onsdag 12. mars 2014

Fus

fus
førstemann i lek

--

Fus! Hvor mange ganger har jeg ikke triumferende vært den første til å rope dette? Dessverre var jeg ikke alltid så kjapp, og måtte slukøret ta til takke med and!, eller synke sammen i et fortvilet tredj!. Men hva er jeg egentlig, når jeg er fus?

En skulle tro det bare var en form av først, men så simpelt er det ikke. Opphavet er antageligvis det norrøne verbet fŷsa, som betyr å å skynde seg (jfr. norsk å fuse). Beslektet er adjektivene fus (å være fus på noe), fysen og framfus. Her går betydningsnyansene over i lysten, ivrig eller villig, som også kommer fram i utropet fus!

Det er ikke vanskelig å tenke seg sammenhengen her. Vi finner flere koblinger i språket mellom sterk vilje og hastverk. Opphavet til ordet ivrig (nederl. nijver), for eksempel, kan også bety travel. I kappløpet, som i leken, møtes disse to. Førstemann til mølla!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar