sjalusi
det å være sjalu
--
Hva er egentlig forskjellen på sjalusi og misunnelse? Jeg skal forsøke å gi en liten oversikt.
Først misunnelsen. Det betyr ganske enkelt
å ikke unne. Å unne er å
med glede ønske at noen skal oppnå noe. Misunne er det motsatte: å med
uglede ønske at noen skal
uoppnå noe.
Men med sjalusien, derimot, må vi gå grundigere og dypere til verks.
Sjalusi kom til oss gjennom fransk
jaloux fra gresk
zelos. Det er et bibelsk ord som svarer til det hebraiske
qinah. Zelos/qinah er en sterk kraft som best defineres utifra konteksten.
Når den knyttes til Gud (oversatt
nidkjærhet) er det snakk om en egenskap ved Gud. Nidkjærheten flammer opp når Gud ser menneskenes urett, og driver Gud til å straffe dem (se
2 Mos 20,5).
Når den knyttes til mennesket deles den i to.
Den ene er den ekteskapelige, oversatt
sjalusi, der en mann frykter at sin kone er utro (jfr.
sjalusiloven i 4 Mos 5). Sjalusilovens kompleksitet vitner om at dette er en kraft som tas på alvor.
Den andre er drivkraften, oversatt
brennende iver, som kan få mennesker til å begå voldshandlinger
i Guds (eventuelt
Guds lovs) navn. Den mest kjente historien er om Pinhas, en prest som tok til sverd (egentlig spyd) for å slå ned på uretten blant folket, og vant stor gunst i Guds øyne (se
4 Mos 25,1-13).
Veien fra det jødisk-bibelske fenomenet til dagens betydning er noe uklar. Men det er bred enighet om at selve ordet går tilbake til det greske
zelos (på spansk heter sjalusi
celos)
. Etymologisk er det
hevdet at ordet
zelos kommer fra verbet
zeå, som viser til kokende vann (jfr. uttrykket
følelsene bobler i meg). I denne teorien er
zelos en
onomatepoetikon som maler lyden av denne boblingen.
Zelozelozelo? Hmm. Jeg er ikke helt overbevist.
Konklusjon: Det er ingen tvil om at
sjalusien er en sterkere drift enn
misunnelsen, og den kan gi grobunn for store og sågar destruktive følelser, ord og gjerninger.
I alle fall i følge etymologien.