Harry

Nei, så harry! Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du får til ordet harry. Kanskje du ser for deg Volvo 240 og heisatur til Svinesund. Kanskje du ser for deg magi, tryllestaver og flyvende sopelimer. Eller kanskje du tenker på bestemte navn som er spesielt harry. Skal vi lytte til etymologien, er det sistnevnte vi må gå til først.

Vi må tilbake til Oslo på starten av 1900-tallet. Da var det (i alle fall) klare skillelinjer mellom og overklassen og arbeiderklassen i byen. Blant sistnevnte var det ikke uvanlig å gi barna engelske navn som Harry og Doris, hvilke ble til nedlatende kallenavn som overklassen brukte om dem. Selv foretrakk de franske, tyske eller tradisjonelle danske navn.

Hva som er harry, er individuelt opplevd, og varier etter hvilken tid og kultur vi lever i. På samme måte som de engelske cheesy, tacky og corny, er det vanskelig å gi noen definisjon, men alle vil nok komme med sine eksempler. Hva synes du er harry?

Fnatt

Det er til å få fnatt av! Å få hva da, sa du? Det er definitivt ikke noe særlig å få fnatt, da uttrykket beskriver noe irriterende eller svært ubehagelig. Men hva er det vi egentlig får når vi får fnatt?

Uttrykket forstår seg bedre om vi går til våre naboland. Her finner vi dansk fnatte og svensk fnatta, som begge betyr å klø. Dukker vi ned i etymologien, har fnatt forbindelser tilbake til det greske knodalon, som betyr bitende insekt. Da er det kanskje ikke overraskende at ordet fnatt på norsk også kan brukes om skabb (kløende utslett pga skabbmidd).

Etter en liten etymologisk bakgrunnsjekk, viser det seg at dette uttrykket er ganske heftig. Det beskriver noe som er så ubehagelig at utslett bryter fram på kroppen, som om jeg angripes av insekter. Ja, vi er nå vitner til et dramatisk møte mellom pretensiøs etymologi og hverdagsspråkets finurlige poesi.

Lurifaks (finere ufinheter # 4)

lurifaks
luring, skøyer

--

Gjennom flere tidligere innlegg har jeg løftet fram finere ufinheter som taskenspiller, mehe og laban. Nå står ordet lurifaks for tur. Det er nok ikke alle som vil høre dette som direkte ufint  men det er definitivt langt ifra et rent kompliment.

Lurifaks er i nær slekt med ordene luring og lure, som kommer fra det lavtyske luren (bedra). En svensk ordbok foreslår at lurifaks kan være en humoristisk omskriving av lat. artifex (kunstner), som er satt sammen av ordene ars (kunst) og verbet facere (eng. make).

Om vi skal tro på forslaget over, kan vi definere lurifaks som en som gjør lurerier. Og tar vi utgangspunkt i facere, lyser flere norske ord opp som gode synonymer: juksemaker, humbugmaker og spilloppmaker.

Norske fremmedord # 3: -fon(i)

Eufoni, kakofoni, symfoni. Megafon, xylofon, telefon. Etter tidligere å ha løftet fram ord som slutter på -peri og -para, går vi nå videre til importerte ord med endelsen -fon og -foni. Og du har sikkert allerede sett sammenhengen: det er ord som har med lyd å gjøre.

Vi må til gresken igjen, nærmere bestemt til ordet for lyd eller stemme: fonæ. Fremmedordenes begynnelse indikerer videre hva slags lyd vi vil beskrive.

eufoni: "godlyd", behagelig lyd, fra gresk eu/ev- (god), som i eufemisme

kakofoni: det motsatte av eufoni. Les mer her!

symfoni: "(flere) lyder sammen", eller samklang, med den greske forstavelsen syn- (sammen)

megafon: "stor/mektig lyd", fra gresk megas (stor)

xylofon: "trelyd", fra det greske xylon (tre) da stavene/tastene er laget av ved

telefon: "lyd langt borte", fra gresk tele- (langt borte).

I sistnevnte ord (og i megafon) kommer tvetydigheten i fonæ ekstra tydelig fram: det kan bety både lyd og stemme. I det lignende ordet televisjon synes vi har gjort en god jobb med fornorskingen fjernsyn. Kunne vi fått til noe lignende i telefons tilfelle? Fjernstemme?

Taskenspiller (finere ufinheter # 3)

taskenspiller
bedrager, sjarlatan

--

Han lurte oss alle, den taskenspilleren!

Vi beveger oss inn i de (mer) dannede selskapers domene, der vi finner tips (med humoristisk vri) til hvordan man kan fornærme noen, fritt for ubehøvlede obskøniteter. Ja, jeg snakker om finere ufinheter, og nå er turen kommet til taskenspiller.

Ordet har vi fra vårt språks germanske røtter; nærmere bestemt det tyske ordet Tasche, som betyr lomme. En taskenspiller var en gjøgler som tilsynelatende tryllet fram de rareste ting, men egentlig brukte skjulte lommer i sin bekledning. I overført betydning kan det også brukes mer generelt om en juksemaker.

Så neste gang noen gjemmer unna kort i seriøst spill, smugkikker på motstanderen, eller sniker til seg monopolpenger fra banken når ingen ser? Ja, da har du replikken din klar!

Snål

Nei, se på den lille snålingen der.

Som språkbrukere lever vi i grenselandet mellom det individuelle og det kollektive, mellom det subjektive og objektive - mellom jeg, du og vi. Utryggheten med å leve her, i ordvekslingens paradoksalitet, er at misforståelser lurer bak enhver form for språklig kommunikasjon.

I tilfeller som snål sitt, er vi i farlig farvann. Vi er omgitt av store, veldige bølger som dialekter, sosiolekter og idiolekter. Det skal så lite til for å tråkke feil, kanskje det var en råtten planke der, og så siver vannet inn i båten med en malstrøms intensitet, og vi synker. Språkets nådeløshet har seiret.

... Dramatikk og pomp satt til side.

--

Snål er et artig ord. I mine telemarksinnøvde hører jeg søt eller nusselig. Det er noe man fint kan si om en valp, eller et lite barn. Jeg har riktignok skjønt at ikke alle legger det samme i ordet, og at jeg bør avstå fra å si det om noens barn her i Oslo (snodig, rar). Selv om ikke konsekvensene er like dramatiske som skildret ovenfor, så tror jeg ordet flere ganger har budt på god komunikasjonskomikk (og -dramatikk).

Og for å gjøre vanskelig verre; hva skjer om vi inkluderer våre naboer i øst? På svensk betyr snål gjerrig, grådig eller utilstrekkelig. Av disse årsakene ser jeg det som lurest å unngå ordet, og ty til mer oppklarende synonomer. Det er riktignok ikke alle som velger samme strategi som meg.

Hva legger du i ordet snål?

Galimatias

galimatias
sludder, tullprat, vås

--

Dette er jo det rene Gale-Mathias! Vi importerer stadig ord og uttrykk fra våre nære og fjerne nabospråk. Dette skjer med varierende hell. Det er ikke alltid like klart hvor ord kommer fra, og forklaringene blir derfor mange. Galimatias er en av disse etymologiske problembarna.

Noen skal ha det til at ordets opphav er norsk. Det har blitt knyttet til en meget eksentrisk munk på 1500-tallet, som mildt sagt ikke levde noe eksemplarisk liv. Men hva da med ordets betydning; sludder og tullprat? Eller det faktum at 'galimatias' ble brukt på både tysk og fransk lenge før det kom hit til lands?

Jeg holder sterkere med import-teorien: at vi må til 1500-tallets Franrike for å finne opphavet. I studentmiljøet i Paris ble ordet galimatias (fra nylatin gallus, hane og gresk matheia, lærdom) brukt om de som hevdet seg (muligens på en pompøs måte) på Sorbonne-universitetet; hanekunnskap, med andre ord.