Arsenal

arsenal
lagerplass for våpen og annet krigsutstyr

--

Først vil jeg ha dette sagt: jeg finnes ikke fotballinteressert. Dette innlegget er ingen form for honnør. Jeg var simpelthen nysgjerrig på hvor ordet kommer fra, og det viste seg å ha en artig etymologi. Faktisk assosierer jeg raskere til et Playstation 2-spill fra 2004 enn til en fotballklubb når jeg hører ordet.

Arsenal kommer fra arabisk dar as-sina'ah, som betyr verksted. Dar betyr hus eller bolig, og vi finner det igjen i navnet på Øst-Afrikas (Tanzania) mest folkerike by Dar es Salaam (fredens bolig). Sina'ah betyr håndverk. Italienerne importerte ordet en gang på 1100-tallet, latiniserte det til darsena, senere arzenale, og brukte det om verft til krigsskip. Britene tok det også i bruk om våpenlagre, eller i overført betydning om alt som samles opp (slik det brukes på norsk i dag).

Jeg innledet innlegget med å fraskrive meg all fotballinteresse. Likevel vil jeg nevne, som en kuriositet, hvordan London-laget fikk sitt navn. Klubben ble opprettet i 1886, da arbeidere på våpenfabrikken the Royal Arsenal i Woolwich, bestemte seg for å danne et bedriftslag. De tok raskt navn etter deres arbeidsplass, Royal Arsenal, som i 1913 ble til Arsenal F.C.

Kudos

kudos
respekt, anerkjennelse, ære

--

Kudos kommer fra gresk. Vi finner det hovedsakelig i Homers verker Iliaden og Odysseen. Her brukes det i forbindelse med kamp eller seier. Direkte oversatt betyr det "det som er hørt om", så ordet kudos ble brukt om kamper eller personer som folk kom til å høre om.

Ordet fikk sin renessanse i britiske universitetsmiljøet på starten av 1800-tallet. På den tida måtte alle studenter lære seg gresk, og det gikk sport i å flette inn greske gloser i dagligtalen. Krigsordet ble dermed pasifisert. Å få kudos var å få anerkjennelse for noe.

Omsider har den verbale skulderklappen funnet sin vei hit, selv om ordet (foreløpig) ikke finnes i norske ordbøker. Forøvrig kan det nevnes at ordet ikke vil fungere like godt på finsk, der kudos betyr tøy eller (kropps)vev.

--

PS: På engelsk kan kudos se ut til å være et ord i flertall. Men den opprinnelige formen av ordet er jo kudos, så entall er det. Likevel har s-en bedratt, og formen kudo har sneket seg inn i det engelske språket. OED kaller dette for "a barbarous back-formation". Slik går det når man ikke kan sin gresk!.

Fin

Fin. Et av de korteste, og mest brukte, ordene i mitt daglige ordforråd. En fin dag, en fin film, fint vær, et fint menneske, en fin stund. Det er mye som er fint. Og for meg var det overraskende da jeg nylig fant ut hva ordet fin kommer av.

Fin. Ordet kommer fra latin finus, som betyr fullkommen, ekte eller klar. Vi finner det igjen norsk finale, og engelsk finish eller finally. Finus er avledet av verbet finire som betyr å slutte eller fullende.

Fin. Jeg så nylig ordet i en gammeldags film. Den sluttet med hvite bokstaver på svart skjerm: Fin . Ferdig. Ordet brukes altså om noe fullendt og endelig, det være seg i lengde (finale) eller kvalitet (fint). Et lite, fint ord, må jeg si.

(Fly i) flint

Når vi blir sinte har vi mange ord for å uttrykke det. Vi blir rasende, eitranes forbanna, og av og til flyr vi i flint. Og hvor kommer så dette uttrykket fra?

Flint er en steinart. Den kjennetegnes av sin hardhet, og at den gir fra seg gnister når den blir slått på. Derfor brukes ofte flintsteinen til å gjøre opp bål. Samtidig kan flint bety en flis eller liten bit av en større stein. Ordet er nært i slekt med splint (fra glass eller stein) og verbet splitte, som begge beskriver noe som deler seg.

I uttrykket fly i flint er det altså snakk om flinten som flyr når en stein slås hardt. Denne flyvende flinten sammenlignes dermed med en sinna person som nærmest "sprekker" av sinne. Mine assosiasjoner går til TV-serien The Flintstones fra 60-tallet, der hovedpersonen Fred ikke så rent sjeldent fløy i flint.

Finurlig

Finurlig er definitivt et av mine yndlingsadjektiv på norsk. Et kjapt søk på "finurlig" i Ordfryds arkiv bekrefter dette, og gir ikke så rent få treff. Men jeg har fortsatt ikke skrevet om selve ordet! Det er på tide nå.

Selv bruker jeg ordet utelukkende i positiv forstand, med betydning snedig, interessant eller fascinerende. Men ordet kan også bety slu og utspekulert. Er adjektivet positivt eller negativt ladet? Jeg tror det har å gjøre med hva som beskrives. "Finurlige formuleringer" lyder positivt (snedig), mens "han er en finurlig fyr" er nok ment mindre positivt (utspekulert, slu).

Finurlig kommer fra svensk, fra adjektivet fin i mønster etter ordene figurlig og naturlig. På et tidspunkt må altså finurlig ha skilt seg fra fin og ervervet seg en ny betydning. Og den svenske ordboken er hakket rausere med synonymer, og jeg vil dele noen av de mest finurlige her: smånätt, näpen, knepig, klipsk och fintlig.


Takk til E for forslaget!

(Gi) blaffen

Nei, dette kunne ikke brydd meg mindre, så jeg gir blaffen! Jeg hører stadig at folk gir blaffen i ting, men hva er de egentlig gir da? Det er på tide å gå litt nærmere inn på dette uttrykket.

Et blaff er som kjent lyden av et vindpust eller ild som blusser opp. Sammen med slektningene svisj og engelsk woosh er dette et lydmalende (onomatopoetisk) ord. UiBs ordbok hevder at "å gi blaffen" kommer herfra. Men gir dette noen mening? Er det noen sammenheng mellom blafring og likegyldighet? 

En annen teori, som gir større mening for meg, er at "å gi blaffen" er en eufemisme (trykk her om du trenger en repetisjon på dette fenomenet). Det er en forskjønnende sammentrekning av uttrykket "å gi blanke f*en". Dette er sannsynlig, ettersom uttrykket opptrer i flere liknende former: å gi blanke, å gi F eller å gi beng (beng betyr også djevelen, og er lånord fra romani).

Nattverd

For litt over to tusen år siden satt noen venner sammen og spiste kveldsmat. Dette måltidet ble utgangspunkt for det kirken har gjort til nattverd. Men hvorfor dette navnet? Hvorfor heter det nattverd?

Verd er, rett og slett, et gammelt norsk ord for måltid (norrønt verðr). I ordboka finner vi både dagverd, aftensverd og kveldsverd og , men jeg har ikke hørt noen av disse i bruk. Riktignok har jeg hørt ordet dugurd om formiddagsmat, som også kommer fra verðr.

Jeg har ikke et sikkert svar på hvorfor kirken har bevart det gamle ordet for måltidet, men jeg antar det er for å skille det fra vanlige måltider. Og ordet nattmat gir jo helt andre assosiasjoner i dag. Samtidig er det, etter min mening, ikke selve maten som er vesentlig i nattverden, men måltidet (verden).


PS: Dette ble innlegg nr. 200 på Ordfryd! Hurra!