Bi

bi
adv: ved siden av, sammen med

--

Bi er et stedsadverb, og må ikke forveksles med imperativsformen av verbet å bie (vente). På engelsk finner vi det tilsvarende by, som betyr nær eller ved. Alene på norsk opptrer som oftest i uttrykket stå noen bi, som i setningen lykken stod meg bi (lykken var med meg).

Vanligere på norsk er det å finne dette i sammensatte ord. Om vi bifaller et forslag sier vi oss enige i det, man står sammen om det. Å bivåne betyr egentlig å bo sammen med, men brukes om generell tilstedeværelse på et møte eller en forestilling. Et siste eksempel er å bisette, som vi bruker generelt om en avskjedssermoni. Egentlig betyr det å legge ved siden av, fordi avdøde ofte blir gravlagt ved siden av sin familie.


PS: Jeg har fått et spørsmål om kildebruk på denne bloggen. De er som regel referert til ved hjelp av linker i selve teksten (de ordene som er røde/blå). I tillegg bruker jeg (som nevnt i et tidligere innlegg) denne etymologiske ordboken (om ikke andre kilder er linket til):

Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog
av Hjalmar Falk og Alf Torp

Ven

Ven
vakker, pen

--

"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.

"Å kjære deg," sa den andre.

"Å kjære, vene deg," sa den tredje.

"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.

"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.

"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.

"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.


Vi er i eventyret Pannekaken av Asbjørnsen og Moe. Å kalle noen vakker eller ven er ofte et forsøk på å innynde seg hos dem, gjerne for å oppnå sin egen vilje (i dette tilfellet: få servert pannekake). Vi kan også bruke det frarådende: "Kjære vene, ikke gjør dette". Vi bruker ofte smiger i spørsmål og oppfordringer, der den aller vanligste er den etterstilte "er du snill?".

Selve ordet kommer fra norrønt vænn som direkte oversatt betyr "en man kan vente noe godt av". Vi finner det igjen i ordene venn, vente og von.


(Endret 17.02.13: innlegget ble kraftig revidert som et resultat av diskusjonen som finnes i kommentarfeltet)

Fokus

Fokus
midtpunkt, sentrum

--

Det er viktig å holde fokus. Kanskje er det en sjakkspiller som sier det, eller en iherdig gründer. Vi tenker fort på verbet fokusere, som betyr å sentrere oppmerksomheten på et bestemt punkt. Men hvilket punkt er egentlig det?

Fokus kommer fra latin focus, som betyr ildsted eller arne. Arne (eng. hearth) er det varme området foran åpne ildsteder. I kaldere tider, før gulvvarme og oljefyring, var arnen familiens naturlige samlingspunkt. Familiens fokus. Alle disse ordene; focus, hearth og arne kan òg brukes generelt om hjemmet. Vårt sentrum. Der varmen er sterkest.

For varmen er sterkest i fokuspunktet. Overført blir dette ordet også brukt om brennpunktet der strålene samles gjennom en linse. Et forstørrelsesglass mot solen kan vise oss det. Dette leder oss videre til språkvitenskapens bruk av ordet. I et budskap kalles avsenders hovedpoeng fokus, og om dette er godt kan det hos tilhørerne gå rett hjem.

Tagal

Tagal
adj: taus, en som taler lite

--

Er det noe jeg kan, så er det å være sammen med tagale mennesker. Det er bare å holde kjeft og se hvem som sier noe først. 

Vi er i Lars Saabye Christensens Halvbroren, der hovedpersonen Barnum og hans bestekamerat Peder befinner seg i et nokså taust ordskifte. I dagens Oslo, og særlig ombord på offentlige transportmidler, ser tausheten ut til å være en dyd. Er vi blitt tagale, hele gjengen?

Ordet kommer fra norrønt þagall (þ uttales som engelsk th) som er nært beslektet med verbet þegja, å tie. Det er interessant å merke seg nyansene her. Å tie handler om en overgang. Jeg går fra å lage lyd til å bli stille. Jeg tier. Dette kan også kalles å tystne, stilne eller tagne (jfr. tittelordet). Det er annerledes om jeg er slik i utgangspunktet. Da er jeg ikke brakt til taushet eller tiet, men simpelthen bare tagal av natur.

Det går ingen klare skillelinjer mellom ordene taus og tagal. Likevel er nyanseforskjeller å finne om man går ordboken i sømmene. Det kan tyde på at taus beskriver det forbigående og situasjonsbestemte, mens tagal beskriver et personlighetstrekk.
På spansk finnes to former av verbet å være: ser og estar. Generelt brukes ser om det det uforanderlige og estar om det forbigående. Og en norsk-spansk ordbok gir meg svaret jeg håpet på:

å være taus = estar en silencio
å være tagal = ser taciturno

Ynde

Ynde
(substantiv) utseende eller vesen som vekker behag
(verb) like, være glad i

--

Å inneha ynde er svært positivt. Det kan sammenlignes med skjønnhet eller glød. Vi bruker det både om mennesker og natur. Som oftest finner vi det i adjektivisk form: yndig. At noe har ynde eller er yndig betyr at det vekker ynde hos oss. Og hva er så det? Ordet er arvet fra norrønt yndi, som ganske enkelt betyr glede.

Så til verbet. Selv om vi skulle tro det, røper ordboka intet felles opphav med substantivet. Å ynde betyr å være glad i. Den man ynder kan da kalles yndet eller i yndest. Ordet har nært slektskap til ordet unne. Når vi unner noen noe godt, er det jo fordi vi vil dem vel. Begge disse ordene stammer fra norrønt unna som betyr å elske.

Verbet unna har slått rike røtter. I tillegg til det som er nevnt, har vi også gunst og gunstig herfra. For ikke å glemme yndling. Til slutt kan det nevnes, i et hav av godord, at å innynde seg er det samme som å smiske.

Animere

animere
oppmuntre, inspirere

--

Det er mye som kan muntre opp og inspirere. Animere oss. Gi oss ny giv og glede. Blant annet animasjonsfilmer. Nylig så jeg en gjorde alt dette. Og det våkne øye har allerede sett ordlikheten, som vi skal ta en nærmere kikk på her.

Begge disse ordene kommer fra latin animare som betyr å gi pust eller liv. I Bibelen former Gud mennesket av støv og puster liv i dem. Derfor er ordene for pust (anima) og sjel, liv (animus) så like på latin. Og har vi ikke dette på norsk også? Jo; når ender kan snakke, da kaller vi det besjeling. Animasjon er å gi liv til noe livløst.

Dermed er sammenhengen klar. På norsk bruker vi animere i overført betydning. Rosende ord og inspirerende kunst animerer oss, puster nytt liv i oss. Det er mange fine måter å si det samme på. På nynorsk kan vi bruke ordet kveikje. Det betyr egentlig å fyre opp i peisen. Så hva passer vel bedre enn å slutte med en kveikjeanimasjon?

Musikk

musikk

toner i en estetisk helhet av rytme

--

Musikk er vanskelig å definere. Vi er til og med uenige om hva som kan kalles musikk. Det hele er så subjektivt. Det finnes ingen entydige svar på musikkens opphav. Vi må nok bare ta til takke med at musikken er et mysterium. Et vakkert et, sådan. Derimot er det mulig å gi en god forklaring på selve ordet.

Ordet musikk kommer fra de greske ordene μοῦσαι (mousai) og τέχνη (tekjnæ el. tekne). Tekne betyr kunst eller håndverk (jfr. teknikk eller teknologi). Mousai kalles på norsk musene, og er kvinnelige skikkelser fra gresk mytologi. De var ni i tallet, og stod for hver sin retning innen visdom og kunstneriske uttrykk. Musikken var altså det mennesker kunne lage (tekne) med musenes inspirasjon. Herfra har vi også det engelske ordet to muse, som betyr å gruble eller stirre på noe med ettertanke, og fra dette får vi museum og amusement. 

Hva gjør musikken så vakker? Når blikket glir utover i luften og et mildt drag brer seg om ansiktet. Er det musene som har vært på ferde? For grekerne var dette forklaringen. Og i dag? Jeg slutter som jeg startet: musikk er vanskelig å definere. Selv har jeg store problemer med å samtykke i utvalgte sjangeres påståtte musikalitet. Det ser ut som jeg har språket på min side når en av disse (techno, jfr. tekne) i navn ikke tør å påberope seg musenes inspirasjon..