Norske fremmedord # 3: -fon(i)

Eufoni, kakofoni, symfoni. Megafon, xylofon, telefon. Etter tidligere å ha løftet fram ord som slutter på -peri og -para, går vi nå videre til importerte ord med endelsen -fon og -foni. Og du har sikkert allerede sett sammenhengen: det er ord som har med lyd å gjøre.

Vi må til gresken igjen, nærmere bestemt til ordet for lyd eller stemme: fonæ. Fremmedordenes begynnelse indikerer videre hva slags lyd vi vil beskrive.

eufoni: "godlyd", behagelig lyd, fra gresk eu/ev- (god), som i eufemisme

kakofoni: det motsatte av eufoni. Les mer her!

symfoni: "(flere) lyder sammen", eller samklang, med den greske forstavelsen syn- (sammen)

megafon: "stor/mektig lyd", fra gresk megas (stor)

xylofon: "trelyd", fra det greske xylon (tre) da stavene/tastene er laget av ved

telefon: "lyd langt borte", fra gresk tele- (langt borte).

I sistnevnte ord (og i megafon) kommer tvetydigheten i fonæ ekstra tydelig fram: det kan bety både lyd og stemme. I det lignende ordet televisjon synes vi har gjort en god jobb med fornorskingen fjernsyn. Kunne vi fått til noe lignende i telefons tilfelle? Fjernstemme?

Taskenspiller (finere ufinheter # 3)

taskenspiller
bedrager, sjarlatan

--

Han lurte oss alle, den taskenspilleren!

Vi beveger oss inn i de (mer) dannede selskapers domene, der vi finner tips (med humoristisk vri) til hvordan man kan fornærme noen, fritt for ubehøvlede obskøniteter. Ja, jeg snakker om finere ufinheter, og nå er turen kommet til taskenspiller.

Ordet har vi fra vårt språks germanske røtter; nærmere bestemt det tyske ordet Tasche, som betyr lomme. En taskenspiller var en gjøgler som tilsynelatende tryllet fram de rareste ting, men egentlig brukte skjulte lommer i sin bekledning. I overført betydning kan det også brukes mer generelt om en juksemaker.

Så neste gang noen gjemmer unna kort i seriøst spill, smugkikker på motstanderen, eller sniker til seg monopolpenger fra banken når ingen ser? Ja, da har du replikken din klar!

Snål

Nei, se på den lille snålingen der.

Som språkbrukere lever vi i grenselandet mellom det individuelle og det kollektive, mellom det subjektive og objektive - mellom jeg, du og vi. Utryggheten med å leve her, i ordvekslingens paradoksalitet, er at misforståelser lurer bak enhver form for språklig kommunikasjon.

I tilfeller som snål sitt, er vi i farlig farvann. Vi er omgitt av store, veldige bølger som dialekter, sosiolekter og idiolekter. Det skal så lite til for å tråkke feil, kanskje det var en råtten planke der, og så siver vannet inn i båten med en malstrøms intensitet, og vi synker. Språkets nådeløshet har seiret.

... Dramatikk og pomp satt til side.

--

Snål er et artig ord. I mine telemarksinnøvde hører jeg søt eller nusselig. Det er noe man fint kan si om en valp, eller et lite barn. Jeg har riktignok skjønt at ikke alle legger det samme i ordet, og at jeg bør avstå fra å si det om noens barn her i Oslo (snodig, rar). Selv om ikke konsekvensene er like dramatiske som skildret ovenfor, så tror jeg ordet flere ganger har budt på god komunikasjonskomikk (og -dramatikk).

Og for å gjøre vanskelig verre; hva skjer om vi inkluderer våre naboer i øst? På svensk betyr snål gjerrig, grådig eller utilstrekkelig. Av disse årsakene ser jeg det som lurest å unngå ordet, og ty til mer oppklarende synonomer. Det er riktignok ikke alle som velger samme strategi som meg.

Hva legger du i ordet snål?

Galimatias

galimatias
sludder, tullprat, vås

--

Dette er jo det rene Gale-Mathias! Vi importerer stadig ord og uttrykk fra våre nære og fjerne nabospråk. Dette skjer med varierende hell. Det er ikke alltid like klart hvor ord kommer fra, og forklaringene blir derfor mange. Galimatias er en av disse etymologiske problembarna.

Noen skal ha det til at ordets opphav er norsk. Det har blitt knyttet til en meget eksentrisk munk på 1500-tallet, som mildt sagt ikke levde noe eksemplarisk liv. Men hva da med ordets betydning; sludder og tullprat? Eller det faktum at 'galimatias' ble brukt på både tysk og fransk lenge før det kom hit til lands?

Jeg holder sterkere med import-teorien: at vi må til 1500-tallets Franrike for å finne opphavet. I studentmiljøet i Paris ble ordet galimatias (fra nylatin gallus, hane og gresk matheia, lærdom) brukt om de som hevdet seg (muligens på en pompøs måte) på Sorbonne-universitetet; hanekunnskap, med andre ord.

#Ordfryd

Kjære lesere.

Først vil jeg beklage den sene oppdateringshyppigheten de siste ukene. Jeg har vært på reisefot, men begynner å gå inn for landing nå.

Deretter vil jeg komme med en opplysning og en oppfordring. Jeg har nå tatt ibruk enda et av de sosiale mediene jeg i min digitale konservatisme hittil har skult på med stor skepsis; Instagram. Jeg har riktignok ikke en egen bruker til bloggen, men vil med jevne mellomrom legge ut språklige godbiter og bruke emneknaggen #ordfryd.

Så til oppfordringen. Skulle du komme over et skilt, et setning i en bok, eller annet som vekker språkiveren og ordfryden, ta ibruk #ordfryd på Instagram!

God påske.
Kjetil

Bable

bable

snakke utydelig, plapre, skravle

--

Hva har ordene brus, brum og bæ og bable til felles? De deler ikke bare forbokstav, men de er alle lydmalende (såkalt onomatopoetiske) ord. Bable viser til lyden av prat vi ikke forstår: blablebla. Bable.

Og hva slags ut forstålig prat er det snakk om? Antageligvis hermer ordet bable etter babyspråk, som (kan) høres omtrent slik ut. Det er også en teori om at den bibelske historien om Babel(s tårn) kan være opphavet, men den står på usikker grunn (riktignok har vi uttrykket babelsk forvirring herfra).

I tillegg er det nevne-, og humreverdig, at ordet barbar (gresk barbaros) har lignende opphav. Da de gamle grekerne skulle gi et fellesnavn til fremmede folkeslag, gikk de utifra det faktum at de ikke forstod et kvidder av det de sa. Deres snakk hørtes omtrent slik ut: barbarbarbar. Derav ordet barbar.

Valfart

valfart
reise til hellig sted, pilegrimsferd

--

Hver høytid, hvert år settes verden i bevegelse. Store, kollektive bevegelser der mennesker trekkes mot hellige steder. Valfart. Muslimer drar til Mekka, jødiske drar til Jerusalem, og Ola Nordmann drar kanskje til Svinesund. Spesielt i påsken. Men hvorfor kaller vi det valfart?

Det har lite med både hval og valg (nn. val) å gjøre. Vi må til det tyske wallen, som kan oversettes med vårt norske vandre. Slik jeg forstår ordet vandre, gjøres selve forflytningen viktig. Man vandrer som regel ikke til jobb i morgenrushet; man går/løper/jogger/spurter! Mens i vandringens tilfelle blir veien blir et mål i seg selv.

Valfartens mål er som regel spektakulært. Så spektakulært at det blir en vandring, en mer meningsladet gange. Og om du skulle ønske mer inspirasjon til å nyansere beskrivelsen av din gange, ta en kikk her.