Ven
vakker, pen
--
"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.
"Å kjære deg," sa den andre.
"Å kjære, vene deg," sa den tredje.
"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.
"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
Vi er i eventyret Pannekaken av Asbjørnsen og Moe. Å kalle noen vakker eller ven er ofte et forsøk på å innynde seg hos dem, gjerne for å oppnå sin egen vilje (i dette tilfellet: få servert pannekake). Vi kan også bruke det frarådende: "Kjære vene, ikke gjør dette". Vi bruker ofte smiger i spørsmål og oppfordringer, der den aller vanligste er den etterstilte "er du snill?".
Selve ordet kommer fra norrønt vænn som direkte oversatt betyr "en man kan vente noe godt av". Vi finner det igjen i ordene venn, vente og von.
(Endret 17.02.13: innlegget ble kraftig revidert som et resultat av diskusjonen som finnes i kommentarfeltet)
vakker, pen
--
"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.
"Å kjære deg," sa den andre.
"Å kjære, vene deg," sa den tredje.
"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.
"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
Vi er i eventyret Pannekaken av Asbjørnsen og Moe. Å kalle noen vakker eller ven er ofte et forsøk på å innynde seg hos dem, gjerne for å oppnå sin egen vilje (i dette tilfellet: få servert pannekake). Vi kan også bruke det frarådende: "Kjære vene, ikke gjør dette". Vi bruker ofte smiger i spørsmål og oppfordringer, der den aller vanligste er den etterstilte "er du snill?".
Selve ordet kommer fra norrønt vænn som direkte oversatt betyr "en man kan vente noe godt av". Vi finner det igjen i ordene venn, vente og von.
(Endret 17.02.13: innlegget ble kraftig revidert som et resultat av diskusjonen som finnes i kommentarfeltet)
Et flott (eller skal jeg si vent) ord! Men jeg må tilstå at jeg ikke lot meg overbevise av teorien om at utbruddet "kjære vene!" opprinnelig henvendte seg til Gud. Er ikke dette en interjeksjon som ytres når en småbarnsforelder finner ut at toåringen har rullet ut alt dopapiret i huset i en haug, eller hunden tisser inne, eller mannen ikke følger med så grøten koker over, eller 16-åringen som øvelseskjører tar feil av brems og gass, etc.? Altså, er det ikke alltid en annen part tilstede i rommet som man i større eller mindre grad kan klandre for hendelsen, være skuffet, oppgitt, overrasket eller skremt av? Jeg greier iallfall ikke å se for meg dette utrykket adressere en guddom. Men kanskje undervurderer jeg hvor hverdagslig mennesker har hatt for vane å tiltale Gud i tider da slike uttrykk har oppstått?
SvarSlettHei Daniel. Takk for kommentaren. Det er akkurat disse tingene jeg mener å inkludere i bruk nr. I og II av ordet. I eksemplene du nevner er betydning II mest nærliggende. I den frarådende bruken av utbruddet ligger et ønske om at negativ atferd ikke bør gjentas. "Kjære vene! Dette er feil, og jeg håper du ikke gjør dette igjen.".
SvarSlettJeg vet at dette uttrykket bare er et halvgodt eksempel på mitt poeng (men jeg ønsker å kombinere dette flotte ordet med poenget). Det er nemlig (som nevnt) uttrykk vi bruker som langt tydeligere underforstår en guddoms vilje / skjebne som kan påvirkes. Et eksempel på bruken av "kjære vene!" jeg tenker på min III, er å komme midt opp i en trafikkulykke eller høre triste nyheter. Man mister fargen i ansiktet og sukker forferdet "å, kjære, vene". Dette er kanskje å trekke det litt langt, men hvem skal ellers være indirekte objekt for denne setningen?
Hm... i mine eksempler tenkte jeg absolutt på bruken av "kjære vene!" som en spontant uttrykt interjeksjon (altså din tredje betydning), og ikke som et adjektiv tilknyttet objektet i en fullstendig setning (da først og fremst en innyndende eller frarådende sådan). Men jeg ser jo av dine siste eksempler at objektet ikke alltid er like veldefinert for interjeksjonsformen, så det er ikke umulig at du har rett.
SvarSlettDet er ingen tvil om at guddommer (eller for den del demoner) med makt over begivenhetenes gang og svakhet for smiger, samt skjebnetro, er godt representert i språket. Det er mange interessante diskusjoner som kan relateres til dette og det du skriver om det. Umiddelbart stoppet jeg opp ved formuleringen "den kristne tanken om at Gud styrer universets gang;" ulike grader av slike forestillinger gjenfinnes vel i de fleste religioner, og det er et interessant spørsmål i hvilken grad den kristne Gud kan sees på som lunefull og smørbar, eller om han kun er en trofast og forutsigbar opprettholder av universets orden. Hvis man sammenligner gudsbilder i ulike religioner og mytologier på dette punktet kan man nok finne store forskjeller. Altså: er talemåtene du refererer til egentlig uttrykk for kristne forestillinger, eller har de oppstått med god hjelp fra norrøn mytologi eller synkretistisk (eller i det minste teologisk spekulativ) folketro?
Du sier også at "svært få av oss tror på skjebnen." Men med jevne mellomrom leser jeg om personer som oppriktig gir uttrykk for et så materialistisk verdensbilde at selv hvert valg et menneske tar er utelukkende bestemt av deterministiske fysiske prosesser, og dermed i prinsippet forutbestemt - i likhet med alt annet i universet. Dette må vel kunne kalles en slags skjebnetro? Personlig finner jeg den ikke plausibel, men mitt inntrykk er at den øker i utbredelse.
Det er ikke meningen å legge opp til lange diskusjoner her, bare blåser ut tanker, assosiasjoner og åpne spørsmål jeg gjorde meg da jeg leste innlegget, i fall det skulle være av interesse. Kanskje er spørsmålene banale og ferdigtenkte for de som har peiling.
Dette er så absolutt av interesse. Det er slike kommentarer og tilbakemeldinger jeg virkelig setter pris på. Målet med bloggen er jo (i tillegg til å skrive om det jeg liker) å sette etymologi og språklig bevissthet på dagsordenen.
SvarSlettJeg nevner såvidt dette med "lykke til". Grunnet valget mitt om denne bloggens knappe uttrykksform med tre små avsnitt, går jeg ikke nærmere inn på det. En gang vil jeg skrive et skikkelig innlegg om dette med "lykke". Motivet med å nevne det, er nettopp dette du skriver: det er ikke bare snakk om monoteistisk gudstro, men også skjebnetro (som var veletablert i vårt lands norrøne tradisjon).
Når jeg skriver at "svært få av oss tror på skjebnen" er ikke dette for å anskueliggjøre enkeltpersoners personlige tro. Som jeg nevnte tidligere er et av siktemålene med bloggen en økt språklig bevissthet hos leseren. Det jeg ønsker å fremheve med denne setningen, er hvor få som er seg bevisst på hva som ligger i slike formuleringer. Igjen vil jeg repetere at "kjære vene!" ikke er det beste utgangspunkt for denne debatten, men jeg kunne ikke dy meg for å nevne det. For å oppsummere / konkretisere dette avsnittet: ikke alle tenker bevisst på sin skjebne eller (manglende) tro på Guds allmakt når de roper "Herregud!", eller sier "lykke til".
Til slutt vil jeg takke deg for kjempespennende kommentarer og frodige formuleringer. Likte særlig godt "...i hvilken grad den kristne Gud kan sees på som lunefull og smørbar".
SvarSlett