor heter de ulike ting på ulike språk? Neste ut er mandag.

I forrige innlegg viste jeg hvordan ukedagenes navn har sitt opphav i antikkens astrologi og mytologi. Dagen etter søndag ble oppkalt etter månen (dies Lunae), med den tilhørende gudinnen Luna. Vi ser umiddelbart likheten til de latinske språkene, der dagen heter lunes (spansk), lunedi (italiensk) og lundi (fransk).

Ja, det virker som veldig mange språk har oppkalt denne dagen etter månen. Vårt norske mandag stammer fra norrønt mánadagr. Ordet kommer fra gudinnen Máni, som er personifiseringen av månen i norrøn mytologi. Her er noen eksempler på det samme fra andre språk:

Hindi: Somavār etter måneguden Soma.
Japansk: getsu-youbi, der getsu (月) er tegnet for måne
Gammelgresk: hemera Selenes etter måneguden Selene (Lunas greske motpart)

De språkene som ikke har kalt opp mandag etter månen, fokuserer som regel på rekkefølgen dagene kommer i. Og som vi så på i forrige innlegg, er det uenighet om hvilken dag som kommer først.

Estisk: Esmaspäev - den første dagen (slaviske og baltiske språk har gjerne mandag som første dag)
Portugisisk: Segunda-feira - andre dag i uken
Arabisk: (yam) al-ithnayn - den andre dagen
Swahili: jumatatu - tredje dag i uken (på swahili begynner uken på lørdag)

Til slutt vil jeg nevne en personlig favoritt, som skiller seg (så vidt jeg vet) fra alle andre: tyrkisk. Her heter mandag Pazar - som betyr handledag (jfr. basar).

Takk til Hallvard, Ingar og Anja for språkhjelp.

Søndag

søndag
den første sjuende dagen i uka

--

Søndag. Hviledag. Stengte butikker-dag. Annerledesdag. Helligdag. Mye kan sies om siste dag i uken, men hvor har den fått sitt navn fra? Vi må gjøre et ganske langt hopp tilbake i tid.

I antikken ble ukens syv dager kalt opp etter de syv planetene i datidens astrologi (med latinske navn):

Solen - dies Solis - søndag
Månen - dies Lunae - mandag
Mars - dies Martis - tirsdag
Merkur - dies Mercurii - onsdag
Jupiter - dies Iovis - torsdag
Venus - dies Veneris - fredag
Saturn - dies Saturni - lørdag

Disse navnene spredde seg fort til flere av verdens hjørner. Her ble noen av dagene endret på for å tilpasses den lokale mytologien eller kulturen. I vårt hjørne av verden ble dagene preget av de norrøne gudene: Odins dag, Tors dag og fredag etter Frøya/Frigg.

Ukens første dag ble hetende sunnudagr etter dies Solis - soldagen (jfr. engelsk Sunday og tysk Sonntag). Over hele verden fikk soldagen en ny betydning etter kristendommens frembrudd, da Jesu oppstandelse skjedde ved soloppgang den første dagen i uka (jfr. Matt 28,1). Derfor har solen og soloppgangen blitt et av de fremste symbolene på Jesu oppstandelse, og søndag er gudstjenestedag (feiring av Jesu oppstandelse) i alle kristne kirker.

De fleste latinske språk har bevart de antikke navnet på dagene, men byttet ut dies Solis (soldagen) med dies Dominicus (fra kirkelig latin, Herrens dag), også som en konsekvens av Jesu oppstandelse. I denne tradisjonen finner vi italiensk domenica, spansk domingo og fransk dimanche.

I senere tid har flere og flere land gjort søndag til den siste dagen i uka, fordi det er mest praktisk. ISO 8601, som denne standarden heter på fint, ble innført i Norge i 1988. Det finnes fortsatt noen unntak. I den hebraiske, arabiske og amerikanske kalenderen er fortsatt søndag første dag.

Nag

Kjære lesere. Først vil jeg beklage at 2018 har vært et hittil dårlig bloggår. Det svinger litt med motivasjonen, og håper på en oppsving senere i år. Jeg går i alle fall inn for å legge ut minst ett innlegg i måneden, og i dag er siste sjansen for å redde mars! (rent bloggmessig).

---

Neste ord som står for tur er nag. Du kan bære nag til noen, eller du kan selv nages av noe. I begge tilfeller er det snakk om en tung følelse av bitterhet, misunnelse, eller at du vil noen noe vondt.

Verbet nage er nært beslektet med gnage. Slik vi kan "nages av dårlig samvittighet", kan samvittigheten "gnage på oss". Det er ikke vanskelig å tenke seg sammenhengen. Tunge følelser som bitterhet og dårlig samvittighet kan kjennes på kroppen, som om de gnager på oss. 

Interessant nok har flere gamle språk lignende ord for det samme fenomenet (gnaging). Norrønt gnaga, urgermansk gnagan og angelsaksisk gnagan. Dette er et antageligvis fordi ordet er onomatopoetisk, altså at det etterligner lyden av noen som gnager på noe. Bare prøv selv. Det er ganske likt.

---

PS: En tanke/funfact til slutt, siden jeg er Harry Potter-fan. Uten at jeg har noen kilde på dette, vil jeg tro at poltergeisten Gnav (engelsk Peeves) har fått sitt navn av det gamle ordet vårt for å gnage: gnave. Han er åpenbart en som mange på Galtvort (spesielt vakmesteren, Nask) bærer nag til.

Klabb (og babb)

klabb og babb
rot, virvar, kluss

--

Klabb og babb. To små lydlike, og ganske rare ord, som oftest opptrer i par. Klabb og babb kan oppstå mange steder. Enten på fotballbanen, en sen kveld på byen, eller i beste sendetid på NRK. Men hvor kommer ordene fra?

Ordet klabb alene har lignende betydning som klump, kladd eller klatt; en uformelig og uoversiktlig mengde av noe. Skiene klabber hvis du har smurt feil, og et foreløpig (rotete) utkast til en tekst kaller vi kladd. De fleste av disse kl- ordene kommer antageligvis fra tysk. Forøvrig vil Harry Potter-entusiaster også assosiere ordet til noe annet, som definitivt også er uoversiktelig.

Når det gjelder ordet babb, finner jeg det ikke i bruk utenfor dette uttrykket. Riktignok finnes babb som slang om kebab (som forsåvidt kan være en ganske rotete matrett), men jeg tviler på at det er noen kobling her. Ordet ser ut til å ha blitt til i dette uttrykket. Kanskje er det NRK-serien fra 1974 nevnt over som er opphavet?

(Dann og) vann

"Jeg pleier å dra dit dann og vann."

Dann og vann. Av og til. Hvor kommer dette uttrykket fra? Hva har egentlig vann med saken å gjøre? Og (aller mest prekært): hvordan henger dette sammen med Marcus & Martinus sitt gjennombrudd i MGPjr i 2012?

Vi må nok se bort ifra koblingen til substantivet vann. Uttrykket har svært lite med hydrogen- og oksygenatomer å gjøre. Som så mange andre uttrykk i norsk, har vi importert det fra Tyskland. Her finnes uttrykket "dann und wann" som betyr nå og da eller av og til (direkte oversatt da og når). Andre uttrykk vi har fra samme strøk er aber (ulempe), mutter (mor) og nachspiel (etterfest).

Så jeg må dessverre skuffe (tekstforfatteren bak) Marcus & Martinus, da de i låta "To dråper vann" synger "vi kjenner hverandre som dann og vann". Det er vel å trekke uttrykket litt langt. De kjenner vel hverandre bedre enn bare av og til?

Derfor vil jeg til slutt dele en slager med dere som yter full rettferdighet til uttrykket:

https://youtu.be/gCjxyXe4zHM?t=51

PS: Til mitt eget (og min musikksmak sitt) forsvar. Jeg visste ingenting om koblingen til Marcus & Martinus før jeg googlet uttrykket, og deres eminente gjennombruddslåt var det første resultatet jeg fikk. Kors på halsen.

PPS: Det samme gjelder Ernst Mosch.

(Morgenstund har gull i) munn

Morgenstund har gull i munn!

De fleste har nok hørt dette ordtaket. De fleste vet nok også meningen: det lønner seg å stå opp tidlig! Men langt færre (inkludert meg selv) forstår knapt logikken her. Derfor ville jeg gi det en nærmere kikk. Hva har gullet og munnen med hverandre å gjøre?

Det er nok ikke munn (fra norr. munnr, det du har i ansiktet) vi snakker om her. Uttrykket gir mer mening i sin eldre form: "Morgenstund har gull i mund". Mund er et norrønt ord og betyr hånd. Men siden mund (i denne betydningen) er forsvunnet fra det norske språket, brukes munn istedenfor.

Med dette i bakhodet blir uttrykket lettere å forstå. Om man står opp tidlig, får man mer gjort, og tjener mer. Mer gull i hånda. På islandsk heter ordtaket (oversatt) "morgenstund gir gull i hånden". Det kan sammenlignes med engelsk "the early bird catches gets the worm", eller vårt norske "førstemann til mølla (får først male)".

Gvine

"Det går så det griner!" har du helt sikkert sagt en gang. Enten om olabilen din da du var åtte, eller om salget på vaffelkiosken du satte opp langs skoleveien til inntekt for fattige barn (fritt valgte eksempler). Men er uttrykket rett, eller er det en forvansking av det egentlig uttrykket?

Ja og nei. Det er helt rett at det opprinnelige uttrykket er "går så det gviner" (les mer om uttrykket her). Et gvin er en skjærende, pipende lyd (jfr. hvin). En (ola)bil som kjører for fort lager stadig slike lyder. På et tidspunkt har gvine blitt for gammeldags, og vi har putta inn et ord vi kjenner bedre: grine. Griningen kan tross alt være en skjærende lyd den også, i alle fall når den lages av en olabil eller en vaffelkiosk (?).

Språket vårt forandrer seg hele tiden. Uttrykk som dette er intet unntak. Artikkelen fra Språkrådet jeg lenket til over konkluderer med at uttrykket "går så det griner" ikke er feil, men et eksempel på nettopp denne forandringen. Både hvine, kvine, gvine og grine beskriver tross alt ikke så forskjellige lyder. Så får vi heller tillate at en kiosk sutrer litt når virksomheten går så det suser.

Hisset (og andre hinsidigheter)

Vi har mange ord på norsk som gjenspeiler troen om et liv etter døden, eller på "den andre siden". Hva man enn skulle tenke eller tro om slikt, har vi nå ordene i språket. Og noen av dem er verdt å ta en ekstra kikk på.

Først ut er hinsidig, med sitt antonym dennesidig. De er fornorskinger av det tyske ordparet jenseitig og diesseitig. Ordet hin finner vi også i ordsammensetninger som "hin veien" (veien der borte), "hin dagen" (her om dagen), og ikke minst hinmannen (mannen der borte, altså Djevelen, jfr. innlegget mitt om eufemismer). Hinsides brukes også i overført betydning som noe som er bortenfor sammenligning (hinsides all fornuft).

Neste ut er min personlige favoritt, et nydelig ord vi alt for sjeldent bruker: hisset! De fleste kjenner nok ordet best i kortformen hist (jfr. uttrykkene "hist og pist, eller "hist og her"). Det har samme betydningen som "det hinsidige" (der borte), men et mer lokalt opphav; norrønt hizi (der). Det opptrer ofte i gamle bøker og prekener. Som i en gravtale av biskop Johan Nordahl Brun fra 1779: "En sand Troende som et Lys baade her og hisset", eller i salmen "Skal vi møtes hist ved floden?".

Dass (og andre fine og ufine ord for det rommet ingen sier navnet på)

Det finnes et rom i de fleste hus som alle vet om. Det er det rommet vi oftest spør etter, når rombehovet melder seg. Men hva heter dette rommet, egentlig? For det har seg nemlig slik at de fleste ordene vi bruker betyr noe helt annet.

Jeg har tidligere skrevet om eufemismer her på bloggen. Det er formildende omskrivninger av ord vi ikke tør å si høyt. I stedet for "å dø" sier vi "å gå bort". Når det kommer til navnet på rommet vi nå snakker om, har vi nesten bare eufemismer! La oss ta for oss noen av dem.

WC er en forkortelse for water closet, og den norske varianten er vannklosett eller klosett. Closet kommer fra fransk og betyr avlukke (jfr. eng. close - lukke). Vannklosett - det er rommet med vann du lukker deg inn i. Vagt? Ja.

Toalett er fransk og betyr tøystykke, eller eventuelt det stedet man oppbevarer tøystykker. En gang på 1800-tallet ble ordet tatt i bruk om en garderobe eller en ... et slikt rom som vi snakker om.

Do kommer fra lavtysk don, som simpelthen betyr gjøre. Gjøre-rommet. Det blir ikke vagere enn det.

Dass er min store favoritt av disse ordene. Det kommer fra tysk das Haus (huset) eller das Häuschen (det lille huset). På norsk har vi utelatt selve substantivet, og kun beholdt artikkelen das - dass! Det morsomme er at dass har blitt (i noen sosiale lag) et mindre høflig ord å bruke, men i seg selv betyr det jo bare ... det? Vi finner også en mer direkte fornorsking av das Häuschen i vårt ord veslehuset

I tillegg kan jeg ramse opp andre kandidater: avtrede, latrine, et visst sted, privet og lokum. Heller ikke noen av disse sier noe om hva som egentlig skjer der. De eneste to unntakene jeg kan komme på, er urinal og pissoar. Jeg har også hørt ordene ramma og driter'n i bruk, men ingen av disse står i ordboken.

(Av) stabelen

Det er mye som går av stabelen om dagen. Mest aktuelt er kanskje TV-aksjonen som finner sted på søndag denne uka (blimed.no, folkens!). Det kan høres voldsomt ut * at noe går av stabelen, men det betyr simpelthen at noe settes igang eller finner sted. Og hvor har vi uttrykket fra?

De fleste av oss kjenner stabel best fra ordene vedstabel eller plankestabel, altså en ordnet haug med ting. Men stabel brukes også om underlaget som et skip hviler på mens det bygges (også kalt bedding). Derfor sier at skipet "går av stabelen" når det sjøsettes (også kalt stabelavløpning). I overført betydning bruker vi uttrykket om helt andre ting enn skip - som settes (igang) på helt andre ting enn sjø (som en landsdekkende innsamlingsaksjon).

Det er ikke så lett å si hvorfor uttrykk blir som de blir. Vi sier "gå av stabelen", og ikke "gå av beddingen". Og på den annen side sier vi "ha på beddingen" om et prosjekt vi holder på med (sml. "ha noe på gang"), og ikke "ha på stabelen". Nei, det er ikke bare, bare å lære seg norsk, men du skal høre mye før øra detter av!

* Mange blander sammen både bruk og betydning av uttrykket "gå av stabelen" og "gå av skaftet". Førstnevnte er et nøytralt uttrykk, mens sistnevnte omtaler noe som går helt ut av kontroll (Per Egil Hegge skriver mer om uttrykkene her).

Latinske adjektiver i norsk #3: Primus

Det tredje og siste innlegget om latinske adjektiver (i denne omgang) handler om et ord som egentlig ikke er adjektiv. Vi skal til preposisjonen før.

Pro er latin og betyr * før. Egentlig er det et preposisjon, men på latin kan ordet bøyes som et adjektiv:

Positiv: pro
Komparativ: prior/prius
Superlativ: primus

På godt norsk oversettes dette til før, først og aller først (evt. før, førere, førest på litt dårligere norsk).

Det første ordet, pro, kjenner vi fra mange fremmedord på norsk. Vi finner det i blant annet i profet (en som sier noe før det skjer), proaktiv (handle på forhånd) og prolog (forord, egentlig før ordene).

Ordene prior og prius brukes om den/det første i mindre sammenligninger. På engelsk brukes prior mest om den første av to ting. Fra den kirkelige verdenen er en prior en klosterforstander. Toyota kalte sin første el-bil for Prius. Og på slutten 1920-tallet ble Norske Eggcentraler opprettet, det første samvirkeforetaket for egg i Norge. På 70-tallet byttet de navn til Prior.

Og til sist har vi ordet primus: aller først. Uttrykket primus motor stammer fra Aristoteles, og betyr den (aller) første bevegelse: tanken om at universet må ha sitt opphav i en bevegelse, og en første beveger/guddom. I dagligtalen gir vi dermed folk guddommelig honnør når vi kaller dem primus motor for noe. Og en viss svensk oppfinner følte seg nok ganske kul da han gav navn til sin banebrytende portable gassbrenner på slutten av 1800-tallet.

* Pro kan også bety framover (produsere), i stedet for (pronomen) eller tilhenger av noe (proamerikansk), men i dette innlegget fokuserer jeg på betydningen før.