Hildring

Den lille øya hildret opp over horisonten. Hildring er et kjent fenomen for de kystvante. En gjenstand i det fjerne synes å sveve i løse lufta, høyt over vannoverflaten. I dag har vi en logisk forklaring på fenomenet, men det må ha synes rart for mennesker i fordums tid, før begrepet "optisk illusjon" gav noen mening.

Jeg ser for meg en ekspedisjon til de fremmede verdens hjørner, lenge før verdenskartenes tid. Plutselig roper utkikksposten, med et snev av forferdelse i stemmen: "land i sikte!". Og mannskapet blir stumme av undring og ærefrykt. Det fjerne, ukjente landet svever i løse lufta!

Hildre betyr opprinnelig å rage (høyt opp), og henger sammen med hjell (stillas eller loft). Fenomenets uvirkelige natur har gitt oss en overført betydning av ordet. Hildring kan også brukes om en generell illusjon, og verbet hildre kan brukes om noe uvirkelig eller uoppnåelig, som i setningen "hun var hildrende vakker".

Studentikos

studentikos (adj.)
som hører til studentlivet, muntert, gemyttlig

--

Jeg stod en dag og snakket med et par professorer på t-banen. Plutselig spør den ene meg: "ja, blir det mange studentikose aktiviteter på fritiden?". Studentikos. Jeg skvatt til av optimistisk undring da professoren (han var etter alt å regne en emeritus av sådan) sa ordet til meg. Dette var flott!

En av de store gleder (for språkglade som meg) med å studere teologi, er at man får lære gresk. Før i tiden var dette, sammen med latin, obligatorisk for alle som ville ferdes i akademisk farvann. Som jeg har vist i tidligere innlegg danner endelsen -(t)ikos adjektiver på gresk. Dermed har ordet studentikos oppstått i Tyskland og Skandinavia på starten av 1700-tallet, for å beskrive det studentlige.

Studentikos. Ordet kan nesten kalles en karikatur av den pomp og prakt studenter (av den gamle skolen) har flottet seg med (til vanlige folks misnøye). Mine tanker går til Rasmus Berg, og hvordan det gikk med ham etter han lærte seg latin. Men pomp til side; ordet er så flott at jeg synes vi skal bruke det likevel! (på spøkefullt og moderat vis, selvfølgelig).

(Fryd og) gammen

Du, som jeg gleder meg. Det blir lite annet enn fryd og gammen!

Dette bevingede uttrykket bør være kjent for de fleste. Det som riktignok kan være av større uvisse, er hva ordet gammen egentlig betyr.

Gammen kommer av norrønt gaman og betyr omtrent det samme som fryd: glede, moro eller spøk. Det deler opphav med engelsk game (spill, lek, fryd). Det engelske game har i seg selv godt rotfeste i norsk språk, som i "å være ny i gamet" eller i uttrykket "vær litt gem, da!". På nynorsk finner vi også det flotte, refleksive verbet å game seg (med nokon).

Uttrykk som fryd og gammen, bestående av to ord med samme betydning, kaller vi pleonasmer (link til tidligere innlegg), en slags språklig "smør på flesk". Utenfor uttrykket har jeg bare glimtvis sett gammen i bruk. Kanskje det er på tide å gjenopplive det? For er det virkelig slik at fryd og gammen er synonyme, så kan jeg vel først som sist endre navnet på bloggen min?

Humbug

humbug
svindel, juks, bløff

--

Uten å planlegge det på forhånd, har dagens ord noe vesentlig til felles med det foregående (molefonken). De er begge ord som ingen har den ringeste anelse om hvor kommer fra, men som er så fjollete flotte at de likevel må anvendes!

Han farer med humbug! Ordet humbug kommer angivelig fra engelsk studentslang på slutten av 1700-tallet. Selv den gang skal visstnok ordet ha vært gjenstand for heftige, etymologiske, diskusjoner, men ingen fant noe svar. Jeg tipper ordets forfatter satt der midt i kryssilden og godtet seg, med et hemmelighetsfullt glis om munnen, for bare han visste at ordet ikke betydde noe som helst.

Språk er ikke alltid logisk. På grunn av misforståelser, absurd humor og ustoppelig kreativitet har vi en rekke ord og uttrykk som ikke "går opp" som mattestykker. Humbug er antageligvis et av disse, men dets dulgte opphav setter (for meg) ingen stopper i å bruke det. For i tillegg til logikk, handler også språk om lek og estetikk! (Hvilket jeg (i tillegg til logikken) ønsker å formidle gjennom denne bloggen.)

Molefonken

Du ser litt molefonken ut. Du har kanskje hørt det brukt, og forhåpentligvis tar du det selv i din munn fra tid til annen. Et skjønt og merkverdig ord, som ikke ligner på så mye annet. En ensom skatt.

Å være molefonken kan lignes med å være nedstemt, trist eller slukøret. En norsk-engelsk ordbok gir ordene crestfallen og dejected. Men hva med ordets opphav?

Jeg vet ikke! Av og til må (hobby)etymologen i meg innrømme fallitt. Ordet har en viss likhet til svensk moloken, men det forblir vage antagelser. Det er rett og slett uvisst hvor ordet kommer fra. Det er tydeligvis noen ting i dette livet vi aldri får svar på.

(PS: Om noen skulle ane noe om opphavet til dette ordet, kommentér!, og lys opp en skuffet ordbloggers molefonkne sinn.)

Hytt (og vær)

Dette uttrykket er i nær slekt med et tidligere omblogget uttrykket: på måfå. Det du gjør i hytt og vær gjør du på slump, med usikkert utfall, eller på lykke og fromme. Men hva betyr det egentlig å gjøre noe i hytt?

Bokmålsordboka er ganske tilbakeholden her, og foreslår en vag kobling til dialektordet hott, som betyr slump. Nynorskordboka, derimot, gir meg langt mer å jobbe med. Den viser til verbet hutte, som ligger nært til engelsk (dial.) hotter lavtysk hotten. Alle disse verbene beskriver en bevegelse som er rask, ustadig og uforutsigbar. Dette er alle beskrivelser som ligger nært til vår bruk av hytt og vær.

Ordet vær må vi forstå i betydningen luft, som i uttrykket henda i været eller i ville været (sml. i vilden sky). Sammen blir hytt og vær en beskrivelse av noe man gjør ustadig og ut i lufta (tilfeldig). Som alle gangene jeg halv-apatisk blar nedover nettaviser uten mål og mening.

Til sist vil jeg opplyse om at hytt ikke må forveksles med hytte (med neven), hytte (på fjellet) eller hytte (seg fra fare).

--

PS: Uttrykket hytt og pine, med samme betydning som hytt og vær, er en (humoristisk?) sammenbladning og uttrykkene hytt og vær og den milde eden død og pine. Les mer om dette her.

Navlebeskuende

navlebeskuende
selvopptatt

--

Etter forrige innlegg om (verdens) navle føler jeg meg fortsatt ikke ferdig dette ringformede arrets innpass i språket. Derfor blir vi værende her litt til. Og de to talemåtene ligger jo også nær hverandre i betydning; det er jo ganske navlebeskuende å hevde at ens hjemsted er verdens navle.

Noen har kanskje sett disse statuene i Louvre, som forteller oss at navlebeskuelse er ikke noe nytt. I bokstavelig forstand har det en lang tradisjon, da uttrykt ved fremmedordet omphaloskepsis (fra gresk omphalos, navle og skepsis, syn eller blikk). Det er en gammel, meditativ øvelse å stirre på navlen, da den er et tydelig minne om vårt opphav og vår natur.

Selv om litt meditasjon om vårt opphav kanskje ikke er så dumt, har uttrykket en negativ klang i norsk i dag. Antageligvis fordi navlebeskuelsen kan ta overhånd, at vi blir så innadvendte at vi glemmer hele verden rundt oss. Og det er jo litt upraktisk.