Jul

jul
hedensk norrøn midtvinterfest
minnehøytid for Jesu fødsel

--

Jeg burde vel egentlig skrevet om advent nå, men det betyr ganske enkelt ankomst. Ikke noe mer å si om det. Hva skal komme? Julen og Jesus. Den norrøne jol var en midtvintersfeiring 12. januar. Det var Håkon den Gode som flyttet festen til 25. desember. Han bevarte ordet, men fylte den med annet innhold (jfr. gjennomstrekningen i innleggets innledning). Nå skulle julen handle om Jesus. Men vi nordmenn ser ut til å savne den gamle jolen. Beskrivelser av den tradisjonelle feiringen ligner påfallende mye den som praktiseres i dag. Feiringen bestod av rituelle ofringer til gudene, stort inntak av øl og gedigne etegild.

På engelsk er også ordet yule blitt brukt, selv etter landet ble kristnet, men de gikk over til christmas på 1000-tallet. Fra det samme ordet finner vi adjektivet jolly, som kan oversettes med festlig, muntert eller lystig. Har vi noen slike adjektiver på norsk? Ettersom julete er ganske flåsete, vender jeg meg heller til substantivet julestemning. Så hvis du knytter den til god mat og lystig lag, har du både språket og tradisjonen på din side.

Den norrøne julefeiringen var ikke dedikert til noen spesiell gud. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva de feiret, men tiden forteller oss mye. Det var en midtvinterfest. Solen snudde. Etter et par søk i internettfora ser jeg at mange undrer seg over motivet for dagens jul. Om man ikke har noen religiøs tilknytning, hva skal man feire? Og svaret lyder likt flere steder: julen markerer at vi går lysere tider i vente. Det er da noe å feire. Så det er ikke bare i praksis vi nostalgisk mimrer om den tradisjonelle julefeiringa, men også i teorien.

Luftslott

luftslott

fantastisk og urealistisk plan

--

Vi har alle bygget noen luftslott oppigjennom. De er som slott flest; store, flotte og imponerende. Dessverre mangler de noe vesentlig: et fundament. Slik vi kan si at en idé henger i løse luften, mangler luftslottene kontakt med virkeligheten. Det er de dagdrømmene som går helt ut av kontroll. I et diskusjonsforum fant jeg et godt eksempel på et luftslott:

"Sally smiled at Bob. Bob now starts planning what their lives will be like together and already thinks she'll say yes if he proposes marriage. That is building a castle in the air"

Den opprinnelige formuleringen er bâtir des châteaux en Espagne, og kommer fra 1300-tallets Frankrike. Den språkvåkne leser vil her reagere på at Spania plutselig ble dratt inn. Slik er det opprinnelige uttrykket: å bygge slott i Spania. Hvorfor Spania? Én kilde hevder at franske poeter så på et slott i Spania som det ulitmate kjærlighetsredet, og dermed ble dét den ultimate dagdrøm. En annen kilde skildrer Spanias situasjon på 1300-tallet. På grunn av muslimsk okkupasjon ble spanjolene tvunget ut av byene og måte drive langs landeveiene. Da ble det ikke så gode muligheter for å bygge slott.

I dag er tilgangen på slott i Spania ganske god. Over 20 000 nordmenn er bosatt der, og det skulle ikke forundre meg om et par av dem har bygget sitt eget. Derfor mister den opprinnelige formuleringen sitt poeng. Britene innså nok dette tidligere, for da det franske uttrykket ble tatt inn i engelsk på 1500-tallet fikk det en ny vri: to build castles in the air.

Felle

felle
person som en har eller gjør noe sammen med

--

"What's up, fella?". Vi har alle hørt dette på engelsk. Fella er en avledet form fra fellow som brukes om mann eller person: "well, would you look at that strange fellow". Og det kommer (som flere andre engelske ord) fra gammelnorsk. Opphavsordet félagi betyr direkte oversatt "person som man deler eiendommen sin med". For å finne likheten mellom det norske felle, må vi bruke fellow adjektivisk, som i setningen "we are fellow students".

På norsk finner vi sjelden dette ordet alene, men oftere i sammensatte ord. De vanligste er ektefelle og reisefelle. Ektefellene er i samme ekteskap, og reisefellene deler en reise. Videre har jeg hørt trosfelle, meningsfelle og bofelle i hyppig bruk. Min klare favoritt er åndsfelle, som er vårt språks beste variant av det engelske soulmate. I prinsippet kan man sette -felle bak ethvert ord og dermed gjøre ordet samlende.  Det er bare kreativiteten som her setter grenser.

I dag blir fellesnakk ofte erstattet av felles i bruken "vi har så mye til felles". Dette er en stivnet genitivsform (eieform) fra gammelnorsk, der til styrte genitiv. Vi finner en rekke slike former på norsk: til bords, til fjells, til sjøs, til overs.

Epitet

Hva har Alexander den store, Harald Hårfagre og Mor Teresa til felles? Jo, de har epiteter. Epitetene er mer enn kallenavn, da navn og epitet smelter sammen (særlig etter personens død). Så selv om noen kjendisers kallenavn er aldri så hyppig brukt, må nok Charter-Svein og Rimi-Hagen se langt etter epitetsstatus.

Epitetenes funksjon er å skille de famøse fra deres navnebrødre /-søstre, i tillegg til å hedre/laste minnet om dem. Som regel blir epitetene gitt av vedkommendes venner eller fiender, men kan også være konstruert av navneinnehaveren selv. Et godt eksempel på denne dobbeltheten er den grusomme greske kongen Antiokos IV (215-164 fvt.). I sin grenseløse ærgjerrighet lagde han sitt egen epitet: epifanes, som oversettes den åpenbarte guddom. Denne tittelen lot han til og med trykke på alle landets mynter. Men ettersom hans popularitet var temmelig monologisk, lagde folket sin egen variant: epimanes (den gale).

Så nå sitter jeg her og lurer. Kan jeg klare det? Vil jeg i mitt ettermæle bli en av de heldige? Det er jo lov å drømme, og i Drømmeland kjenner ærekjærheten ingen grenser. Så hadde de kommet i oppfyllelse ville støtta mi sett slik ut:

Kjetil den ordgjetne

Fordra

fordra
utholde, tåle, like

--

Jeg kan ikke fordra trekkspillmusikk! (Eksempelet er hentet fra bokmålsordboka, og trenger ikke nødvendigvis å gjenspeile denne bloggerens egne preferanser).
Det er mye vi ikke kan fordra. Det er ufordragelig. Vi takler det ikke. Ordet er nesten utelukkende brukt med nektelse, og da med negativt fortegn. Jeg har i alle fall ikke hørt noen si "ja, den filmen fordro jeg utmerket".

Så til selve ordet. For-dra.  Først er det oversiktlig å skille det fra foredra, som betyr å fremføre noe (jfr. foredrag). Fordra har sitt opphav i det tyske ertragen, som bokstavelig talt betyr å bære noe helt ut. Vi finner et lignende bilde i norsk språk: å bære over med noen. På både norsk og engelsk sammenligner vi ofte det vi ikke takler med byrder/laster som er for tunge: uutholdelig, unbearable, ufordragelig. Draget er her et åk som er for tungt.

Helt til slutt vil jeg gå tilbake til første setning. Ordbøkene gir nemlig svært ulike eksempler på det ufordragelige. Mens bokmålsordboka helst ikke fordrar trekkspillmusikk, holder nynorskordboka sin lastknapp på jazz. Dette er enda et eksempel på ordbokforfatterens makt: de får være med å definere vår generasjon. Så om det er du som sitter der om 20 år, og skal formulere nye eksempler til dette ordet: vær så snill, ønsk dubstep velkommen.

Rutte

rutte
disponere, kunne bruke

--

Han hadde ikke så mye å rutte med. En god beskrivelse av en student i uken mellom den åttende og femtende i hver måned. En som har mye å rutte med, lever med (om enn kortvarig) økonomisk velstand. Etter en kikk i ordboken skjønner jeg at ordet ikke bare er positivt. Med sløse (beslektet med slusk og slurv) og ødsle (leve i overdådighet) som synonymer får plutselig ordet en langt mer negativ klang. Hvor kommer så dette ordet fra, når det tilsynelatende ikke har noen negativ betydning?

En etymologisk ordbok gir et kontant svar. Å rutte er beslektet med rytter og har samme opphavet:  ruten (fra lavtysk) betyr landeveisrøveri. Og slike kan da ikke ha trøbbel med økonomien. Men hvordan skal vi forstå vår bruk av ordet: å ha å rutte med?.

Dette gir ikke ordboka (eller andre nettkilder jeg har kommet over) noe fullgodt svar på. Jeg må derfor ty til gjetning. Vi finner et svært likt ord på nynorsk: å rute, som betyr å bråke eller ståke. Ordet er oppgitt med samme opphav som rutte. Det handler her om en aggressiv livsstil (også økonomisk!). Mitt forslag er derfor at det å ha å rutte med må bety at man slenger rundt seg med penger som om man skulle vært en røver. Tenk på den neste gang du mener du har gjort et røverkjøp.

Byrå

byrå
kontor eller instutisjon

--

Ved første øyekast kan dette virke som et ganske kjedelig ord, men det stemmer ikke! (i alle fall ikke for meg). Jeg ville forsøke å finne ut mer om dette ordet, og skjønte fort at det ikke er norsk. I likhet med andre ord som slutter på en å-lyd, kommer dette fra fransk -eau.

Chateau, trikot, byrå.

Ordet kommer fra burel, som er et grovt ullstoff, og siden det før var vanlig å ikle skrivebord med slikt materiale kalte man skrivebordet bureau. Og dette ordet har utviklet seg. Skrivebordene befinner seg på et kontor, som ofte er en del av en instutisjon. Og når vi ser forhold der kontorrottene og institusjonene får for mye makt kaller vi det byråkrati. Skrivebordsvelde, med andre ord.


Vi vil snakke om en instutisjon, men sier bare skrivebord. Er ikke det litt rart? Dette fenomenet kalles metonymi, og er veldig vanlig. Andre eksempler er å omtale journalister som presse, eller i setninger som "Norge vant landskampen". Det er ikke snakk om noen konkret presse, og hele Kongeriket er ikke inkludert i fotballkampen. Likevel skjønner vi det. En metonymi kan minne om en metafor, men med kobling i assosiasjoner, ikke likhet.