Luke 18: Gave

Gaver er og blir viktige for julehøytiden. Helt fra gull, røkelse og myrra til det ustoppelige gavekjøret i dag. Vi har to ord vi bruker om disse myke eller harde, fargerike undringspakkene: gave og presang.

Presang henger sammen med verbet presentere. Betydningsnyansen skjønner vi bedre utifra det engelske ordet; present. Det kan bety både presang (subst.), nåtid (best. subst.) og tilstede (adj.). En presang er noe som gjøres nærværende (jfr eng presence, nærvær) for mottageren.

Gave kommer fra norr. gafa, og har et nært etymologisk forhold til engelsk give og gift. I sistnevnte ord vi en interessant parallell til norsk. Vi bruker jo gift om det giftige, fordi det gis til den som får det. I tillegg har vi ordene avgift og utgift, som også beskriver noe som gis. Men jeg håper ikke denne rent trivielle språkmoroen inspirerer noen til lumske gaver under treet i år.

Luke 17: Lønnlig (gammelmodige julesalmegloser # 4)

Glade jul
(1. vers)

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går (x2)

--

Den tyske salmen Stille Nacht av Josef Moor fra 1818 foreligger i flere norske oversettelser. Den mest toneangivende er denne svært frie varianten (egentlig en gjendiktning) av B.S. Ingemann fra 1850, der vi finner det pussige ordet lønnlig.

Ordet er nært beslektet med nn. løynd eller løyndom, som beskriver noe skjult eller hemmelig. Vi finner det igjen i en annen julesalme: en fattig jomfru satt i lønn. Hun skjulte seg.

Det vår venn Bernhard Severin (for et navn!) vil si oss er dette: englene går i blant oss, men vi kan ikke se dem. Han har jo beskrevet dem på samme måte i andre strofe; de kom ned hit til jorden i skjul.

Luke 16:Tradisjon

Jeg har i et tidligere innlegg kommentert hvordan begrunnelsen for julefeiring er ulik. Likevel bærer alle disse den samme fanen: tradisjonene er viktige. Vi vil gjøre det samme år etter år etter år (etter år).

Ordet tradisjon kommer fra latin traditionem, som betyr overlevering. Tradisjonen er det som overleveres fra generasjon til generasjon, det vi lærer og får av foreldre og familie - samfunn og kultur. Men vi holder ikke alle tradisjoner ved like. Det kan sammenlignes med genene og evnene vi får fra våre foreldre, det er ikke alt som springer fram, eller blir tatt i bruk. Tradisjoner endrer seg.

Likevel er de viktige for oss. "Det er jo tradisjon!" er et utsagn som vanskelig kan argumenteres imot. Dette kommer særlig til syne i en høytid som jul. Hvorfor er de så viktige? Min gjetning er fordi de setter oss i kontakt med vår fortid og våre røtter, men òg fordi de gjentas år etter år. Gjentagelsen er viktig for oss.

Luke 15: Julebukk

julebukk
utkledd, maskert person (nå særlig barn) som går fra hus til hus i julen

--

Definisjonen ovenfor er direkte fra bokmålsordboka, men jeg likte nynorskordbokas definisjon mye bedre:

utkledd, maskert person som for moro går husemellom i jula

Ja, for det var moro å gå julebukk? Det syntes i alle fall jeg. Men hvorfor i all verden kalles det julebukk?

Vi har flere ord på norsk slutter på -bukk. Har disse kanskje noe til felles? Jålebukk, tøysebukk, julebukk, stabukk, stribukk. Disse fem kan i alle fall sies å være nedlatende, men er julebukk dermed også det? Det er da vel ikke noe galt i å høytidelig antrukket synge julen inn og få slikkerier for det?

Min beste gjetning er at det spiller på bukk som i dumhet eller feil. Det er en fornorsking av tysk Bock med denne betydningen. Likevel oppfatter jeg ikke denne trivelige tradisjonen som dum. Derimot kan man lese mye ut av bokmålsdefinisjonens presisjon: "nå særlig barn". Siden bukk også kan bety utsvevende mann, aner jeg at denne tradisjonen ikke var like trivelighetsbetont før i tida.

(PS: Dette var et fjas- og gjetningsbasert innlegg - trykk her for et mer oversiktlig innblikk.)

Luke 14: Ti (gammelmodige julesalmegloser # 3)

Et barn er født i Betlehem (N.F.S. Grundtvig, 1871)

(1. vers)

Et barn er født i Betlehem,

i Betlehem

de gleder seg, jeg rusla hjem

...

de gleder seg Jerusalem?

...

ti gleder seg Jerusalem!

...

Halleluja, halleluja!

--

Her har jeg sunget feil mang en gang. Det er først denne (før)jula at jeg har lært å synge den rett. Men hva er ti for et merkelig ord?

Ti er et foreldet adverb med betydning derfor, av den grunn. Og det skapes forvirring når subjektet, Jerusalem, er satt til slutt (for å rime på Betlehem). Skulle dette salmeverset blitt skrevet som upoetisk dagligtale, ville det blitt noe slikt:

Et barn er født i Betlehem, og derfor gleder Jerusalem seg.

Det sikter nok til Jerusalems innbyggere her, men å omtale Jerusalem som en enkeltperson, gjerne en kvinne, er mye brukt som poetisk virkemiddel i Bibelen (bl.a. i Esek 16). Og det første vi hører fra Jerusalem etter barnet er født, er om Simeon, som viser upåklagelig engasjement.

Luke 13: Lussekatt

lussekatt

bakverk som lages til luciadagen

--

I dag markeres Luciadagen over den ganske verden, men begrunnelsen for feiringen er sammensatt. Den kan vise til en katolsk helgen, en tysk kvinneskikkelse som delte ut gaver sammen med St. Nikolaus, eller en norrøn vettefest. Lucia kommer fra latin lux - denne ene tingen alle tradisjonene har til felles: lys.

Å bake lussekatter er opprinnelig en svensk tradisjon. Viktig i den norrøne lussi-tradisjonen er at 13. desember var årets mørkeste natt (i den julianske kalenderen), der onde makter ble ekstra truende. Tradisjonen med de gule snirklete bollene stammer fra 1800-tallet, hvis farge og form symboliserer sola og lyset.

Så til selve ordet. Hvorfor heter de katter? I eldre svensk kalles de döfvelskatt, altså djevels-katt. Én forklaring på dette er en gammel tysk folketro om en katt (Djevelen i forkledning) som ga juling til alle slemme barn, mens en liten gutt (som egentlig var Jesus) ga gule boller til de snille. Dette kan muligens legge ytterligere betydningsnyanser til ordet kakemons.

Luke 12: Hissigpropp

hissigpropp
hissig, bråsint person

--

I Magrethe Munthes kjære (?) julesanglek fra 1911 får vi innblikk i en dramatisk nabokrangel, der det er vanskelig å ta parti med noen av de berørte. Nissefars skottende uvenner kan fremstå som gøyale og humørfylte, men de forstyrrer jo den smilende matroen hans med sin dans og kloring. Mot slutten av visen faller riktignok nissemasken, der innsatsen heves til det fatale.

Ja, slike trussel er kun en hissigpropp verdig. Det er usikkert hva propp her sier om Nissefar. Første forslag er at det beskriver hans utseende, der en propp kan bety en tykkfallen, stuttvokst person. Men det kan også bety at han er proppfull av hissighet. Antageligvis er begge deler sant - med god grunn! Nisser er jo veldig glade i grøt.

Min sympati går til begge parter. På den ene side forstår jeg dem som setter matroen høyt, men det kan ikke være lett å være rotte i slike omgivelser, heller. Dessuten får ikke høre om hvordan krangelen ender. Det er kanskje for barnas beste?