Bonus

De siste årene har nye familiekonstellasjoner blitt vanligere i Norge. Derfor har ordene "bonusbarn" og "bonusbarnebarn" fått sin plass i språket. På norsk blir ordet bonus raskt assosiert til økonomi, forsikring eller terning- og kortspill. Det kan derfor virke kunstig og upersonlig å bruke det om relasjoner. Men ordet har opprinnelig ingen slike konnotasjoner, som vi skal se på i det følgende.

Bonus er latin, og betyr ganske enkelt god. Det kan også oversettes med ærlig, snill eller modig. Ordet har sneket seg inn i engelsk børsspråk en gang på 1700-tallet, og blitt værende i økonomisk betydning, også her til lands. Å få bonus er å få mer enn forventet. Vi finner ordet igjen i flere latinske lånord og uttrykk som bonitet (kvalitetsnivå), bona fide (i god tro), og pro bono (frivillig/ubetalt arbeid).

Med ordets røtter i bakhodet, synes at jeg ordene "bonusbarn" og "bonusbarnebarn" er treffende. Å få nye familiemedlemmer er en større begivenhet enn å få lavere forsikringspremie, men som nevnt har ordet et mye bredere bruksområde enn vi vanligvis tenker over.

--

PS: Egentlig er bonus en nominativform på latin, og skal derfor ikke brukes som objekt. Det har bare blitt slik i bonus sitt tilfelle. Derfor burde setningen "jeg fikk bonus" egentlig vært "jeg fikk bonum". Vi kjenner um-endelsene igjen fra flere andre latinske lånord: plenum, falsum og visum.