Harry

Nei, så harry! Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du får til ordet harry. Kanskje du ser for deg Volvo 240 og heisatur til Svinesund. Kanskje du ser for deg magi, tryllestaver og flyvende sopelimer. Eller kanskje du tenker på bestemte navn som er spesielt harry. Skal vi lytte til etymologien, er det sistnevnte vi må gå til først.

Vi må tilbake til Oslo på starten av 1900-tallet. Da var det (i alle fall) klare skillelinjer mellom og overklassen og arbeiderklassen i byen. Blant sistnevnte var det ikke uvanlig å gi barna engelske navn som Harry og Doris, hvilke ble til nedlatende kallenavn som overklassen brukte om dem. Selv foretrakk de franske, tyske eller tradisjonelle danske navn.

Hva som er harry, er individuelt opplevd, og varier etter hvilken tid og kultur vi lever i. På samme måte som de engelske cheesy, tacky og corny, er det vanskelig å gi noen definisjon, men alle vil nok komme med sine eksempler. Hva synes du er harry?

Fnatt

Det er til å få fnatt av! Å få hva da, sa du? Det er definitivt ikke noe særlig å få fnatt, da uttrykket beskriver noe irriterende eller svært ubehagelig. Men hva er det vi egentlig får når vi får fnatt?

Uttrykket forstår seg bedre om vi går til våre naboland. Her finner vi dansk fnatte og svensk fnatta, som begge betyr å klø. Dukker vi ned i etymologien, har fnatt forbindelser tilbake til det greske knodalon, som betyr bitende insekt. Da er det kanskje ikke overraskende at ordet fnatt på norsk også kan brukes om skabb (kløende utslett pga skabbmidd).

Etter en liten etymologisk bakgrunnsjekk, viser det seg at dette uttrykket er ganske heftig. Det beskriver noe som er så ubehagelig at utslett bryter fram på kroppen, som om jeg angripes av insekter. Ja, vi er nå vitner til et dramatisk møte mellom pretensiøs etymologi og hverdagsspråkets finurlige poesi.

Lurifaks (finere ufinheter # 4)

lurifaks
luring, skøyer

--

Gjennom flere tidligere innlegg har jeg løftet fram finere ufinheter som taskenspiller, mehe og laban. Nå står ordet lurifaks for tur. Det er nok ikke alle som vil høre dette som direkte ufint  men det er definitivt langt ifra et rent kompliment.

Lurifaks er i nær slekt med ordene luring og lure, som kommer fra det lavtyske luren (bedra). En svensk ordbok foreslår at lurifaks kan være en humoristisk omskriving av lat. artifex (kunstner), som er satt sammen av ordene ars (kunst) og verbet facere (eng. make).

Om vi skal tro på forslaget over, kan vi definere lurifaks som en som gjør lurerier. Og tar vi utgangspunkt i facere, lyser flere norske ord opp som gode synonymer: juksemaker, humbugmaker og spilloppmaker.

Norske fremmedord # 3: -fon(i)

Eufoni, kakofoni, symfoni. Megafon, xylofon, telefon. Etter tidligere å ha løftet fram ord som slutter på -peri og -para, går vi nå videre til importerte ord med endelsen -fon og -foni. Og du har sikkert allerede sett sammenhengen: det er ord som har med lyd å gjøre.

Vi må til gresken igjen, nærmere bestemt til ordet for lyd eller stemme: fonæ. Fremmedordenes begynnelse indikerer videre hva slags lyd vi vil beskrive.

eufoni: "godlyd", behagelig lyd, fra gresk eu/ev- (god), som i eufemisme

kakofoni: det motsatte av eufoni. Les mer her!

symfoni: "(flere) lyder sammen", eller samklang, med den greske forstavelsen syn- (sammen)

megafon: "stor/mektig lyd", fra gresk megas (stor)

xylofon: "trelyd", fra det greske xylon (tre) da stavene/tastene er laget av ved

telefon: "lyd langt borte", fra gresk tele- (langt borte).

I sistnevnte ord (og i megafon) kommer tvetydigheten i fonæ ekstra tydelig fram: det kan bety både lyd og stemme. I det lignende ordet televisjon synes vi har gjort en god jobb med fornorskingen fjernsyn. Kunne vi fått til noe lignende i telefons tilfelle? Fjernstemme?