Mystisk

mystisk
gåtefull, hemmelighetsfull

--

Hmm, det er noe mystifikasjonistisk her. Jeg siterer Sheriffen av Nottingham fra Disneys Robin Hood med Henki Kolstads halvhese røst. For et praktfullt ord! Riktignok har jeg ikke hørt det i bruk noen andre steder. Mystisk, derimot, er langt vanligere.

Mystisk kommer fra det greske ordet mystes, som betyr "en som er blitt innviet" (i en hemmelighet / et ritual). Det mystiske er altså skjult for de fleste, men kjent for noen få. Mystes kommer igjen fra verbet myein, som betyr å lukke. Her kan vi se for oss hemmelighetsbærernes lukkede lepper, eller de uinviddes lukkede øyne. Både det engelske mute (lukket munn) og det norske myse ((nesten) lukkede øyne) kommer herfra.

Og sheriffen hadde rett. Det var bare noen få som visste at selveste Robin Hood var tilstede i bueskytterkonkurransen, forkledd som en stork.

Mystisk, mysteriøs, mystifistisk, mystifikasjonistisk - prøv denne som tungekrøll!

Flisespikkeri

flisespikkeri
detaljpirk

--

Henger du deg opp i unødige bagateller? Gjør du et stort nummer ut av svært små ting (til andres frustrasjon)? Blir du så oppgitt at du tyr til konfliktmekling når noen kommer førti sekunder for sent til et møte? Da må jeg nok meddele: du er en flisespikker!

Ordet er selvforklarende. En som spikker på en flis, er en pedant og i overkant opptatt av detaljer. Selv det minste og mest ubetydelige gis stor oppmerksomhet. Dette kommer enda tydeligere fram i synonymet hårkløveri. Ja, du kan jo forsøke.

Den latininspirerte -eri-endelsen gjør verb (og andre ord) til substantiv. Vi har et utall eksempler på norsk som bakeri, kjetteri og sløseri. For ikke å snakke om de litt mindre brukte (men storslåtte!) alfonseri, munnhuggeri og vriompeiseri.

Innmari

innmari
ordentlig, virkelig

--

Sammen med temmelig, nokså og svært, setter jeg innmari på listen over for lite brukte, men flotte, adjektiver. Når var sist gang du så en innmari bra film?

Men vent nå litt. Er det virkelig passende å bruke ordet i så positiv forstand? At noe er -mari(g) er nær beslektet med morken, og betyr rotten. Og det hjelper ikke akkurat med forstavelsen inn-, som forsterker det hele. Så dermed betyr innmari egentlig gjennområtten.

At vi bruker adjektiver på en merkelig måte er ikke noe nytt (spesielt som adverb). "Det var skrekkelig hyggelig å se deg igjen" og "du er en forferdelig trivelig person" høres stadig. Det bør riktignok nevnes at ords etymologi ikke alltid går hånd i hånd med deres aktuelle bruk. Når dette er sagt, synes jeg du burde tenke deg om to ganger før du takker for maten med: "det var innmari godt!".

Kimse

Nei, det der er ikke noe å kimse ad. Dette uttrykket sverger vi stadig til der nedvurdering frarådes. Men har du noen gang sett en person kimse ad* noe? Hvordan ser / høres det ut?

Å kimse er egentlig en bevegelse; å kaste med hodet. Men hvordan uttrykker hodekastet en nedvurdering? Det er jo bare å se det for seg. Skjer kastet bakover, oser jo gesten av forakt. Spesielt hvis den akkompagneres av et bedrevitende glis, og toppes med et hånlig "hah!". Neste gang jeg ser en person med for hyppig hodekasting og glisende hånlatter, vil jeg tale strengt til denne og si: "slutt å kimse!".

Til slutt er det verdt å nevne at vi på norsk har et annet (litt mindre brukt) ord som uttrykker det samme: å vanvørde. Jeg foreslår å bytte ut kimsingen med vanvørdnad i blant.

* Jeg ble nylig gjort oppmerksom på at det heter "kimse ad" på bokmål, men "kimse av" på nynorsk. I alle fall i følge ordboka.

Slukøret

slukøret
flau; med hengende hode

--

Og han trakk seg slukøret tilbake. Oppmerksomheten min trekkes i dag mot dette ordet både fordi det er flott, og fordi jeg (inntil nå) har brukt det feil. Jeg har tenkt at å være slukøret er å være i overkant tilbøyelig til å smuglytte til andre, hvilket det ikke er.

Å være slukøret betyr (bokstavelig talt) å henge med ørene. Vi kan se til det engelske slouch eller det svenske sloka, som begge bærer med seg noe hengende og trist. Ordet kan også vitne generelt om en negativ holdning, og trenger ikke implisere at personen er flau eller skamfull for noe.

Jeg har riktignok ikke levd så fryktelig lenge, men jeg har ennå til gode å se en fysisk slukøret person. Derfor vil jeg anta at uttrykket er hentet fra dyreverdenen. Og her vil jeg tro at det flere enn meg som, kanskje med et medfølende sukk, ser for dere denne stakkaren.

Skvalder

skvalder
høyrøstet, tomt snakk, skravl

--

Nå får du tie stille med ditt skvalder! Vi har alle en venn eller bekjent som er glad i å skvaldre. En skvaldrebøtte. Disse bruker mange ord, der de fleste dessverre er uten fattbar mening og innhold.

Skvaldre kommer fra norrønt skvaldr (fra skvala, å rope), noe som beviser at problemet strekker seg langt tilbake i landets historie. Det er nært beslektet med de engelske ordene squeal og squall.

Vi har flere fine ord for å karakterisere snakk som tomt og intetsigende. Vrøvl, pjatt og pølsevev er alle verdige alternativer (særlig den siste). Dermed har du svært mange muligheter neste gang du skal kritisere en pompøs politikers tomme løfter.

Kompis

Kompani, kompanjong, kumpan, kompis. For ikke å snakke om de engelske company, companion og companionship. Alle stammer de fra det samme ordet: panis. Det er latin og betyr brød.

Hvorfor brød? Det nære båndet mellom måltid og vennskap går langt, langt tilbake. Og brød er et av måltidets enkleste, men viktigste elementer. Slik er det over store deler av verden. Også her til lands med vår sterke grovbrøds- og nistetradisjon.

Med forstavelsen com- eller kom- forstår vi at handlingen gjøres sammen. Kompani betyr dermed, direkte oversatt, brødfellesskap. Så skal du snakke skikkelig norsk, bør du unngå kompis, som har klare innslag av både svensk og latin. Hva med brødfelle? Det er fint, men kanskje ikke lovlig å skrive. Kjipt.